Kommentar

Dette skal handle om svikt og uærlighet, så i anstendighetens navn begynner jeg like godt med en unnskyldning til alle bruktbilforhandlere der ute som måtte være tvers igjennom etisk plettfrie i sitt arbeid; de finnes sikkert. Det jeg imidlertid gjør, er å «ta deres yrkestittel forfengelig» ved å henge meg på den amerikanske stereotypien gjemt i spørsmålet «would you buy a used car from this man?» Det implisitte svaret er alltid nei, for bruktbilselgere anses som notorisk upålitelige. De sier ikke fra om overmalt rust i karosseriet og opplyser heller ikke om at kilometertelleren er tuklet med.

I moderne tid er det flere andre yrkesgrupper som med stigende suksess har vist seg å kunne konkurrerere med bruktbilselgerne på dårlig omdømme-toppen, og i front i så måte finner vi politikere og advokater. Innen begge kategorier treffer man stundom på «prakteksemplarer» som når nærmest ikonisk status, som med letthet stiller kollegene i skyggen hva angår adferd tydende på manglende redelighet og ærlighet. Vi kan sikkert alle nevnte noen slike som vi tenker på i tunge stunder.

 

For meg står tidligere statsminister Jens Stoltenberg i en spesiell stråleglans i så måte; han gir inntrykk av å være den fremste innen sin generasjon på området politisk dobbelspill. Jeg trodde skandalehistoriene var over i og med mannens retrett fra norsk politikk etter siste valg, men se, der tok jeg feil. Også som generalsekretær i NATO fortsetter han å eksemplifisere at prinsipper og standpunkter er noe man har i den grad det er karrieremessig opportunt; skifter man arbeidsplass, så endres også de offentlige oppfatningene. Da står tilskueren, tilhøreren og velgeren igjen med de store spørsmålene: Hva mener mannen egentlig? Hvilke av de motstridende oppfatningene som han gir uttrykk for, er det man skal feste lit til?

Generalsekretæren var for noen tid siden på sjarm- og påvirkningstur til de politiske etablissementene i ulike NATO-land. I Norge var journalistvennene på vanlig måte riktig kameratslige overfor ham de nå kaller NATO-Jens, omtalte ham som Norges-venn og alle lo godt, for se så vittige – ja, bent frem spirituelle – vi er sammen! Budskapet til de politiske etterfølgerne var likevel klart, i alle fall hva økonomien angikk: Norge måtte legge 17 ekstra milliarder inn i det årlige forsvarsbudsjettet for å komme opp på det ønskede nivået: minst 2 % av brutto nasjonalprodukt.

Har jeg problemer med denne anbefalingen, er jeg uenig i den? Absolutt ikke, og jeg har da også skriftlig bevis for enigheten. Men man må spørre: Hvorfor gjennomførte ikke Stoltenberg de finansieringsendringene han nå taler varmt for, under de 8 årene fra 2005 til 2013 da han ledet en flertallsregjering i Norge? Er det så at den sikkerhetspolitiske situasjonen for vårt land har endret seg vesentlig og uforutsigelig i løpet av tiden som er gått siden regjeringsskiftet? Eller kan det være – formastelige tanke over alle formastelige tanker – at Jens Stoltenberg sier og gjør ulike ting rent situasjonsavhengig, altså helt frikoblet fra egen overbevisning, om han nå har en slik? Ytrer han seg i henhold til det som til enhver tid forventes av ham, sier han det som best fremmer den egne karrieren?

Jeg vet ikke hva andre tror, men for meg er svaret åpenbart: Jens Stoltenberg er helt enkelt ikke til å lite på, det er ikke konsistens i hans tale og adferd på annen måte enn at han systematisk snur kappen etter vinden. Alle andre forklaringer forekommer til det umulige grensende usannsynlige, for vi har ikke her å gjøre med en enkel sjel som snubler seg frem gjennom livet. Han er bevisst uærlig er min påstand, han vet selv at de egne standpunktene eller meningene er til salgs, enn for penger, enn for såkalt innflytelse på det store politiske maktmarkedet der han nyter å delta i spillet. Sagt på gammelmåten: Han er ikke hel ved.

Er det ikke greit at politikere som mange andre selger sine tjenester til høystbydende, at en Laila Bokhari tar et nett lite hopp mot høyre og Høyre når muligheten til en statssekretærposisjon plutselig åpner seg, eller at en Jonas Gahr Støre i sin tid foretok en ditto bevegelse i retning ørnen blant partiene da Gro Harlem Brundtland fristet med en plass rundt maktens bord? Nei, det er ikke det. Kall det gammeldags, kall det en ethos tilhørende en forgangen tid, men jeg synes ikke noe om at de som er ment å være politiske ledere, oppfører seg som om de skifter fra Coca Cola til Pepsi i streben etter høyere markedsandeler og større egennytte. Argumentet om at de med ett «ser lyset» og lar seg omvende, finner jeg lite tilforlatelig.

Det er selvsagt ikke ulovlig det de gjør, men det er etisk ugreit, og de som ikke skjønner så pass, burde aldri innrømmes innflytelse, enn si styringsansvar, over statens politikk. Når politikere skifter frem og tilbake mellom et virke som tillitsvalgt og meningsindustrien, også kalt rådgivningsbransjen, etterlater det samme emne smak i munnen. Disse har vist at de ikke er til å stole på, de bidrar til den økende politikerforakten blant folk. At man må kunne forlange mer av politikere enn av vanlige folk hva etisk grunnholdning i slike spørsmål angår, står for meg som selvsagt. Vi vil ikke ha et folkestyre som svines til av egennyttemotiver.

Tror jeg at Stoltenberg eller hans parti er alene om denne form for etisk slapphet? Overhodet ikke, men historiske tilfeldigheter har gjort at han og hans flokk har hatt spesielt gode vekstvilkår for å berike seg direkte og indirekte gjennom den maktstilling dette partiets kadre har nytt godt av gjennom mange tiår; slikt tiltrekker individer som gjerne vil ha hendene ned i honningkrukken.

Hvordan kan vi da skjelne klint fra hvete, de aktivt uærlige fra dem som ikke er det, om de nå finnes innen de politiske elitene? Jo, ved å se mer på hva de gjør enn lytte til hva de sier. Folk avgir aldri mer pålitelige stemmer enn når de «vote with their feet,» og ganske særlig i spørsmål der liv og lære stanges. Vi kan igjen ta to fremtredende arbeiderpartipolitikere som eksempel.

Jonas Gahr Støre taler varmt for de gode fellesløsningene, men selv benytter han og familien private helsetjenester i utstrakt grad, noe han ikke hverken har vært eller er alene om i partitoppen. Greit, da har du vist i praksis hva du foretrekker, Støre, så spar oss fremtidig for skjønnmaling av de offentlige tilbudene! Du har vist oss hvordan du stemmer med føttene; vi trenger ikke debatter fylt med retorisk varmluft for å få vite hva du mener, vi har sett hvordan du velger.

Mange partipamper, Støre inklusive, har ytret seg nærmest lyrisk om hvor fint det er at vårt samfunn nå er blitt flerkulturelt, ikke minst gir det barna en enestående mulighet for å bli verdensvante allerede mens de vokser opp i det nye Norge. Så bor de vel i flerkulturelle nabolag da, de begeistrede? Langt derifra, de aller fleste av dem bor, i likhet med klakørene innen mediene, i det de selv foraktelig kaller «blendahvite» områder. Praksislysten til å nyte godt av det nye og mangfoldige skolesystemet man har skapt for befolkningen, var endog så liten at selv SVs Chaudry, i sin tid Stortingets visepresident, så til å få busset egne barn til hvite skoler på Vestkanten. Også han stemte med føttene, og gav slik et ærligere uttrykk for sine virkelige meninger enn det talen bidrog med.

Et eksempel på det motsatte er så vidt jeg kan skjønne Arbeiderpartiets Jan Bøhler som ikke bare fører en stadig kamp retorisk og politisk for Groruddalens ve og vel, men som også – viktig, viktig! – har fortsatt å bo i samme område. Slikt står det respekt av, det gir troverdighet. Når mannen dessuten får laget en musikkvideo om denne kjærligheten med seg selv i hovedrollen som vokal- og gitarstjerne, da er det bare å «bøye seg i hatten.» Alt i alt blir det kudos og «high marks for honesty» for prestasjonen, selv om min jubel stopper der.

Etter at NATOs generalsekretær nå har reist videre i sin utrettelige kamp for det gode og mot det onde, hvori førstnevnte definitivt er forventet å inkludere det som er godt for Stoltenberg og hans krets, så passer det å sammenfatte: Bare stå på, Jens, det er ennå en del å gå på før Norges befolkning kommer ut av naivitetsdvalen og begynner å skjønne hvor mye mer politikerforakt det er rom for i vår relasjon til dem som styrer oss. «You ain’t seen nothing yet,» som det heter. Man kan ikke lure hele folket hele tiden.

Om en tidligere generasjon politikere, de som hadde makten forut for 9. april 1940, sa daværende stortingspresident Hambro, en av de ytterst få i Norges politiske ledelse som kom fra tidens prøvelser med æren i behold, at: «De gjorde så godt de kunne. Det er deres unnskyldning, men også deres dom.» Jeg går ut fra at det underforstått menes at de gjorde sitt beste «for folk og land.» Kanskje hadde han rett.

Hva gjelder dagens politikere, så klarer jeg ikke å gjøre Hambros ord til mine. Kanskje gjør de sitt beste, men det er ikke for oss de gjør det. Vi ser for mange eksempler på etisk fleksibilitet av egennyttetypen. Da blir det vanskelig å fortsette å innrømme dem «tvilens tilgivelse.» Med enda et engelsk uttrykk: «Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me.» Vi bør ikke lenger skjemme oss selv ut ved å være godtroende mot sakens fakta.

Les også

Generalsekretærene -
Politisk forakt -
2,0 – 1,4 = skam -
En norsk samtids kalddusj -
Gammel lede -