Sakset/Fra hofta

Skygge av familie på tre. Mor, far og barn.
Foto: © Thorfinn Bekkelund / Samfoto/Scanpix

Så skjedde det igjen: Den norske stat er i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) dømt i ytterligere to barnevernssaker.

Det er blitt et mønster i dette. Norsk barnevern har et operasjonsmønster som gang på gang leder til at EMD fastslår at barnevernet bryter menneskerettighetene. Og like sikkert er det at norske myndigheter føyser bort kjennelsene, slik statsminister Erna Solberg gjorde på sin juletradisjonelle pressekonferanse tirsdag. Og enda venter over 30 andre norske saker på EMDs behandling. Norge har mer internasjonal fordømmelse i vente.

Det er noe steingalt med barnevernet i Norge. Ansvaret er delt mellom kommunene og staten – i seg selv en kilde til surr. Og så er det noe fundamentalt feil med holdningene hvor tvang og omsorgsovertakelse er lettvinte løsninger – om enn ikke for foreldrene.

I vår tid som sjefredaktør i Haugesunds Avis ble vi kjent med et tilfelle hvor en familie ble nektet å tre støttende til da to små gutter trengte omsorg. Moren var narkoman og ute av stand til å ta vare på barna. Hennes mor var nylig blitt tidligpensjonist, satt godt i det rent økonomisk og var på alle vis en meget oppegående kvinne. Hun tilbød seg å overta omsorgen for sine barnebarn, som kunne bo i bestemors romslige hjem.

Men barnevernet sa nei. Omsorgsovertakelsen førte til at de to brødrene ble plassert i hvert sitt fosterhjem i en annen kommune. Barnevernet er overbemannet av venstrevridde saksbehandlere, som ikke syns familier har noen plass. Staten er løsningen for det meste.

Senere var vi som meddommer i tingretten med på å sette barnevernets beslutninger til side ved å gi ankende foreldre medhold mot urettmessig omsorgsovertakelse.

Barnevernet er gjennomsyret av en forkastelig ukultur som ofte utfordrer og krenker foreldretten. Det er grunnen til at Norge som nasjon fordømmes i Strasbourg.

 Staten burde benytte anledningen til grunnleggende å reformere barnevernstjenesten. Staten bør overta hele ansvaret, men hva viktigere er: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet bør flyttes ut av Oslo – for eksempel til Arendal, Mjøsbyene, Molde eller Bodø. Bare de færreste av dagens 200 ansatte vil følge med. Det gir staten anledning til å rekruttere mer kompetente medarbeidere med holdninger som ikke skader Norges internasjonale renommé.

Akkurat dette skjedde da Stortinget i 1993 flyttet Norsk Polarinstitutt fra den utpreget bipolare byen Oslo til Tromsø. Knapt en eneste medarbeider fulgte med på flyttelasset, noe som ga storstilt nyrekruttering og et institutt med kompetanse i ypperste verdensklasse.

Mattilsynet er så skandalisert og har en så bedervet intern kultur at utflytting fra Oslo ville være kjærkomment for etatens evne til å løse oppgaver. Det er pussig at en institusjon som bl.a. skal skjøtte dyrevern har hovedkvarter i en by uten husdyr. Et parallelt resonnement gjør at Statkraft holder til i Oslo – en by uten én eneste kraftstasjon.

Bondevik II-regjeringen med Victor Norman som arbeids- og administrasjonsminister fikk Stortinget til å flytte en rekke direktorater ut av Oslo. Kystdirektoratet fikk reetablere seg i Ålesund. Sjøfartsdirektoratet flyttet til Haugesund. Ny bemanning førte til at direktoratets tjenester ble vesentlig kvalitetsforbedret. Slik kunne vi fortsette. Utflytting gir kompetanseløft.

Utflytting fra hovedstadsmiljøet, omorganisering og nyrekruttering gjør tjenestene bedre og som Victor Normann formulerte det: Skal Oslo fungere som landets hovedstad, må det sørges for at hele landet fungerer.

Vi tviler imidlertid på at sentraliseringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet noen gang på håndfast vis kommer til å ta hele landet i bruk.

 

 

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.