Det har i det siste vært populært i politiske kretser, særlig i det store landet langt vest for oss, å gjengi såkalt locker-room talk. Jeg henger meg på trenden idet jeg viderebefordrer en klassisk liten historie som angivelig skal ha funnet sted i Rosenborg Ballklubs garderobe for et drygt halvt århundre siden. Involverte var to av klubbens unge og fremadstormende, Nils Arne Eggen og Odd Iversen. De to herrers «begåvningsprofilar» var slående ulike: Mens sistnevnte var en gudbenådet fotballspiller ute på banen, altså i praksis, imponerte førstnevnte alt dengang mest som fotballteoretiker; man ante allerede konturene av en fremtidig topptrener. Etter en kamp som bare hadde gått sånn passe, og knapt nok dét, gikk smella blant slitne og misnøyde gutter, og som vanlig med unge Eggen som ordfører. Odd skar da igjennom med stjernespillerens naturlige autoritet: «Nils Arne: Du prate som en gud, men du spelle som ei f****!» Dermed var etteranalysen over.

En helt blodfersk historie som illustrerer sprik mellom praksis og teori fikk vi nylig fra bøkenes verden. Det er denne som bringer oss inn i temaet overskriften antyder, for hovedpersonen var ingen ringere enn NATOs generalsekretær, altså vår tidligere statsminister og Arbeiderpartiets mangeårige leder, Jens Stoltenberg. Mannen slapp nettopp sin selvbiografi med tittelen «Min historie,» hvilket fikk enorm åtgaum i nasjonens medier, inklusive og ikke minst den statsdrevne rikskringkastingen. Hvor mye mediehaussingen kan ha vært verdt i kroner og øre vurdert med markedsføringsøyne, vet jeg ikke og tør jeg knapt tenke på. Det var likevel ikke disse økonomiske sidene ved begivenheten som fanget min oppmerksomhet først og fremst.

Stoltenbergs bok gis ut på prestisjetunge Gyldendal Norsk Forlag, hvilket sikkert representerte et kupp for dem, men det var neppe ugunstig for forfatteren heller. Forlaget viste seg nemlig å ha vært meget generøse i sin kontrakt med forfatteren – skulle man våge seg frempå med ordsammensetningen «rause og inkluderende», siden det gjelder akkurat denne herren? Iallfall klart rausere enn vanlig er i norsk forlagsbransje, slik Dagens Næringsliv (originalartikkelen finnes bak betalingsmur) var de første til å kommentere, men som siden er omtalt av mange, blant annet Dagbladet og VG.

ANNONSE

Er dette noe å interessere seg for, enn si brokke seg over? Er ikke en slik kontrakt utelukkende et angjeldende mellom forlag og forfatter? Nei, i det sosialdemokratiske Norge er ikke slikt noen privatsak. Avtaler av denne typen er ment å inngå som enda en fasett i den strengt regulerte samfunnssolidariteten som først og fremst Arbeiderpartiet har sørget for. Man skal nemlig i forlagsverdenen bruke standardkontrakter som bevisst gir mindre til de mest populære forfatterne, slik at de som forventes å selge dårligere, kan få mer. De kaller det «utjamning», må vite, prinsippet som er selve bærebjelken i sosialdemokratenes evige streben etter det de anser for å være et mer rettferdig samfunn, der ingen er rike og ingen fattige. Både partipolitiker Jens Stoltenberg og statsministeren med samme navn har i årevis pratet varmt for økonomisk og sosial utjamning, og sistnevnte satt endatil ved roret da regelverket som omfatter forlagskontrakter ble kjørt igjennom. Men ved denne korsvei var mannen selv plutselig blitt forfatter, og vipps, så ble royalty-satsen endret til hans fordel. Mon hva det var som skjedde?

En faktor i sammenhengen var utvilsomt at Stoltenberg hadde latt seg representere i forhandlingene med Gyldendal av en god venn som også er en meget dyktig forretningsadvokat, Knut Brundtland. Lyder navnet kjent? Jo da, advokaten, forretningsmannen, investoren, styregrossisten og kunstsamleren er sønn av Gro Harlem og Arne Olav Brundtland, så her snakker vi om en fagmann hvis røtter sitter så dypt festet i klassisk norsk sosialdemokratisk tradisjon og moral som overhodet mulig. Det var Knut som skaffet sin klient og venn en uvanlig kjekk avtale med forlagsgiganten, og Jens sa ikke akkurat nei til ekstrainntektene som den høyere prosentandelen ville innebære.

Kan det tenkes at akkurat denne advokaten bringer litt særkunnskap med seg hjemmefra hva bokinntekter angår? Svaret må bli ja; det kan ikke engang kalles spekulativt å formode at sønn Brundtland hadde inngående kjennskap til hvordan foreldrene sørget for maksimert innkomst fra skrivearbeid i tidligere tider. Jeg tenker særlig på far Arne Olavs bok «Gift med Gro», som kom i 1996; også han var på dette tidspunkt blitt sosialdemokrat. Den utpreget tøflete tittelen får være forfatterens og forlagets valg og sak, dem om den. Større interesse blant de mer skeptiske deler av allmennheten vakte forfatterens evner som «speed-writer». Den skrivende ektemannen fikk nemlig aksept i Ligningsnemnda for at han hadde skrevet boken på mindre enn 300 (!) timer, en bedrift som medførte betydelig skattelette og følgelig mer penger på bunnlinjen. Det kan i biologisk-historisk perspektiv være verdt å merke seg at da oppfølgeren «Fortsatt gift med Gro» så dagens lys i 2003, var ikke lenger skrivetakten på minst ett ord hvert tolvte sekund, som situasjonen hadde vært sju år tidligere. Vi blir ikke yngre, noen av oss.

Alderens plager leder ikke bare til lavere skrivetempo, men også til «utfordringer» av rent helsemessig karakter. Advokatens mor fant det således for godt å få utført ikke bare én, men to ytterst elektive hofteoperasjoner på Ullevål sykehus mens hun var fast bosatt i Syd-Frankrike, en bostedsadresse som medfører at hun slipper skatt på sin statspensjon. Kjekt å ha, som det heter, men når eksemplene blir mange nok på kløktig omgang med skatteregler og lignende, så skal man være laget av et helt spesielt stoff for ikke å mistenke at bildet reflekterer villet systematikk.

Det er derfor jeg nevner familien Brundtlands medvirkning i sammenhengen, fordi disse ved siden av Stoltenberg-ene representerer det aller mest fremtredende sosialdemokratiske dynastiet vi holder oss med i kongeriket. Familienes holdning til bokpenger og andre ytelser må i et likhetsperspektiv være ytterst informativ for alle andre enn de bevisst naive.

Siden Gro tok makten i Arbeiderpartiet, og etterfølgende på Stortinget og i ulike norske regjeringer fra tidlig på 80-tallet, har smartness-Ap fullstendig erstattet det som i sin tid i alle fall pretenderte å være et genuint arbeiderparti. Fullbrakt ble maktovertagelsen da landsmoderens gullgutter, Jens og Jonas, etter tur kom i posisjon til å aksle lederansvaret i «ørnen blant partiene»; da var Oslo Vest blitt den viktigste partikretsen i landet. Kameratflokken fra Katedralskolen med tilliggende lende, altså Jens Stoltenberg og kretsen rundt ham, satt nå med alle trådene samlet i sine hender, ikke bare i de politiske organene, men etter hvert i økende grad også i deler av det statsnære næringslivet, inklusive banknæringen og reklamebransjen. Etter at dette skjedde, har vi til fulle kunnet bivåne hvordan den sosialdemokratiske glipen mellom retorikk og realitet er blitt stadig videre i vårt land.

La det ikke herske den minste uklarhet om hva jeg mener: Jens Stoltenbergs opptreden i bokavtalesaken er tvers igjennom dobbeltmoralsk. Den avslørte falskheten er bare det ferskeste eksempelet på situasjonsavhengig etisk praksis fra hans side. Mannen prater solidaritet og måtehold, men dette er ikke mer enn vakre, svalende ord.

stoltenberg-liv-og-laere

Når hans egen økonomi ligger i vektskålen, er det som om den sosialdemokratiske filosofien (stikkord er ærlighet, nøysomhet, solidaritet) mister gripetaket, da gjelder ikke de fine prinsippene, i stedet trår unntaksregler i kraft som på merksnodig vis viser seg å være til gunst for den høyvelbårne. Åpenbart er det videre at Stoltenberg ikke er unik innen sin politiske bevegelse hva dette angår: Ingen er blitt hypet mer enn Gro Harlem Brundtland i mediene – som den internasjonalt bejublede, globalt solidariske kvinnen som også lyktes i å bli heldige nordmenns landsmoder – men se bare om ikke hun og hennes familie visste å kare til seg da mulighetene forelå.

Jeg vet ikke om lederne innen norsk sosialdemokrati er verre enn andre politikere i retorisk falskspill, men det er åpenbart at de ikke er bedre; de sier én ting, men gjør noe annet, beriker seg der de kan, og når de kan, uten hensynstagen til praktisk håndheving av likhetsprinsippene de har prediket hele sitt samfunnsaktive liv. Kall det hva du vil, jeg kaller det uærlig og svinsk.

Dersom en person eller en hel kaste av kadre innen en gitt politisk bevegelse systematisk opptrer selvberikende uærlig, må man ikke da påregne at dette oppdages og at folket til sist straffer den eller dem i valg? Jo, det skulle man tro, men foreløpig forblir adferden tilnærmet konsekvensfri. Foran hver korsvei, les neste valg, snakker de samme politikerne, eller deres etterfølgere, igjen vakkert om fellesskap, dugnad og betydningen av «å stå sammen», og se bare om ikke underet over alle under skjer: Folket tror på dem enda en gang. At politisk hukommelse – eller er det innsikt? – så til de grader er mangel- eller ferskvare, er i sannhet til å undres over.

De er skurker, de nevnte politikerne, ikke tyver i strengt juridisk forstand, men uansett uærlige overfor dem de ber stramme inn livremmen til alles beste. «Fool me once, shame on you, fool me twice, shame on me», lyder et meget klokt og relevant amerikansk ordtak.

Hvis alminnelige nordmenn nekter å innse at de ikke bryr seg det minste om dem, de som har karet seg frem til makt her i landet, så er det ikke stort å gjøre med det. Den som heller lytter til søte løgner enn bitter sannhet, har i grunnen bare seg selv å takke når sluttresultatet blir som det blir.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629