Duccio di Buoninsegna (1255–1319), «Jesus fremfor Pilatus», domkirkemuseet i Siena. «Hva er sannhet?» lyder et spørsmål fra Pilatus til Jesus – sannheten som står rett fremfor ham.

1 Se, min tjener, som jeg støtter,
min utvalgte, i ham har jeg min glede.
Jeg har lagt min Ånd på ham,
han skal føre retten ut til folkeslagene.

2 Han skriker ikke og roper ikke,
hans røst høres ikke i gatene.

3 Han bryter ikke et knekket siv
og slukker ikke en rykende veke.
Med troskap skal han føre retten ut.

4 Han skal ikke slukne og ikke knekkes
før han har satt retten igjennom på jorden.
Fjerne kyster venter på hans lov.

5 Så sier Gud Herren,
som skapte himmelen og spente den ut,
som bredte ut jorden og alt som spirer der,
som gir pust til folket på jorden
og ånd til dem som ferdes der:

6 Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd
og grepet din hånd.
Jeg har formet deg
og gjort deg til en pakt for folket,
til et lys for folkeslagene

Jesaja 42 ,1–6

Det er andre søndag i åpenbaringstiden, det handler om perioden i kirkeåret der fokuset er på forkynnelse av hvem Jesus er. Bibeltekstenes innhold handler om å bli kjent med ulike sider av Jesus som sann Gud og sant menneske, og er det noe vi kan si om Jesus Kristus, så er det at sannheten åpenbares i ham. Gud kan ikke lyge, er fundamentet i kristen tro. Hele skaperverket hviler på dette; at vi kan stole ham, forstå hva som skjer, holde noe for sant.

Vi skal ikke male fortiden rosenrød, men hvis du for eksempel leser Kongespeilet, kan du ikke unngå å bli grepet av middelalderkongenes ønske om å styre etter Guds vilje og til innbyggernes beste. De var fortsatt takknemlig for at de hadde lært å kjenne sannheten. De hadde fått et prosjekt av Gud. Ingenting var større enn det.

De av oss som er født før 1980 vokste opp i en tid når det var mulig å være uenige, men hvor vi var enige om hva som var sant. Kommunistene kunne gjerne mene at kommunismen var den beste løsningen, men det var sjelden noen var uenige om at de materielle forholdene var verre i Sovjet enn i Vest-Europa. Vi kunne være uenige om hva som var årsaken til at økonomien ikke fungerte i Sovjet, men ikke at den var ødelagt. Kommunistene mente som regel av ingen stater hadde gjennomført en kommunistisk økonomi slik den var tenkt, og at det var årsaken til elendigheten. Vi andre pekte på kommunismens iboende feil med tanke på hva den holdt for å være sant.

I dag er det motsatt. Nå er det våre egne politikere som hevder at deres politiske løsninger er de beste, selv om fakta på bakken tilsier det motsatte. Men i motsetning til fortidens kommunister vil de ha oss til å tro at det vi ser rundt oss er de beste løsningene som tenkes kan.

For en tid tilbake hadde jeg en samtale med noen som har vokst opp i relativismens tidsalder. De prøvde fortvilet å holde oppe troen på en objektiv sannhet, men kunne samtidig ikke nekte noen å definere seg selv og sin identitet. De visste ikke hvordan de skulle forholde seg til en objektiv sannhet. De forstod ikke at sannheten bare kan krenke løgnen.

Vi er blitt en kultur hvor sannheten ikke lenger spiller en rolle. Det viktigste er hva vi selv tror på eller hva vi definerer oss som. Og det gjelder det meste. Den subjektive sannheten er med ett blitt noe mer, den har blitt en absolutt sannhet vi alle må bøye seg for.

Vi har lenge erfart hva relativismen gjør med etiske spørsmål. Regjeringen Solberg proklamerte sommeren 2021 at interseksjonalitet skulle være det ideologiske grunnlaget i kampen for et mer rettferdig samfunn. Det er en postmoderne marxisme som utfordrer vår tradisjonelle forståelse av sannhet. Man lar den subjektive opplevelsen bli en absolutt sannhet. Utfordringen er at denne måten å tenke på også utfordrer konkrete spørsmål, som innvandring, religion, kjønnsidentitet, kraftproduksjon osv. osv. Er strømkablene et gode, er islam en trussel, er det mulig å være født i feil kropp? Fraværet av en absolutt sannhet gjennomsyrer hele vår måte å kommunisere på.

En direktør i Statnett, med over 5 millioner i årslønn, sa til Stavanger Aftenblad at vi skal være sjeleglade for strømkablene til utlandet. Hun vet at vi vet at hun ikke snakker sant, men det betyr ikke noe lenger. Politikere som for få år siden sa at eksport av strøm til Europa var uaktuelt dersom den medførte prisøkning her hjemme, sier nå at den samme eksporten er en velsignelse.

Da vi diskuterte med kommunister før murens fall visste vi alltid hva de ville svare når vi kom med våre påstander. Deres ideologi ga det samme svaret uansett hvilket spørsmål vi stilte. Årsaken til utfordringene var i deres øyne å hente i klassekampen, og løsningen lå selvfølgelig i kampen mot kapitalkreftene. Våre problemer ville bli løst dersom alle måtte yte etter evne og få etter behov i et klasseløst samfunn.

Som du sikkert forstår er det bare du som kan definere dine evner og behov, og at du mister din frihet dersom andre skal definere dem for deg.

Vi er på farlig vei mot et slikt samfunn. Det er noen politikere som mener at det er til menneskets og klodens beste at de definerer dine evner og behov. De mener deres subjektive sannhet bør bli alles objektive sannhet. Selv Gud skal bøye seg for deres instrukser, men i et slikt samfunn taper både fornuften, kjærligheten og friheten.

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.