Kommentar

Kan man se årsaker? La meg formulere spørsmålet mer presist: Kan man se sammenhenger mellom fenomener i naturen som muliggjør en sikker slutning om at fenomen A forårsaket fenomen B?

Noen synes kanskje spørsmålet er trivielt mens andre finner at selve bruken av ord som fenomener lukter av noe virkelighetsfjernt og vanskelig. Begge parter har feil, våger jeg å påstå, i alle fall delvis. Kloke folk har grunnet over årsaksproblematikk gjennom minst to og et halvt tusen år. Vi moderne har ingen grunn til å sette oss på vår høye hest, rykke hovmodig på akslene over tidlige tiders funderinger rundt underlige og upraktiske spørsmål og late som om alt er tydeligere og mer forståelig nå; man flytter egen fattegrense iallfall litt utad ved å forholde seg bevisst til slikt stoff. Dessuten er det ikke sant at alt innen temaet er vanskelig tilgjengelig; vanlige folk med vanlig vett kan – som vanlig! – komme langt ved å tenke klart og ikke la seg ta ved nesen av dagens mange lurendreiere på meningsmarkedet.

Det skal ikke stikkes under stol at jeg har en tidsaktuell baktanke med å spørre som jeg gjør; vi skal via den generelle diskusjonen omkring årsaksmessige (kausale) sammenhenger ta for oss en helt spesiell fornektelsesadferd som nå er vanlig, og som jeg vet opptar dette nettstedets lesere mer enn de fleste andre. Det dreier seg om hvorfor dagens maktmennesker i så stor grad avstår fra å se årsakssammenhengen mellom terrorhandlinger utført av muslimer og terroristenes trosgrunnlag, til tross for at nettopp denne ideologisk-religiøse røde tråden binder de ulike hendelsene sammen. Skal vår gjennomgang imidlertid bli til noe annet og mer enn allmenn jamring over tidens uforstand, må vi først ta for oss på bred basis hvordan årsaker oppfattes og gjenkjennes i ulike sammenhenger, og dét forhåpentlig på en måte som er til å få forstand av.

Allan Ramsay, David Hume, 1711 - 1776. Historian and philosopher

Årsaker kan være av ulike typer samtidig som de overlapper delvis, men ikke helt, med grunner til menneskelig adferd; dette har jeg omtalt nærmere her. La oss i dag ta utgangspunkt i 1700-tallsfilosofen David Humes påpekning av at man ikke kan se selv enkle fysiske årsakssammenhenger, det eneste man kan iaktta med sikkerhet er at fenomen B følger etter fenomen A i alle de observasjoner man har registrert, og der man mener seg å skjønne at A forårsaket B. Som eksempel valgte han biljardkuler som støter sammen: Man ser den ene treffe den andre og at de begge endrer retning og fart etter støtet på måter som følger mekanikkens grunnregler, men i følge vismannen observeres ikke selve kausaliteten. Rett nok kan man i dag fotografere mikrokompresjon i kulene og lignende ting, vil kan hende en moderne kritiker med minimal interesse for filosofiske argumenter hevde, men essensen i Humes argument står fjellstøtt: Man ser fenomener, men ingen egentlig årsakssammenheng. Årsaker og grunner er de viktigste hjelpemidler vi har for å forklare og forstå det som skjer rundt oss, men samtidig tilhører begrepene tankenes mer enn fenomenenes verden. Dette medfører et betydelig diskusjonsrom for hva som anerkjennes som årsaker, og hva ikke.

Holder vi oss til fysikken foreløpig, så gjelder der minst to strenge krav for årsakssammenhenger: Årsaken må komme før effekten, og det må finnes en forbindelse mellom de to slik at årsaken kan virke. Det første kravet er ufravikelig – ingen virkning er retrograd – mens det siste har skapt problemer ved flere korsveier i fysisk erkjennelse. Ikke minst salig Newton var oppmerksom på forholdet – opplevde det som en utfordring ville sikkert noen sagt i dag – da han formulerte sin gravitasjonslov: To masser tiltrekker hverandre som om de er påvirket av en kraft virkende dem imellom, en kraft som er omvendt proporsjonal med kvadratet på avstanden. Påvirkning over distanse var ikke noe Newton tok lett på, derav den forsiktige formuleringen.

Til formodet glede for dem som fremdeles henger med, flytter vi oss nå over fra teoretiske betraktninger over årsakssammenhenger til hvilke årsaker, grunner og motiver man erkjenner bak menneskeskapte hendelser i den daglige, samtidige verden. Det jeg vil gjøre til tema er uviljen mot å se en sammenhengende årsakstråd mellom ulike terrordåder uført på de forskjelligste steder i verden, men der alle har én ting felles: De er utført til Allahs og hans profets ære av dem som oppfatter seg som denne religionens mest trofaste forsvarere, og alle er rettet mot dem som oppfattes som islams fiender.

canada.Michael Zehef-Bibeau.jpg.pagespeed.ic.CXIdDljPAK

Et nylig eksempel var angrepet i Ottawa der en muslimsk konvertitt først skjøt ned og drepte en ubevæpnet soldat, Nathan Cirillo (23), som holdt vakt ved et minnesmerke over Canadas falne i ulike kriger, deretter tok mannen seg inn i selveste parlamentet og plaffet løs på det han så før en aldrende vakt heldigvis fikk skutt ham.

ottawa.terror.

Stemples handlingen i Ottawa allment som det den er, enda et eksempel på religiøst motivert, aggressiv vold mot den vestlige verden fra en muslimsk fanatikers side? Gjenkjente man det tydelige mønsteret? Ja og nei, og det er de som ikke kalte en spade for en spade, som er av størst interesse i vår aktuelle kontekst.

usa-obama

Statsoverhodet i Canadas naboland i sør, president og fredsprisvinner Barack Obama, omtalte hendelsen som «an act of senseless violence or terrorism» og tilføyde at «we don’t have all information about what motivated the shooting.» Nei, all informasjon om en drapsmanns motiver kommer man neppe noen gang til å ha, men er man derstedes virkelig så uvitende om hensikten bak handlingen at den med noen rimelighet kunne kalles senseless? Kan man ikke begynne motivsøket med å ta utgangspunkt i drapsmennenes egne ord om hvorfor de gjennom mange år nå på kontinent etter kontinent, i land etter land, i by etter by har foretatt terrordrap etter terrordrap på sakesløse ofre og sagt at de gjør dette som ledd i hellig krig mot islams hovedfiende, altså den vestlige, moderne verden? Å lytte til det disse drapsmennene selv sier er vel ikke mer underlig enn det i sin tid ville vært å lære noe om herr Hitlers politiske ambisjoner ved å lese hans egen tekst i Mein Kampf?

I stedet nekter man plent å se årsakstråden som binder hendelsene sammen, selv når man snubler i den. For alt i verden vil man ikke uttrykke seg slik at det legges avstand mellom Vesten på den ene siden og islam og denne religionens proselytter på den andre. Samme Obama har sagt ved flere anledninger at: «We reject all efforts to denigrate any religion,» men ganske spesielt gjorde han det etter at fire amerikanere, inklusive ambassadøren, var blitt drept av islamistisk mobb som angrep USAs konsulat i Benghazi i Libya; det var liten tvil om hvilken religion han da ville beskytte mot kritikk. Utsagnet minner meg om Olof Palmes «Socialdemokratin sysslar inte med anti-sovjetism» fra sossarnas partikongress for nøyaktig 30 år siden; i blant gir sitater svært god informasjon om på hvilken side av brystet hjertet banker. Den som ønsker å lese flere Obama-sitater vedrørende hans holdning til islam, kan finne eksempler på denne nettsiden. Jeg har ikke kvalitetskontrollert dem – hvilket jeg jo heller ikke kan – men flere av dem gjenfinnes mange steder på nettet. De er tankevekkende.

Nidal-Hasan-Fort-Hood-shooting_125644_jcrop_4x3_Fri23Aug2013125837

La oss ta en annen hendelse, drapene på Fort Hood i USA for fem år siden. I alt 13 mann ble skutt og drept og over 30 såret da major og psykiater Nidal Malik Hasan åpnet ild mot ubevæpnede kolleger i militærleiren. Mannen skal ha ropt «Allahu akbar» mens han skjøt. I følge vitner, inklusive hans brødre, skal Hasan forut for drapene ha blitt mer og mer religiøs og hostil overfor sitt sekulære hjemland (han var født i USA), særlig begrunnet i at amerikansk militær kriget mot muslimer i ulike fjerntliggende stater. I Hasans etterlatte papirer fantes rikelig med bevis for mannens sterke religiøse overbevisning som han til slutt spilte ut i praksis på en slik dødbringende måte. Akronymet SoA («Soldier of Allah») gikk igjen og på et av stedene skrev han følgende: “I invite the world to read the book of All-Mighty Allah and decide for themselves if it is the truth from their Lord. My desire is to help people attain heaven by the mercy of their Lord.” Et annet sted skrev han: “Islam was brought to prevail over other religions.”

Så var vel dette et krystallklart eksempel på islamistisk terrorisme? Neida, ikke i følge det amerikanske forsvarsdepartementet og heller ikke slik justismyndighetene så saken. Man kalte drapsorgien for «workplace violence» og i samsvar med denne klassifikasjonen ble saken pådømt. Det er i sammenhengen verdt å minnes at dét president Bush etter 11. september 2001 kalte «War on Terror,» i hans etterfølgers språkbruk ble til «Overseas Contingency Operations» og «Countering Violent Extremism.» Norske politikere er altså ingenlunde de eneste som for alt i verden vil unngå å tale klarspråk, som ikke vil formulere seg slik at de-du-vet blir provosert. Eksempel på dette så man for øvrig også i Canada etter terroranslaget: Fra offisielt hold valgte man å bruke betegnelsene «radicals» og «radicalization,» derved unngikk man direkte å knytte islam sammen med terrormotivet.

lee.rigby.killersfoto: Michael Adebolajo og Michael Adebowale

Den samme tenkningen ble på en spesielt iøynefallende måte tydeliggjort da britiske myndigheter omtalte drapet på soldaten Lee Rigby i London begått av to islamister med afrikansk bakgrunn. Statsminister Cameron omtalte ugjerningen i flere sammenhenger og sa blant annet følgende: «This country will be absolutely resolute in its stand against extremism and terror. This action was a betrayal of Islam and the Muslim communities that give so much to our country. We will defeat violent extremism by standing together.” Dommeren i saken mot gjerningsmennene, herrene Oluwatobi og Adebolajo, kalte også drapet for “a betrayal of islam.” Motbør fikk han på direkten da en av de tiltalte ropte tilbake: “That’s a lie. It’s not a betrayal of Islam. You don’t know what Islam is.” Videre: “I swear by Allah that America and Britain will never have any safety. Allahu Akbar [God is Great].” Man skal selvsagt ikke tro alt mordere sier, men samtidig er det så at deres egne, frivillig uttalte ord kan gi et godt innblikk i motivbildet, i grunnene for deres handlinger. I dette tilfellet tror jeg morderne var vesentlig mer skarpsynte enn dommeren hva akkurat dette angikk.

Vi, menneskene som lever i religiøs frihet i vestlige demokratier, står under angrep fra militant islam. Angrepet antar ulike former og angriperne har ulike grader av forståelse for de bakenforliggende årsakene og grunnene til egne handlinger; mange skjønner lite, noen skjønner mye. Vi – og nå snakker jeg både om oss vanlige mennesker og om våre ledere – må erkjenne situasjonen og forstå den, ta den inn over oss som en del av virkeligheten, ellers setter vi oss i en mentalt sett forsvarsløs posisjon. Islam har noe med islamistiske terror og krigføring å gjøre, religionen er i hvert fall en delårsak til de voldelige fenomene som følger i nettopp denne religionens farvann.

Det føles nesten flaut å påpeke dette, for årsakssammenhengen fortoner seg så åpenbar at ingen med vettet i behold burde kunne få seg til å benekte den. Ikke desto mindre skjer nettopp dette i stor skala. Viljen til fornektelse er stor, like massiv som frykten for at det man setter navn på, derved skal bli mer virkelig.

Vi må holde opp med å late som. Det onde forsvinner ikke ved at vi ser en annen vei.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også