Som regel er det viktig å få stilt en presis diagnose så tidlig som mulig når pasienter lider av alvorlig sykdom. Når så ikke skjer trass i at muligheten finnes, kan kan vanligvis føre unnlatelsessynden tilbake til enten patient’s eller doctor’s delay som det heter på fagspråket. Begge deler er like ille hva resultatet angår, og begge kan skyldes et utall faktorer inklusive manglende kunnskap og forståelse, engstelse og uvilje mot å se virkeligheten i hvitøyet. I de sistnevnte tilfellene har vi å gjøre med fornektelse av en mulig fare; man vil ikke se det alvorlige som truer liv og helse.

Jeg kom i tanker om denne velkjente problematikken da jeg hørte president Obama ta Donald Trump i skole etter Pulse-myrderiene i Orlando 12. juni i år. Noen refleksjoner rundt temaet har jeg allerede delt med dere, men denne gang vil jeg særlig legge vekt på to prinsipielt ulike holdninger til begrepet sannhet som fantes å lese ut av presidentens reaksjon. Uansett er makthavernes konsekvente uvilje mot å henge rett bjelle på rett katt et så vidt oppsiktsvekkende og farlig fenomen at det fortjener gjentatt oppmerksomhet.

Det hadde seg nemlig slik at den frittalende vinneren av republikanernes primærvalgkamp hadde vært kjapt ute med å anklage radikal islam for å utgjøre det ideologiske bakteppet for Omar Mateens terror; de to var årsaksmessig forbundet, sa Trump. Dette fant Obama uhørt. Ved å bruke slikt språk spilte man høyreradikale så vel som religiøse fanatikere opp i hendene, mente presidenten. Trump fornærmet og alienerte hele verdens muslimer på denne måten, skjøv dem fra seg ut i mørket og skapte derved grobunn for enda flere terrorister.

ANNONSE

Jeg hørte ikke presidenten bruke formuleringen «fredens religion» denne gang, det skal innrømmes, men man kunne ane at ordene lå like under overflaten. Med styrke fremholdt han at det ville være dypt urettferdig overfor alle fredelige muslimer å påstå noen årsakssammenheng mellom samtidsterroren og islam; faktisk feil så vel som uhensiktsmessig, men ganske særlig sistnevnte. For hva ville Trump oppnå med å bruke merkelapper som islamistisk terrorisme, spurte Obama retorisk, Amerika kunne jo uansett ikke gå til krig mot religionen islam som sådan? Herr Trumps tale hadde vært uklok, skarp og bokstavelig talt frastøtende, kort sagt ikke en statsmann verdig. Enda en gang var the Donald brennemerket som en man for all del måtte holde på utsiden av både Det hvite hus og The Oval Office.

Tar man seg bryet med å tenke gjennom det den utgående presidenten faktisk sa, så ser man reflektert der interessante holdninger til ikke bare hva sannhet er (en tiøring legges i koppen til gode, gamle Pontius Pilatus for språklig usurpering av hans udødelige spørsmål), men også til hva som kan være sannhetens funksjon eller nytte. Jeg vil gjerne innom begge temaene og skal prøve å holde meg mest mulig til det konkrete eksempelet med terror og islam; det turte oppta flertallet lesere vesentlig mer enn en diskusjon av begrepet sannhet som sådant.

Jeg spør som både jeg og andre har spurt utallige ganger før: Ser Obama virkelig ikke at det finnes en sannsynlig årsakssammenheng mellom religionen islam og terror begått av muslimer? Jeg skriver sannsynlig, for årsaker er alvorsgreier hvis forhold til fenomenene, altså det vi observerer, er langt fra enkel å liste ut dersom det er absolutt sikkerhet man søker. Men om vi i stedet nøyer oss med et juridisk sikkerhetsbegrep, ser ikke mannen at sammenhengen for lengst er klarlagt «beyond any reasonable doubt?»

Nå forholder det seg jo ikke slik at jeg besitter noen egen nøkkel til kunnskap om herr presidentens åndsliv; hva dette angår vet jeg ikke mer enn det som tilflyter meg gjennom toneangivende medier. I disse fremstilles samtidsterroren stort sett som tilnærmet akausal, eller kanskje den springer ut av sosiale urettferdigheter, men under ingen omstendigheter er den av religiøs natur. Hvor underlig det enn måtte lyde, så later Obama til å dele denne oppfatningen med andre ledende skikkelser i land på begge sider av Atlanteren, også i Norge. La meg minne om noen forhold som bør tillegges vekt i sammenhengen.

Denne wikipedia-listen sammenfatter informasjon om bokstavelig talt hundrevis av episoder med mer eller mindre blodig islamistisk terror – mellom ingen og flere tusen drepte per attakk – utført verden over siden 1983. Terroren er begått av muslimer som påberoper seg religiøse begrunnelser og motiver for sine handlinger. Etter hva de selv sier, gjør de det de gjør for å ære og forsvare sin religion og sin gud. Er dette en falsk begrunnelse, grepet ut av luften og helt uten forankring i islams hellige skrifter eller fremtredende mulimske rettlederes tale?

Det siste er åpenbart feil. Mange imamer og andre muslimske eksperter og autoriteter støtter jihad, også når den hellige krigen innebærer massive voldsatakker på sivile vantro. Flere ganger har jeg sett henvisning til skriftsteder som tillater – endatil befaler den troende – å gjennomføre slike angrep mot oss «kafir» for den rette troens skyld. Det er helt åpenbart at en viktig tolkningsretning innen islam står på jihadistenes side; å påstå noe annet er rett og slett tøv.

Begår disse militante en religiøs-teologisk feil i sin islam-tolkning, er det så at de bevisst eller ubevisst misbruker en i utgangspunktet fredelig religion? Dette kan jeg ikke vite, som heller ikke fru Solberg, herr Støre eller herr Obama kan vite det; vi tilhører alle den store gruppen av ikke-eksperter på islam. Dog vil jeg minne dem og alle andre om at i kristendommen så vel som i den sekulære fenomenologiens verden er det så at treet skal vurderes ut fra hvilken frukt det bærer. Dessuten er det i hverdagen ofte hverdagslogikk som gjelder: Dersom muslimer utfører terrorhandlinger – ikke bare én gang, men om og om igjen – og sier at adferden er religiøst motivert, og når dessuten gjerningsmennene åpenbart har i hvert fall rimelig støtte for sitt syn både i skriftsteder og brede lag av islamsk samtidsoppfatning, da blir det rett og slett ikke bare ulogisk, men bent frem virkelighetsfornektende å fortsette å påstå at terroren intet har å gjøre med religionen. Som påpekt mange ganger: Når vi ser noe som går som en and, kvekker som en and og til og med selv sier høyt og tydelig at det er en and, så lønner det seg å akseptere at vi har med en and å gjøre (rett nok en snakkende sådan i den aktuelle lignelsen, men slikt empirisk smårusk får man skyve til side for den gode saks og det gode arguments skyld).

Hva så med «at det ikke tjener til noe» å påpeke at terroren er religiøst betinget, for man kan ikke fornærme og stemple 1,7 milliarder muslimer, nesten en fjerdedel av verdens befolkning,? Et argument av denne typen ville gjennom størstedelen av vestlig historie blitt sett på som underlig, skjønt innen etterkrigstidens postmodernisme er tankegangen blitt vanligere. Å skjele til nytteperspektivet, først og fremst, når det skal avgjøres om en påstand er sann eller ikke, reflekterer en tvers igjennom relativistisk holdning. Man vurderer en påstands nytteverdi mer enn sannhetsgehalt før man bestemmer om den skal fremmes. Sannhet er ikke lenger et absolutt, noe som samsvarer eller ikke samsvarer med virkeligheten, i stedet vurderes oppfatningen eller påstanden i et utilitaristisk perspektiv. Mener man derimot at noe er mens noe annet ikke er sant uavhengig av eventuell nytte – et gammeldags syn som jeg holder meg til fordi jeg mener at det er objektivt riktig – så blir Obamas og andre samtidige politikeres wishy-washy beskrivelser av virkeligheten et stort problem, noe som gjør at jeg ikke finner å kunne stole på dem på noe område. De er for veltilpasset til en løgnaktig tid, de er ikke pålitelige.

Nå er det heller ikke så at jeg deler Obamas oppfatning av selve saken som jeg har forstått den, altså at fordi islam er en verdensreligion med svært mange tilhengere, så må man for all del ikke fornærme eller på annet vis komme på kant med muslimene ved å påpeke forhold som antyder at deres religion ikke skal innrømmes en naturlig plass i det moderne europeiske og amerikanske samfunnet. Kampen mot islamismen er i sin moderne variant langt fra tapt, men den vinnes ikke ved ettergivenhet. Striden er bare så vidt begynt. Politikere gjort av et annet stoff enn Obama, Støre og Solberg vil før eller siden vinne oppslutning i våre land og vil treffe tiltak av et slag som de nåværende makthaverne neppe kan forestille seg, men alt dette lar vi ligge.

La meg i stedet avslutningsvis vende tilbake til medisinen, akseptere det utilitaristiske perspektivet for en stund og for argumentets skyld og fokusere på motsetningsforholdet mellom fornektelse på den ene siden og det å snakke sant på den andre; kan man da lære noe om sannhetens eventuelle nytteverdi? I aller høyeste grad kan man det.

Det er nemlig ikke slik at pasienter blir hjulpet av en korrekt diagnose bare i de tilfeller der denne kan følges opp av god og nyttig behandling som gjør dem friske. For mange er selve uvissheten det største besværet, å føle at noe er galt, men ikke vite hva som er i veien. Selv en beskjed om uhelbredelig sykdom kan, paradoksalt nok, ha noe befriende ved seg: Bedre å vite og forstå enn frykte det ukjente og uforståelige.

Fornektelse er en uærlig, farlig og skammelig strategi. En stor mester minnet oss engang om dette da han sa at «sannheten skal sette dere fri.» Innsikten gjelder fremdeles; denne typen forståelse av «den menneskelige tilstand» går aldri ut på dato. Politiske ledere som ikke klarer å leve opp til en slik ærlighetsstandard, må tvinges til å finne seg noe annet å gjøre.

 

image

Andrej Rublov Last Judgement, Angel

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629