Det er noe samtidig tvetydig og dobbeltmoralsk over adferden overskriften omtaler; man skal ikke motsi seg selv hverken i ord eller gjerninger. Totalen av noe som er intellektuelt tvilsomt og dessuten uetisk, blir negativ, hvilket ikke kan forbause noen, men like forbasket finner man rikelig med eksempler på nettopp slik opptreden i så vel det store som lille livet. Av særlig allmenninteresse er det naturligvis når de mektigste i samfunnet står for dobbeltpraksisen.

Grunnen til at jeg kom inn på disse tankene, er de stadig saftigere strømregningene vi tvinges til å betale etter hvert som 2021 nærmer seg slutten. Det menigmann kjenner på egen pung, kan han fort reagere argsint på, og strømprisene er følgelig blitt et politisk – ikke bare et økonomisk – tema. Inn mot jul fikk vi et kappløp på Stortinget og i mediene om hvem som ville kompensere Ola Nordmann mest rundhåndet for de «uventede» utgiftene. Både overraskelsen og responsen bør gås etter i sømmene, for begge deler sier sitt om hvordan makteliten forholder seg til dem som har hjulpet dem inn i velgasjerte og høyt aktede samfunnsstillinger.

Man fremstiller det fra Løvebakken-hold som om prisøkningen i vinter kom som en stor overraskelse, nesten som et uforutsigelig «bare ble slik»-fenomen som kun kan forklares retrospektivt. Fra opposisjonshold, og da mener jeg landets reelle opposisjon, ikke den delen av Stortingspartiet som for øyeblikket befinner seg utenfor regjeringskontorene, har man isteden pekt på kostnadene av det såkalte grønne skiftet både hos oss (det er ikke akkurat gratis å elektrifisere sokkelen og bilparken gjennom storstilet utbygging av ikke-fossile kraftkilder) og innen EU (strømkabler herfra til Kontinentet hjelper ikke minst tyskerne til å gjennomføre sin politisk opportune grüne Wende) som hovedgrunn til strømprisstigningen. 

Personlig er jeg ikke i tvil om at sistnevnte forklaring lodder dypest; det er blitt som det er blitt fordi noen ville det. Som så ofte ellers i livet, gir spørsmålet cui bono (for hvem er det nyttig?) god veiledning i å finne ut hvem eller hva som står bak, og sannheten er at den norske stat håver inn milliarder på milliarder i ekstrainntekt som resultat av at elektrisiteten (og naturligvis også nettleien som har fått innbakt i seg nye grønne utgifter) er blitt dyrere. Som Stoltenberg treffsikkert formulerte det i et intervju (omtrentlig gjengitt): For folket er skatter og avgifter en utgift, men for staten er det inntekt! Mannen vet hva han snakker om.

Vi står med andre ord overfor en situasjon der staten med vitende og vilje henter inn betydelig med ekstra pæng fra folket gjennom energipolitikken som føres, samtidig med at petroleumsnæringen er styggemannstemplet på en måte som minner om behandlingen av atomenergi. Nå må man imidlertid akutt sørge for å dempe velgernes uro og protest slik at de svelger også denne nye utgiftsøkningen. Det er da vi ender opp midt i overskriften; Staten må finne en måte å sminke purka på (les: gjøre inndragningen av privat kapital politisk akseptabel) slik at ikke folket ved neste valg unnlater å stemme på de ledende partiene. Man må ikke presse Ola og Kari så hardt at de rasende griper til høygaflene, må vite, hverken bokstavelig eller i overført betydning. I denne balansen finnes en viktig politisk skillelinje.

Partier med et kollektivistisk grunnsyn har alltid vært ledende når det gjelder å ta penger fra privatpersoner for deretter å gi dem tilbake på en litt annerledes måte, etter fordelingsnøkler som begunstiger de egne velgerne i særlig grad. Adferden sier mye om hva man egentlig mener om dem under «elitens» kremlag.

Tradisjonelt er det sosialistene som har gått i bresjen for nødvendigheten av stadig høyere skatter, avgifter og andre statlige inntekter (jamfør Stoltenbergs forklaring ovenfor på hvordan den enes utgift er den annens innkomst) i sitt evige strev for å skape et mer «rettferdig» samfunn. De mangler aldri gode formål å bruke penger på (og å sprøyte CO2 ned under havbunnen eller bygge skoger av moderne vindmøller er svindyrt), og da må man naturligvis øke inntektene, hvilket er ensbetydende med å melke middelklassens borgere. Man kan kalle det skatt, avgifter, dugnad eller hva man vil; essensen er at midler trekkes inn fra folket til statskassen for bruk på annet enn hva Hansen og Olsen selv hadde sett for seg.

Grunnleggende er at Staten mener den best kan avgjøre hvordan førnevnte Hansen og Olsen bør bruke sine midler, og er det ikke dessuten så at nettopp Hansen og Olsen har vist seg å være uansvarlige ødelander uten fornødent samfunnsansvar? Før ble dette stundom uttalt eksplisitt, aller tydeligst etter krigen, da man i flere tiår bevisst unnlot å tilbakebetale krigsseileres tvangsinnsparte lønn (Northraship) til gjenlevende sjømenn eller avdødes etterlatte. Man (Staten) hadde så mange andre formål som var mer verdige, og for øvrig gjaldt det at pengenes rettmessige eiere ofte (så ble sagt, og for noens vedkommende var det rett) drakk for mye og i det hele tatt ikke la for dagen «solidarisk samfunnsånd». De hadde vært gode nok til å transportere krigsviktige varer fra USA til England gjennom år med torpederinger og andre farer, men nå var den fasen over, og de nerveslitte konvoiseilerne var blitt en belastning, ingen som fortjente heder, ære og blanke penger i neven.

Samme hva og hvordan hensikten bak den massive utgiftsøkningen til elektrisk strøm nå har vært (man kan aldri se inn i menneskenes sjel og vite hva de egentlig mener), så har konsekvensen blitt at enda mer økonomisk makt er flyttet over fra private til det offentlige Norge. Alle som er selvstendige borgere – individer som tar ansvar for eget og familiens liv, som ikke mener at det offentlige alltid skal gå inn i foreldrerollen overfor voksne mennesker – er nødt til å reagere negativt på dette, uansett hvor rundhåndete kompensasjonsordninger Staten nå lokker med. Glem aldri: Samme hvor milde og moderlige de offentlige trøstens ord er overfor dem som rammes hardt av prisøkningen, så vit at dere aldri kommer til å få mer tilbake enn dere er blitt fratatt, for penger blir aldri flere av å ta en ekstrarunde innom statlige fordelingsorganer. De eneste som eventuelt kan håpe på en positiv økonomisk balanse, er den delen av befolkningen som i øyeblikket særlig er målet for myndighetenes politisk-økonomiske smiger. Men i det store og hele gjelder at offentligheten i totaloppgjøret aldri spiller sine kort slik at de taper, for Han Stat mener seg alltid å vite bedre enn innbyggerne selv hvordan penger best skal brukes. Nærhetsprinsippet gjelder ikke i deres verden.

Veien til et sosialistisk-kollektivistisk samfunn kan gå via de mest utspekulerte krinkelkroker, men uansett er spillets realiteter mer betydningsfulle enn retorikken. Man skal legge liten eller ingen vekt på hensikten som påstås å ligge bak, men desto mer på følgene eller resultatet. Å la seg forblinde av vakre ord, enten disse er subjektivt ærlige eller elementer i et etisk taskenspill fra drevne politikeres side, vitner først og fremst om at man er naiv. 

Jeg har skrevet det før og gjentar gjerne atter en gang, vel vitende om at nordmenn er grunnleggende tillitsfulle mennesker som har vanskelig for å tro annet enn det beste om dem de møter: «Fool me once, shame on you, but fool me twice, shame on me!» Vi må ikke gå i de samme fellene om og om igjen. Godtroenhet legges til side i møtet med tomme forsikringer. Vakre politiske ord springer slett ikke alltid ut av hverken ektefølt empati eller et ærlig ønske om å gjøre livet best mulig for alminnelige mennesker. 

Løftemakerne innen politikken tilhører rett og slett ikke den type mennesker man våger å kjøpe bruktbil av. Vi bør ikke gi dem lov til å disponere over mer av våre penger enn absolutt nødvendig. Ved å øke skatter og avgifter – enten det dreier seg om strømregningen eller annet – hindrer de ansvarliggjøring av befolkningen. Å gjøre menneskene om fra borgere til klienter passer nok formyndermenneskene innen politikereliten, men det passer ikke oss.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.