Gjesteskribent

OSLO; 1965. Forfatter Jens Bjørneboe (1920–1976). I et angrep på norsk fengselsvesen skriver Bjørneboe skuespillet «Til lykke med dagen» (1965), basert på hans roman «Den onde hyrde» (1960) . Stykket spilles på Oslo Nye Teater. Her er forfatteren fotografert under prøvene på stykket. I bakgrunnen ser man en «hengt» dukke, en referanse til sangen «Elegi for en hengt soper», som inngår i stykket . Foto: Aktuell / SCANPIX / Sverre A. Børretzen

Det var gjennom lesning av ungdomsfavoritten Jens Bjørneboe at jeg først ble kjent med begrepet «formyndermenneskene», hans foraktfulle betegnelse for de snevre og påstått rettenkende som alltid var villige til å bruke feig makt for å få andre til å underkaste seg og, aller helst, mene det samme som de mektige. Kanskje var det over skoleverkets autoriteter han først svingte svøpen, i så fall trolig i boken «Jonas», kanskje var det noen andre i statens tjeneste som fikk føle den bjørneboeske vrede; jeg husker ikke lenger. Uansett: Mistenksomheten overfor dem som taler fint, men handler ufint, som det ene øyeblikk hyller friheten, men det neste øver tvang mot dem som vil tenke selv, har siden sittet der svært nært bevisstheten. I de senere år er mistanken blitt til trist visshet; ikke bare lever vi i en tid da språket av taktiske grunner ofte vendes opp ned, men stor fare kommer fra dem som smiler pent og later som de står for alle individers like rettigheter, men som samtidig systematisk manipulerer spillereglene til egen gunst.

For en tid tilbake ble jeg minnet om denne typiske væremåten da jeg gjenså et intervju med kvinnen som for få tiår siden ble kåret til intet mindre enn Landsmoderen (digresjon: hvordan skjer slikt, hvem finner på betegnelsen og deretter kjører saken?), altså tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Arbeiderpartiets Grand Old Lady uttalte seg om hvordan verdens ulike kommunikasjonsstrømmer nå fyker veggimellom. Hennes nøkkelklage over hvor ille det er blitt, også i vårt land, lød som følger: «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.» Smak på den, mine damer og herrer, og ta gjerne et annet av Landsmoderens hjertesukk som dessert: «Vi har ikke lenger oversikt over hva slags feilinformasjon som spres». For å si det med damens avdøde kollega Olof Palme, naturligvis i en helt annen sammenheng: «Slik talar maktens kreatur», de som er vant til å få viljen sin samtidig med at de blir tiljublet, men som nå bekymres over at det er tilkommet så forferdelig mange motstemmer.

Grunnen til at jeg griper tilbake til Gro Harlem Brundtlands alderdomsklager over verdens vondter (akkurat hva aldersdystopi angår, må jeg vedgå at fru Brundtland og herr Mimisbrunnr har remmer av samme hud), er at vi nå stadig, bokstavelig talt hver eneste dag, opplever hvordan kampen om mediesannheten utgjør et viktigere og viktigere frontavsnitt i den kroniske krigen om historien og den politiske makten. På mange måter er dette blitt intet mindre enn en strid av gnostiske dimensjoner, altså godt mot ondt eller lys mot mørke. Med en såpass høyspent inngang til tematikken er faren naturligvis til stede for at man går seg vill i all fortvilelsen over ikke bare at så mye skjer som ikke skulle skjedd, men i tillegg at hendelsesforløpene så deprimerende ofte omtales på en fortegnet, endog løgnaktig måte. Det er her begrepet «fairness» fra overskriften kommer inn, for alle som våger å åpne øynene og se, må slås av hvor intenst fortellerens ståsted preger bildet som formidles. Når samtidig makteliten (jeg kommer straks til hvem dette er i vår norske andedam og aktuelle sammenheng) påberoper seg retten til å få felle dommer på alles vegne, blir det åpenbart (for alle andre enn dem selv) at situasjonen er alvorlig rigget i deres meningsmotstanderes disfavør. 

La oss ta som eksempel norske mediers dekning av amerikansk politikk etter at Donald Trump kom på banen, altså under de siste fire årene. Akkurat Document-leserne utgjør et lite mindretall i vårt land som gjennom Hans Rustads fortjenstfulle innsats får seg forelagt et annet og mer Trump-vennlig perspektiv, men for resten av landets politisk interesserte er omtalen massivt ensidig: Trump er bare dum, ond og farlig; han må motarbeides av alle gode krefter. 

Har jeg dekning for en så krass beskrivelse av norsk medievirkelighet? Ja, det har jeg, og som bevis vil jeg trekke frem NRKs granskning av seg selv etter at seere og lyttere hadde klaget institusjonen inn for Kringkastingsrådet grunnet manglende politisk nøytralitet – ja, grotesk partiskhet – i «analysen» av striden mellom Trump og hans motstandere.

Dette videoklippet er fra Kringkastingsrådets behandling av klagene. Rådets leder, Per Edgar Kokkvold, går langt i å innrømme at dekningen kanskje har vært ubalansert, men forsvarer dette med relativt ikke-subtil hitling (dog uten eksplisitt å nevne barteherren ved navn, det skal medgis) samt beskyldninger om at Trump er en farlig psykopat (her skaffer han seg ryggdekning ved å sitere den alltid anvendelige referansepersonen «andre» som kilde til ordvalget). Kringkastingssjef Tor Gjermund Eriksen blir om mulig enda mer etisk høy og mørk idet han erklærer («det er bare noe jeg ønsker å si») at «noe er rett og noe er galt i verden». Igjen ser vi venstreaktivistenes moralske patos folde seg ut i full blomst, for det finnes ikke skygge av tvil om hva som er det ene og hva det andre i herrenes lys-mot-mørke-univers. Dessuten, la kringkastingssjefen til, så plikter NRK i henhold til vedtekter gitt dem av samfunnet og Stortinget å «jobbe for demokrati og aksept av mangfold og forskjellighet». Så da, så, får vi anta. Men et mangfold speilende meninger og synspunkter som er ubehagelige for den norske samfunnseliten, den slags er det uaktuelt å eksponere Ola og Kari Nordmann for, har vi nå fått klarlagt både gjennom praksis og påfølgende evaluering.

For oss som har gjort det til en vane daglig å titte innom foxnews.com, den nå suverent største nyhetskanalen i USA, eller på annet vis (document.no er alt nevnt som en uvurderlig kilde) søke alternativ informasjon om amerikanske forhold til det som formidles av norske hovedstrømsmedier, så er samtidspolitikken langt fra like entydig svart-hvit som de gamle aktivistene Kokkvold og Eriksen synes å mene. Trolig tenker de ikke over den gamle sofist-innsikten at «det som er sant i Theben, ikke trenger å være det i Athen» eller at «det som fortoner seg viktig i Akersgata, ikke trenger være det for document.no». Og la meg legge til én liten ting før skoggerlatteren griper de ivrige kritikerne av «meningsbobler på høyresiden»; en nettavis som den herværende er nok liten og uten støtte fra det offisielle Norge, men synspunktene og holdningene vi representerer, har funnet betydelig gjenklang i mange samfunn gjennom mer enn to tusen år. Også i dag finnes de som står opp for klassiske demokratiske verdier og spilleregler for sivilisert meningsutveksling, selv i vårt land. Samtiden består ikke bare av identitetspolitikk og godhetsposering.

Alt dette bringer meg til NRKs og Akersgatas «forlengede objektive arm», Faktisk.no  som liksom er ment å skulle skille klint fra hvete, feil fra fakta, «fake news» fra pålitelig rapportering i nordmenns nyhetshverdag. Jeg skal ikke polemisere mot bestemte vurderinger de har kommet med – alle kan uansett gjøre feil, ikke minst de som setter seg fore å forvalte sannheten –, men isteden knytte noen prinsipielle kommentarer til denne type ambisjon og virksomhet.

Først en enighet: Noe er sant, mens annet er løgn, og prinsipielt står det i menneskelig makt å skjelne mellom de to, især når man vurderer hendelsesforløp og andre i hvert fall delvis dokumenterbare foreteelser. Selv om man vet at relasjoner er viktige for vurderinger, så er ingen tjent med at iakttagerne og de vurderende drukner i en sump av postmoderne relativisme. Dette er i hvert fall min holdning, som jeg håper at Faktisk.no deler. Derimot viser tilgjengelig erfaring at det er tilnærmet fritt frem for medienes kontrollorganer så vel som andre politiserte institusjoner (i denne sammenhengen fremstår det gamle slagordet «alt er politikk» som meget dekkende) å velge ut hvilke fakta de ønsker å legge vekt på. Tilsvarende gjelder også for nyheter; noen trekker frem én ting som viktig, andre noe annet. Gjennom skjevvalg kan man systematisk fortegne virkeligheten enten bevisst eller ubevisst, for man er ikke klar over «bjelken i sitt eget øye». Når jeg nettopp fant frem et sitat fra bøkenes bok for å illustrere prinsippet, så var ikke dette tilfeldig, for her er vi på gammel, ærverdig grunn. Intet nytt kan finnes opp eller tenkes ut hva angår menneskenes evne til selvhenførelse. Kun retningen, det kvantitative nivået over virksomheten og mulighetene for å gjøre slikt systematisk er tids- og teknologiavhengig.

La meg trekke frem to gårdagsferske (dette ble skrevet før den siste Floyd-flommen av rasismebeskyldninger traff også norske kyster) eksempler på at samme politiske scene (kampen om sannheten og makten i USA) oppfattes svært forskjellig av to aktører med lik profesjonell bakgrunn, men ulik verdensanskuelse: VG og document.no. På morgenen leste jeg artikkelen «Eksperter om «Obamagate»: – Dette er ren tåkelegging» av Andreas Løf, mens jeg få timer senere leste «Historien om historien er blitt vår viktigste oppgave» av Hans Rustad. Man skulle knapt tro det var mulig at samme president og samme land ble beskrevet, så ulike var vurderingene. Og vet dere hva: Slikt får vi bare leve med, selv om jeg personlig mener at herr Løf i store stykker var langt ute på viddene. Folkets tilgang til selv diametralt motsatte synpunkter er nærmest en demokratisk nødvendighet; voksne nordmenn har absolutt ikke vondt av å få ulike versjoner presentert av samme virkelighet, selv om ikke begge skribentene kan ha «rett» i noen overordnet, metafysisk betydning av ordet. Verden er komplisert, og oppfatningene av den blir deretter, især hva gjelder de subjektivt menneskelige sidene ved hvordan tilværelsen henger sammen.

Ikke alt er enten «fake» eller «sant», med andre ord, hvilket vi altså lever godt med. Det som derimot ikke er til å leve med, er de økende tendensene i norsk offentlighet til å monopolisere retten til å «fortelle historien om vår tid» og derved kappe hodet av det reelle meningsmangfoldet som maktens organer foregir å ville støtte, men som man i virkeligheten undergraver. Dette skjer juridisk og politisk, men fremfor alt økonomisk, ved at statsmakten holder sine meningsfeller under armene (stikkord: pressestøtte, NRK-skatt) mens dissenteres stemmer søkes kvalt.

Slike skjeve maktforhold er grunnleggende udemokratiske så vel som uetiske, kort sagt «unfair». Likevel, til tross for all intens motstand fra «eliten», inklusive hån og åpen fordømmelse, så fortsetter opposisjonelle medier som document.no å vokse. Dette sier en hel del om hvor misnøyde folket er med hvordan meningsmangfoldet i praksis ivaretas i dagens Norge. 

Det lønner seg alltid å stå på – for sjelen om ikke for kroppen eller lommeboken – for det man mener er rett og sant, mot det som er falskt og uverdig. Alle, også hver enkelt leser, kan yte et bidrag i denne kampen.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her