Kommentar

Mikhail Bulgakov

Det er mye rart i havet, sier man i Nord-Norge, og folket der vet en hel del om saken. Men sannelig finnes det mye rart andre steder også, ikke minst i det nye og uendelig inkludrende norske samfunnet som vokser frem. Stundom blir dette sistnevnte så infamt underlig at man lurer på om ikke paradokser har trengt seg inn i og rotet til vår observerte virkelighet, et ikke helt ukjent fenomen som på sitt verste kan vri observasjoner om til det ugjenkjennelige for enhver stakkar som prøver å orientere seg. I det siste har jeg eksempelvis blitt sterkt i stuss om det forunderlige ved at samtidig som vårt postmoderne samfunn har avskaffet alle absolutter – alt er jo redusert til «ulike fortellinger på et marked» – så er man blitt nærmest gammelskolemesteraktig prippen på hva som får kalles sant innen nyhetsdekning og allmenn diskusjon; dere vet alt bråket omkring «fake news» som visstnok (ironivarsel!) entret vestverdenen i og med høyresidens og herr Trumps seier ved presidentvalget i USA. 

Spørsmålet om hva som er etterrettelig og hva ikke, er selvsagt langt fra nytt innen kulturhistorien; folk kunne tenke før også og noen særlig kloke har til alle tider hengitt seg til slike funderinger. Skjønt stundom er det de som står litt utenfor selve åndsstrålens brennpunkt som blir mest essensielt berørt, og dét iblant mot sin egen vilje. Jeg tenker umiddelbart på hin arme romerske guvernør i provinsen Judea, Pontius Pilatus (les gjerne om mannens kvaler som en av tre parallelle fortellinger i Bulgakovs «Mesteren og Margerita, en aldeles fantastisk bok!) hvis «hva er sannhet?» er gått ned i historien som den distanserte, og kanskje likegyldige, tvilerens mest grunnleggende undring fra den gang ved påsketider for to tusen år siden da den hodepineplagede byråkraten fikk i fanget anklagene mot uromakeren rabbi Jesjua, bedre kjent som Jesus Kristus.

Pilatus’ spørsmål er et av mange det nok gir god mening å stille, men som man ikke skal forvente noe klart svar på. Desto underligere er det at man i vår samtidsverden, etter at altså relativismen en god stund nå har fått herje temmelig fritt innen wannabe-intellektuelle kretser, har satt seg fore å avgrense instrumentelt det sanne fra det falske i skreven tekst og talt tale så til den grad at man tiltar seg rett til å bestemme at det ene er tillatt, mens det andre ikke er det. Og dette skjer til tross for at vi har bak oss en laaang historisk periode preget av at økende ytringsfrihet hylles som det aller, aller viktigste demokratiske godet vi kjenner innen vår stats- og samfunnsskikk. Men nå er utviklingen snudd: Ytringsfriheten blir mindre og erstattes i stedet av noe som kalles ytringsansvar. Hva har skjedd? Er det så at vi har funnet frem til vanntette metoder for å skille sant fra usant, tankesett som vi ikke hadde for bare litt siden?

Overhodet ikke, for også anvendt på historisk materiale viser det seg at fremdeles er den ene manns sannhet den andres dikt, og vice versa. Et eksempel som jeg har ofret en del tid på fordi det interesserer og pirrer meg på en mørk måte, er den norske politiske venstresidens oppførsel siden den russiske revolusjonen i 1917, ikke minst under mellomkrigstiden. Eksisterer det en enighet rundt sannhet og ikke-sannhet hva dette stykket historie angår? Det er jo tross alt bare et begrenset avsnitt av relativt nær fortid saken gjelder, som følgelig burde kunne vurderes vesentlig mer objektivt enn samtidspolitikk, ikke sant?

For noen få år siden, foranlediget av 200-årsmarkeringen av vår frigjøring fra danskene, fikk NRK-tittere seg servert et 200 minutters foredrag av historieprofessor og Ap-mann Frank Aarebrot om Norges historie under denne tiden, altså ett minutt per år. Idéen var etter min mening aldeles glimrende og Aarebrot hadde en stil og væremåte som egnet seg fortreffelig for TV-mediet; all pedagogisk ære til ham. Men selvsagt var ikke hans versjon av norsk mellomkrigshistorie, som jeg altså bet meg særlig merke i, gitt min ovenfor nevnte spesialinteresse, noen «sannhet» om det viktige og mindre viktige under perioden. Det skinte nemlig meget tydelig gjennom i både materialutvalg og vektlegging at foredragsholderen var sosialdemokrat;det var med andre ord Ap-sympatisør og historieprofessor Aarebrots fortelling av historien vi fikk oss forelagt, ikke noe uoppnåelig, objektivt ørneperspektiv på vår felles fortid.

Påpekningen av denne delvise subjektivitet er slett ikke noen anklage mot Aarebrot; snarere er det så at jeg slår inn allerede åpne dører med den, for alle vet jo at det er slik det forholder seg når noen beskriver kompliserte sammenhenger som personen selv har sitt hjerte i. Slik er det og kan ikke annet. Den kritikk jeg har hatt og har, er rettet mot NRK som har latt som om kun historiefaglige synspunkter, altså ikke partipolitikk, preget Aarebrot-programmene. Fremstillinger blir ikke objektive bare fordi man selv er enig i dem.

Fra om ikke motsatt, så iallfall en annen politisk side, har jeg nettopp sett og hørt historikerne Titlestad og Fanebust servere sin muntlige versjon av hvordan sosialistiske norske partier forholdt seg til den politiske virkeligheten under siste hundre år; møtet på Oslo militære samfunn var meget vellykket. Boken som ble lansert, «Revolusjonens barn», anbefales på det varmeste: løp og kjøp! Det er åpenbart at Titlestad og Fanebust vurderer særlig Aps sikkerhetspolitikk under denne tiden annerledes enn det Aarebrot gjorde. Indirekte bevis for påstanden trekker jeg fra marxist-leninisten Sira Myhres omtale i Dagens Næringsliv (dessverre bak betalingsmur): «Boken er et kjempelangt partsinnlegg om skjeletter i venstresidens skap». Ja, slik kan man jo også si det og dertil argumentere greit for synet; intellektuelle kan argumentere med flid og endeløs energi for nærmest ethvert standpunkt, viser historisk erfaring.

Mot bakgrunn av de ovennevnte eksemplene på ulike holdninger og praksis, blir det svært underlig at man nå, i en politisk samtid preget av meningsforskjeller og konflikter som ikke står vesentlig tilbake for det som herjet Norge for 80-100 år siden, har satt seg fore å skape et sannhetsministerium hvis ambisjon det er å skjelne ugress fra blomster innen det offentlige ordskiftet, nemlig Faktisk.no.

Man blir faktisk rent matt over enda et hybristiltak hvis forutsetninger for å lykkes ikke avviker nevneverdig fra null hverken vurdert prinsipielt eller ut fra eksisterende empiri. Særlig spør man seg om de ikke har en anelse om det pompøst formastelige ved slik å tiltro seg selv evnen til å anlegge gudeperspektiv. Sagt enkelt: Hvem pokker tror de at de er, de som kan se at fru Brundtland har rett mens herr Willoch har feil, eller omvendt, og du kan gjerne bytte ut navnene med mer samtidige om du så ønsker, når slike samfunnstopper flyr i tottene på hverandre på skjermen eller i Vandrehallen? Eller hvis de vil ha det på en språkblanding som er ment å være akkurat passe intimiderende: Eier de ikke epistemologisk skamvett i sin selvovervurdering, disse som mener seg å kunne bestemme hva som er faktisk og hva som er feil?

Til ovenstående vil de klarttenkende journalistene kanskje innvende at neida, vi skal ikke sortere meninger, men derimot skal vi påse at direkte faktapåstander ikke er feilaktige, for «alternative fakta» får ingen holde seg med, og spesielt ikke de som befinner seg lenger ute på høyresiden enn herr Willoch og fru Brundtland noensinne har satt sin fot. Dette lyder ved første lytting kan hende tilforlatelig, men bier man litt og tenker etter, så skrumper logikken inn til det ugjenkjennelige.

Valgene av hvilke fakta ulike mennesker velger å massere vurderingsmessig, samt perspektivet dette gjøres under, bestemmes av hvem de er og hva de har erfart; slik har det alltid vært innen myke vitenskaper og slik vil det alltid forbli. Variasjonen er en del av menneskehetens mentale mangfold, og mangfold var jo noe som skulle bejubles, var det ikke så? At det vil finnes misforståelser og endatil bevisste løgner, inklusive propaganda, innimellom all praten som kjemper om og iblant bedøver godtfolks sjeler, må man bare akseptere. Meninger må få brytes fritt uten at noen side gis rett til å sensurere andre. For vær ikke i tvil: De nåværende forsøkene på å styre ytringsfriheten, underlegge den en ansvarsretning som passer samfunnseliten, er ment å stoppe «høyrepopulismens fremgang». 

Man merkt die Absicht und wird verstimmt, sa man engang om slikt adferd («man merker hensikten og blir betuttet»). Men i og med dette anslaget mot demokratiets mest sentrale verdi vet vi iallfall nå sikkert hvor vi har dem, de som ut den ene munnviken snakker fint om hvor viktig det er med ytringsfrihet og alles rett til å si sin mening, mens de ut den andre hvisker stoppordrer. Vi hverken stoler på dem eller tror på dem. Deres beste tid har vært. 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her


 

 

Kjøp t-skjorten «gul vest» her