Kommentar

Det er få eller ingen statlige institusjoner jeg omfatter med større respekt enn Forsvaret. Våre styrker i luften, på sjøen og til lands er bærebjelken i tryggingen av Norge mot eventuelle ytre fiender. Institusjonen legemliggjør og symboliserer vår kollektive vilje til å forsvare fedrelandet og norske verdier mot alt som måtte true vår frihet og selvstendighet som nasjon og folk. Mot denne bakgrunnen gjør det vondt å komme med kritikken som nå følger.

Men det er av sine venner man skal høre det hvis man trår feil, og jeg synes Forsvarsledelsen har trådt feil ved flere anledninger de siste årene. Isolert sett kan hver enkelt episode – nå senest Forsvarssjefens oppfordring til sine kvinner og menn om av sikkerhetsgrunner mest mulig å unngå bruk av uniform når de ikke er i tjeneste, selv her i Norge; vi kommer tilbake til saken om litt – fortone seg som ubetydelig, men samlet avtegner det seg et mønster. Da plikter venner av Forsvaret å si fra om at ikke alt er som det skal være. Om så noen vil lytte, er en helt annen sak.

For noen år siden var norske styrker i aktiv krig i Afghanistan. Sjefen for en av enhetene, major Rune Wenneberg i Telemark bataljon, hadde formasteligheten å si det alle egentlig vet, men som man helst ikke skal ytre: «Vi må normalisere det å ta liv. Det å drepe et annet menneske er dessverre en forutsetning for å gjøre jobben vår.» En annen av de operative militære lederne i Afghanistan, kompanisjef major Simonsen, uttrykte det samme slik: «Jeg har disponert styrkene mine med den hensikt å drepe, og det har vi hatt suksess med.»

Bataljonsjef Wennebergs tydelige tale ble gjentatt på det mest politisk korrekte av alle NRKs koseprogrammer, fredagskveldens «Skavlan,» og mange likte ikke det de hørte. Wenneberg våget til og med å forsvare sine menn som til en journalist i et manneblad hadde sagt noe sånt som at «å krige er bedre enn sex», og mente dessuten at avdelingens stridsrop «Til Valhall!» samt bruk av symboler som dødningehode og vikinghjelm slett ikke var upassende, snarere var det med på å knytte soldatene sammen til en stridsdugelig enhet. Ikke å undres over at programleder Skavlan med vanlig urban vittighet og stilsikker nese for hvilke holdninger det passer seg å raljere over i det moderne Norge, fant det opportunt å introdusere bataljonsjefen som «major Valhall» da han kom.

Verre var det hvordan Forsvarets ledelse reagerte på denne typisk norske vannglasstormen. Generalløytnant Brovold i Forsvarets operative hovedkvarter uttalte at «Slike aparte holdninger er noe vi må kvitte oss med i Forsvaret. Dette gjelder bruken av dødningehodet og det som fremstår som en vikingatferd.» Forsvarssjef Sunde «tok sterk avstand fra kulturen som er blant noen av soldatene som er i Afghanistan.» Videre: «Dette er bare trist. Det er klare signaler om at man identifiserer seg med noe annet» og «Det vi ser i dagens VG er en hån mot de tusener av menn og kvinner som har gitt så mye for å sikre en bedre fremtid i Afghanistan. Det er en hån mot de som ga sitt liv i denne jobben.» Slik sto altså Forsvarssjefen opp for sine underlagte menn da mediedrevet på hjemmefronten var som verst. At den øverste politiske lederen for Forsvaret, minister Faremo, uttalte at «Utsagnene viser med all tydelighet at vi dessverre ennå ikke er i mål med etikkarbeidet vårt i Forsvaret,» var mer ventet. Statsrådens metafórvalg var talende: «Trollet våget seg ut i sola og sprakk. Ukulturen vil, som trollet, sprekke når det våger seg frem.» Så ble da også konsekvensen mer tvungen etikkundervisning for arme Telemark bataljon. To andre typiske VG-overskrifter fra 2010 forteller om både prosessen og reaksjonene blant de krigende soldatene på det trygge Norges avstandstagen fra det de hadde gjort: «Nytt verdigrunnlag i Forsvaret behandles i ekspressfart» og «Afghanistan-soldater: – Lite støtte hjemmefra».

Mens forslaget om at hijab skulle kunne brukes av uniformert politi avfødte en voldsom offentlig debatt og til sist ble trukket tilbake, viste Forsvaret betydelig større gjennomføringsevne og vedtok i 2012 at hodeplagg som kalott, turban og hijab visst kunne tilpasses uniformen militært personell skal bære. At særlig sistnevnte slett ikke utgjorde noen hindring for å ha det riktig hyggelig i Kongens klær, enten det er utdanning eller fallskjermhopping man søker, fremgikk også av denne lille gladmeldingen fra Forsvarets eget medieorgan.

Skiftet til en ny og blå regjering utgjorde ikke engang en bump i veien for politikernes systematiske arbeid for å tilpasse Forsvaret til det nye, multikulturelle Norge. I desember i fjor overrakte statsråd Horne fra Fremskrittspartiet personlig Mangfoldsprisen 2013 til Forsvaret for deres arbeid med å inkludere innvandrere. Partifeller som Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen var rett nok ikke glade for det som skjedde, men deres fraksjon av Frp er langt unna makten og overrekkelsen fant sted som planlagt. Kan hende utgjør kamelsvelging en del av snikislamiseringen av Norge, hva vet vel jeg. Frp later uansett til å være blitt meget dyktige i øvelsen.

Innsats i feministisk ånd ser ut til å være et prioritert virksomhetsområde i dagens norske forsvar. Således ønsker man å starte en egen kvinnelig elitestyrke, lærer vi, selv om de fysiske opptakskravene hittil har lagt hindringer i veien for måloppnåelsen på dette området. Jeg mistenker sterkt at man finner en løsning på også dét spørsmålet etter hvert, en «tilpasning» som gjør at «kvinner ikke diskrimineres.» I alle fall var hærsjefen, generalmajor Jakobsen, udelt positiv, trolig vel så mye av allmennpolitiske grunner som fordi kvinner rent faktisk i visse situasjoner – interaksjon med fremmed sivilbefolkning, blant annet – kan ha en operativ fordel fremfor menn. Generalmajoren fikk forslaget om en kvinnelig elitestyrke fra sjefen for Forsvarets spesialkommando, brigader Eirik Kristoffersen, etter Forsvarets likestillingskonferanse (sic) på Lillehammer i 2013 og reagerte slik: «Det er et forslag jeg stiller meg helt og fullt bak. Det er en kreativ idé som kan bane vei for å få rekruttert kvinner til spesialjegertjeneste.»

At blanding av kvinnelige og mannlige soldater i felt kan by på praktiske problemer av likestillingsmessig natur, fikk vi nylig illustrert enda en gang. Da ble en mannlig offiser i Luftforsvaret frifunnet av den uavhengige Klagenemda for disiplinærsaker i Forsvaret etter at han i 2011 hadde «tvunget» en kvinnelig vernepliktig til å bade og vaske seg feltmessig sammen med 30 mannlige medsoldater (omtalt tilnærmet unisont i pressen som «tvunget til å bade naken foran menn»). Forsvarets ledelse unnlot likevel ikke igjen å svinge pisken over offiseren som hadde ledet mannskapene, til tross for Nemdas kjennelse og på tilnærmet samme forbeholdsløse måte som de også gjorde det for tre år siden. «Det er uakseptabelt at en kvinnelig soldat skal beordres til å bade naken foran sine medsoldater,» sa pressetalsmann Dag Aamoth. Forsvarsminister Eriksen Søreide, Høyre, og Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt var søsterlig fortørnet og lovet – unnskyld uttrykket – oppvask. Sistnevnte krevet like godt nye regler som skulle hindre en gjentagelse av slik krenking av kvinnelige soldaters bluferdighet og Luftforsvaret responderte prompte: De iverksatte «et program rettet mot unge ledere.»

Jeg skrev «tilnærmet unisont» ovenfor, for ikke alle tok del i høststormen av indignasjon som fór over landet. Det gleder meg stort å fremheve to unge kvinner som beholdt hodet på rett plass mens mediene glefset og bjeffet, og som enkelt uttrykt sa at nå måtte man slutte å tulle. Journalist Astrid Meland påpekte det selvfølgelige i VG, nemlig at «Det finnes ikke dusj i felt», mens den unge studenten og tidligere grensejegeren Caroline Willemine Hagelien i samme avis poengterte at «Det handler ikke om jente eller gutt, man er soldat». Begge viste mer både klokskap og sivilt mot – jeg fristes til å si mannsmot – enn Forsvarets ledelse gjorde da hylekoret om «dårlige holdninger» stemte opp i mediene og de politiske miljøene.

Så hadde vi endelig den siste saken som så vidt ble nevnt innledningsvis, der forsvarssjefen, admiral Bruun-Hanssen, gikk ut med en advarsel mot bruk av uniform i norske sivile sammenhenger for slik å redusere faren for å bli utsatt for terrorangrep. Jeg skjønner resonnementet og har sympati for ønsket om å beskytte sine ansatte og underlagte best mulig, men her ble likevel totaliteten fryktelig feil. Noen ganger må man sørge for at «merket det stend um mannen han stupa» som Per Sivle skrev i sitt uforlignelige dikt om Tord Folesson på Stiklestad. Vi kan bare ikke akseptere å skulle gjemme oss i sivil her i eget land for å minske angrepsrisikoen; skal det neste bli at vi skal kle oss i islamisme-inspirerte klær for å redusere faren ytterligere? Er risikoen for terror på hjemmebane så stor, så må man heller fjerne de farlige, ikke uniformeringen av de ansatte i statens maktorganer. Signaleffekten til det norske folk av et slikt gjem-deg-bort-i-mengden råd er utålelig, og det burde høyere offiserer være de første til å forstå.

Forsvarets ledelse er dels militær (forsvarssjefen og hans nærmeste), dels politisk (forsvarsministeren og hennes nærmeste). Den overordnede politiske kontrollen med Forsvaret er uomstvistelig og en forutsetning for opprettholdelsen av et sivilt demokrati; dette prinsippet har aldri vært omstridt i det moderne Norge.

Offiserer i høyere stillinger eller med ambisjon om å bekle de øverste vervene innen Forsvaret må likevel ikke bli så lydhøre overfor politiske signaler at de mister lojaliteten mot sine egne kvinner og menn. Fremfor alt må de ikke miste innsikten om at lojaliteten og ansvaret overfor nasjonen trumfer endog lydighetsplikten mot de politiske oppdragsgiverne. Kanskje skulle de også grunne litt mer over at selv forfremmelser kan kjøpes for dyrt. Noen ganger må offiserer si nei til politikere som er mer opptatt av politiske markeringer enn militær funksjonalitet.

Det finnes godt om situasjoner i livet der det er viktigere å stå rakrygget opp for det man tror på og har forpliktet seg til, enn å bli tildelt flere stjerner enten nå disse overleveres muntlig av rikssynsere, politikere og journalister, skrives ned i CVen eller sys på skulderklaffene. Dette vet offiserer, i alle fall burde de vite det. I blant kommer jeg likevel i tvil når jeg ser hvordan enkelte av dem logrer for makten og de rådende stemingene og strømningene i samfunnet. Man blir lett stående igjen med dårlig smak i munnen når den politiske korrektheten skinner alt for tydelig igjennom.

Les også

Hvem er den største posøren? -
Så kom nazi-kortet -
Aldri mer 9. april? -
Heimevernet -
Vi som slår ihjel -
Norges militære forsvar -