Kommentar

Når man ønsker å poengtere at en mann er ordholden, trass i at det kan koste ham noe, hender det man bruker uttrykket ”en mann er en mann og et ord er et ord”. Det ligger respekt i slik omtale, man verdsetter integriteten hos den som taler klart og holder det han lover. Det er slike ledere vi ønsker, enten de nå er menn eller kvinner, det er slike vi stoler på. Passer omtalen på dagens ledere? La oss se på hvordan ord brukes innen noen viktige samfunnsområder.

Når det offisielle Norge sender ut væpnede kvinner og menn i skarpe oppdrag for å tvinge gjennom det som er vår politikk, så forventes det at soldatene støttes så sterkt som mulig fra hjemmefronten. I Afganistan er oppgaven todelt: Viktigst er at vi i henhold til NATO-reglene markerer støtte så vel som praktisk militær hjelp til vår angrepne allierte, USA, i deres kamp for å utrydde terrorisme utgående fra afganistansk territorium. Et godt stykke etter kommer det sekundære, at vi vil hjelpe de demokratiske, ikke-fundamentalistiske kreftene i Afganistan med å bygge opp et samfunn mer preget av våre verdier enn av islamisme. Begge deler er imidlertid verdige beveggrunner, viktige nok til at vi er villige til å la våre unge dø for dem.

Politikernes tale må reflektere dette. Det er utvilsomt riktig at Norge ikke er i krig mot en annen stat i Afganistan, men det norske soldater driver med der er det som i godtfolks språk kalles krig, og det er slik tale norske kvinner og menn forstår. Eufemismer er ofte en uting, så også her, og snakk om ”fredsskapende operasjoner” og ”demokratifremmende tiltak” fjerner fokus fra det vesentligste: Våre soldater kriger på vårt oppdrag for det vi mener er tilstrekkelig viktig til å drepe og bli drept for. Å omskrive virkeligheten endrer den ikke, derimot svekker det tiltroen til den uklart talende på en måte som over tid vil medføre alvorlig tillitstap.

Når også daværende forsvarsminister så vel som forsvarssjefen for noen måneder siden prustet seg svært opp over noe de mente reflekterte ”dårlige holdninger” hos norske stridsmenn i Afganistan (de sistnevnte brølte for åpent kamera kampropet ”Til Valhall!” og snakket til like om å drepe fienden, intet mindre), så blir situasjonen enda mer alvorlig. Kommentarene fra ledelsen smakte stygt av illojalitet mot sine egne, et ønske om distansering fra virkeligheten som man også været da to norske spesialsoldater under sin ferie hjalp kidnappede norsk-marokkanske barn tilbake til sin mor i Norge for snart tre års tid siden. Ledere som er kjappe til å ta avstand fra dem som står midt i kampens hete, fra dem som risikerer noe for å oppnå høyere mål, beholder ikke respekten lenge, for å si det meget forsiktig. Og hva kampropet angår: Slikt inngår i å bygge gruppefølelse, samhold som holder når lyset går og striden kommer helt inn på kroppen. ”If you cannot stand the heat, get out of the kitchen,” heter det, og en forsvarsminister som ikke forstår og forsvarer soldaters stammespråk og behov for å utvikle våpenfellesskap seg imellom, bør ikke være forsvarsminister.

Selvsagt er alle politikere mot forbrytelser; intet sensasjonelt i det. Men handler de i samsvar med egne ord? Meningene er selvsagt delte, men etter mitt syn grenser tafattheten stundom til direkte uærlighet. Ta narkomaniepidemien som eksempel. De snakker om at ”de ikke aksepterer narkopushingen” ved Akerselva så vel som i snart hver eneste by av noen størrelse i landet. Norske langere er åpenbart vårt eget ansvar, vi kan ikke sende dem vekk noe sted, men utlendandske kriminelle kunne vi behandle annerledes, særlig slike som ikke har oppholdstillatelse her. Resepten er i prinsippet enkel: Få dem ut og slipp dem ikke inn igjen, aldri. Ulovlig i henhold til internasjonale konvensjoner og regler, innvendes det? Javel nei, men i så fall får man endre disse reglene eller slutte å akseptere dem for Norges vedkommende. Man må vise klarhet og vilje om man pretenderer å lede andre, særlig om man vil lede et helt folk. Fravær av samme er diskvalifiserende, så enkelt er det faktisk. Å si noe riktig og godt, men ikke å følge det opp i praksis, er totalt uakseptabelt for folk med lederambisjoner.

Vi har under siste halvår flere ganger hørt statsministeren forklare hva han egentlig mente da han i sommer sa at det bare skulle ta 20 dager fra en pasient fikk kreftdiagnose til behandling skulle være påbegynt. Akkurat dette kjenner jeg en del til, og mange var de kolleger som ristet på hodet da de hørte Stoltenbergs ord. Utover høsten har da også eksemplene – særlig fremført på TV2, ære til dem for dette – på kreftpasienter som har opplevd en helt annen virkelighet enn den statsministeren forespeilte dem, vært mange og triste.

Jeg har sett Stoltenberg gjenta sin lekse om og om igjen: Han hadde snakket om ”målet”, ikke situasjonen nå. Det var ikke et løfte han hadde gitt, men derimot en målsetning (dette misfosteret av et ord som både språklig og innholdsmessig rir politiker- og byråkratspråket som en mare). Man hadde gitt klar beskjed til helseforetakene om hvordan det skulle være, og man ”forventet” at disse fulgte opp politikernes beslutninger (særlig helseministeren har med betydelig pondus fortalt oss dette). Det var brukt så og så mye mer på helse enn før, og da måtte resultatene komme.

Lyver mannen bevisst? Villedet han med hensikt velgerne foran kommunevalget? Kanskje, kanskje ikke; jeg kjenner ikke hans sjeleliv. Men han er en intelligent mann og han snakket ikke sant slik normale nordmenn oppfatter eget språk. Det gjør vondt å se en statsminister opptre sånn, og jeg kan ikke fri meg for tanken om at adferden på sikt må få alvorlige konsekvenser for tilliten mellom ledere og folk. For de villedete syke er effekten i alle fall utvilsom: De får enda en skuffelse slengt i ansiktet, og det når de minst trenger det.

De snakker mye, de store og mektige, og når de ikke snakker selv, så snakker en hærskare av kommunikasjonsrådgivere for dem. Ordene er varme og vennlige, satt sammen for best mulig å gli inn i sinnets sprekker og skape den nødvendige tillit og støtte. For ikke lenge siden meddelte avisene at regjeringens og den statlige administrasjonens utgifter til profesjonell kommunikasjonshjelp nå var på nesten 1 milliard kroner i året bare til offentlig ansatte, mens tilleggsutgiftene til eksterne PR-byråer beløp seg til et par hundre millioner ekstra. Staten er blitt PR-byråenes viktigste kunde. Betegnende er det at styrelederen i Norske informasjonsrådgivere (NIR) i følge E24 fremholdt at ”veksten i bruken av kommunikasjonstjenester skyldes at det offentlige har fått øynene opp for merverdien i å bruke ekstern hjelp.” På vegne av norske skattebetalere er det en glede å kunne takke styrelederen for en slik uhildet analyse av situasjonen; dryppelydene er ironi som treffer betong.

Det var en tid da den organisk tette alliansen mellom fagforeningene og Arbeiderpartiet ble sett på som demokratisk uheldig, og problematikken er selvsagt ikke gått ut på dato. Men LOs ledelse sto i alle fall for det de sto for, de var lett identifiserbare i sine økonomiske og politiske posisjoner, man behøvde ikke lure på om der var underliggende meninger og motiver bak ordene.

Den nåværende alliansen mellom Arbeiderpartiets ledelse og reklame- og mediaverdenen er adskillig mer subtil. Man kjøper folkelig støtte direkte og indirekte ved utstrakt og økende bruk av profesjonelle medierådgivere i stedet for å sloss for egne meninger med blanke våpen på det politiske slagfeltet. Slikt er etter min mening grunnleggende uærlig.

Noen synes sikkert dette mitt lengselsrop etter en tid da ord var tydelige og talen skarp og begge kunne vurderes opp mot hverandre i politisk debatt, er utilgivelig gammeldags og naivt. Det er godt mulig de har rett i den kritikken. Men i så fall retter den seg ikke bare mot meg, men mot selve den demokratiske idé slik den i løpet av 2500 år er utmeislet i praksis i Vesten. Kan man ikke stole på politikernes ord, så kan man ikke stole på det indirekte demokratiet, det er faktisk så alvorlig det er.

Jeg har meget gode venner og medarbeidere fra Hellas og Italia som har vanskelig for å venne seg til nordmenns godtroenhet hva gjelder ledende politikere. Deres forfedre visste at statens ledere løy, systematisk og grundig og uavhengig av om de var stemt fram eller hadde fått sin posisjon på annen måte, allerede hundrevis av år før Norge som nasjon vokste fram. Slikt setter spor.

Selv har jeg dårlig samvittighet hver gang jeg mistror politikernes gode hensikter. Helst vil jeg tro at de bare tar feil, ikke at de aktivt villeder. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg kan beholde denne holdningen uten å kullseile intellektuelt fullstendig.

Forakten for politikere øker, og først og fremst skyldes det at folk ikke tror dem på deres ord. Dette er et problem for demokratiet. Men feilen sitter ikke hos folket som ser og hører, og som så trekker naturlige konklusjoner, feilen er politikernes som ikke taler sant. De burde gjøre noe med det før skaden blir ubotelig.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også