Kommentar

Det første ordet i overskriften har en eim av fysikk over seg. Det refererer seg til kausale sammenhenger der den menneskelige viljen ikke spiller noen rolle: Tyngdekraften som får eplet til å falle, spenningsforskjellen som får strømmen til å flyte, kjemiske attraksjoner som får molekyler til å rekombinere og skape nye stoffer med endrete egenskaper.

 

Det andre ordet inkluderer menneskelige vurderinger i kausalitetstenkningen: Grunnen til at jeg skriver dette, er at jeg ønsker å kommunisere noen tanker og betraktninger til dem som leser. Med enda et eksempel kan jeg angi som en tilleggsgrunn – igjen definitivt ikke en ditto årsak – at jeg vil prøve å si noe om de seneste tiårs massive demografiske endringer i Norge og Europa, masseinnvandringen, i et årsak-konsekvens, grunn-skyld/ære perspektiv.

 

For når vi prøver å forstå hvorfor disse moderne folkevandringene foregår, skal vi da primært lete etter årsaker eller grunner? Eller er det i stedet så at vi her har å gjøre med tilnærmet akausale hendelsesforløp, noe som «bare skjer» slik enkelte politikere fremstiller det, uten at det gir mening å etterspørre om utviklingen er en følge av innflytelsesrike mennesker og makters vilje og ønske?

 

Ikke sjelden hender det at ordene «årsak» og «grunn» brukes om hverandre, har jeg lagt merke til. Vanligvis blir jeg mest irritert over slikt hulter-til-bulter språk og den manglende presisjon det reflekterer, over enda en manifestasjon av «det gjøkke så farlig»-mentaliteten som ser ut til å gjennomsyre både tenkning, skrivning og tale i NRK, avisene, skolen og andre steder. Men i akkurat dette tilfellet slår det meg ved nærmere ettertanke at det kanskje ligger dypere sammenhenger til grunn for språkblandingen, ihvertfall delvis. Vi skal se litt på det også etterhvert, men la oss først reflektere over hva årsakssammenhenger innebærer.

 

Et godt sted å begynne er, som nesten alltid, hos gode, gamle Aristoteles, en av de største antikke filosofene og vitenskapenes far som for godt over to tusen år siden bidro mer fundamentalt til å kategorisere vår årsakstenkning enn noen andre har gjort før eller siden. I følge den gamle kloke ga det mening å snakke om fire årsaker (causae) til ting som var eller skjedde. Jeg velger å gjengi dem på latin som det tradisjonelt er gjort i Europa: causa materialis, causa formalis, causa efficiens og causa finalis. Men vær så snill å ikke la deg avskrekke av de uvante ordene, kjære leser, jeg lover at dette ikke skal bli vanskeligere enn mye vi har vært gjennom før, for vi skal ikke trenge mer enn så vidt under huden på problematikken og begrepene skal bli forklart.

 

Dersom man hugger ut en skulptur av stein, for eksempel, så er sluttresultatet avhengig både av den materielle årsaken (causa materialis), at steinen finnes, av formårsaken (causa formalis), altså at sluttformen eksisterer inne i steinen et sted og kan frembringes eller utløses av skulptøren, av den effektive årsaken (causa efficiens), det vil si steinhuggerens arbeid med hammer og chisel, og endelig av slutt -, mål- eller formålsårsaken (causa finalis), hensikten med arbeidet. I dag vil de fleste kan hende bare anse causa efficiens, billedhuggerens håndarbeide, som årsak. Det gir likevel perspektiv til også samtidig tenkning omkring temaet om vi fremdeles beholder Aristoteles i bakhodet når vi forsøker å liste ut årsakssammenhengene i det som skjer i og rundt oss.

 

Det er fristende å legge til litt om Aristoteles’ siste årsak, causa finalis eller teleologica (teleologi kan oversettes med mål- eller formålstenkning; prefixet «tele» eller «avstand» er jo velkjent fra mange moderne internasjonale ord), for det er på dette punktet hans årsakstenkning avviker mest fra den nåtidige. Tings og sammenhengers iboende potensiale, mål eller naturlige utvikling var nemlig et svært viktig element i Aristoteles’ forsøk på å forklare hvorfor endringer skjedde i verden. Eksempelvis hadde et frø i seg sitt mål, det å bli plante eller tre; dette var frøets «telos» og det kanskje viktigste elementet i den komplekse årsakssammenhengen bak at det slo rot og vokste.

 

I moderne vitenskap fnyser man stort sett av denslags mål- eller hensiktstenkning, i alle fall gjør de aller fleste fysikere og kjemikere det, mens derimot biologer av alle de striper og slag oftere «tas i» eller ”faller for fristelsen til” å formulere seg teleologisk. På strikte vitenskapelig språk har man nemlig ikke lov å si slikt som at «hensikten med nyrene er å skille ut urin» eller at «formålet med cellemembranen er å isolere cellens indre miljø fra omgivelsene,» derimot skal man si at nyrenes og cellemembranens funksjoner er det ene respektive det andre. Men i praksis skjer det ikke sjelden at biologer «fuska litt» i så måte, for å stjele Ingrid Espelid Hovigs udødelige formulering fra TV-kjøkkenets barndom, hvilket avslører at «avsjelingen» av fagene deres på langt nær til fulle er gjennomført. Språklige vendinger som impliserer en hensikt, og dermed formodentlig noen som har skapt det hele, brukes. Men dette er ikke mitt anliggende i dag og jeg skal følgelig la temaet ligge, om enn litt motstrebende, for spørsmålet om det er mulig å beholde hensiktstenkning og ditto forklaringer uten å forutsette en skaper, er noe av det mest interessante man kan beskjeftige seg med.

 

Men tilbake til årsakene. Et kort stopp på 1700-tallet er nødvendig hos den skotske skeptikeren og filosofen David Hume, en av de helt store i tenkningens historie og en som blant meget annet også resonnerte grunnleggende omkring årsakssammenhenger. Problemet, slik empirikeren Hume så det, var at man ikke direkte kunne observere kausalitet. Rett nok så man at når to biljardkuler i fart støtte sammen, så fór de fra hverandre igjen i bestemte vinkler hver gang det skjedde, men selve årsakssammenhengen var ingen steder å se, den var kun noe man sluttet seg til. Jeg har en ytterst begavet, god venn som fnyser av Hume og sier at hans påstand er falt for den teknologiske aldersgrensen. I dag kan man fotografere selve sammenstøtet og observere minimal deformasjon av kulene i berøringspunktet, hevder han, hvilket skulle ta luven av Humes skeptiske argument. Etter min mening misser min venn poenget: Uansett hvor mange og skarpe bilder man tar per sekund, så får man ikke fremstilt annet enn tidsnære fenomener. Overgangen fra observasjonene, fra fenomenene, til årsakene forblir et tankemessig kvantesprang fra ett domene av verden til et helt annet, og hva som eventuelt logisk sett tillater oss et slikt sprang, forblir uklart.

 

Jeg brukte ordet kvantesprang i foregående avsnitt med en baktanke, for nå forlater vi den mellomstore verden der slikt som mennesker og biljardkuler finnes, og går ned til de aller minste tingene. Hva skjer da med årsakssammenhengene fenomenene imellom?

 

Sannheten er at det elementærpartikkelfysikerne etterhvert kom fram til utover 1900-tallet, var langt mer forbryllende og omskakende for årsakstenkningen enn noe skeptiske filosofer hadde kunnet innvende i århundrene forut. I kvantefysikkens verden forsvant de klare en-til-en sammenhengene man kjente fra dagliglivet. Forutsigbarheten for enkeltpartiklers adferd manglet, viste det seg, bare statistiske sammenhenger gjenstod, sammenhenger som det rett nok fint gikk å regne med, men som ikke var tilfredsstillende for mange filosofisk anlagte fysikere av den gamle skolen. At man tilsynelatende ikke lenger kunne operere med årsakssammenhenger på elementærpartikkelnivå, var eksempelvis mer enn Albert Einstein, den mest berømte og meritterte fysikeren av dem alle, kunne akseptere. Til sin død fremholdt han derfor at kvantemekanikken måtte være ufullstendig, for kausalitetsprinsippet måtte stå over alle andre måter å forklare og beskrive verdens sammenhenger på, uansett hvor fine regnemåter og spektakulære teknologiske nyvinninger den nye fysikken ledet til. Men han var akterutseilt, også han den mest feirete og berømte, faget og praksisen utviklet seg videre uten hensynstagen til den gamles logiske og filosofiske anfektelser.

 

La oss nå – endelig vil sikkert mange si – forlate snakket om årsakstenkningens grunnlag, en omtale som uansett bare har vært en ”fransk visitt,” et ytterst kort og overfladisk besøk i en dyp og vanskelig tankeverden, og gå over på mer tidsnære og presserende spørsmål, altså hva som ligger til grunn for masseinnvandringen i vår tid. Er det årsaker eller grunner? Og om det er litt av begge deler: Hvor mangslungne er de?

 

Dette er temaer som ligger midt i document.nos ”raison d’être,” nettstedets mest sentrale tematikk, og jeg kan ikke bidra med spesielt innsiktsfulle tanker, grunnfakta eller vurderinger utover det som alt mange ganger har vært fremlagt for leserne i gode artikler. Men la meg anlegge et overordnet perspektiv og påpeke det som for noen kanskje fremstår som i overkant selvsagt: Årsaker finnes og grunner finnes til utviklingen som har vært, og det er trolig mange av begge deler. Årsakene og grunnene er dessuten forbundet med konsekvenser og skyld eller ære for det som er skjedd, heller ikke dette begreper av det enkle slaget.

 

For å ta de første først: Stor global befolkningsøkning, et tema som har vært omtalt her gjentagne ganger, spiller en utvilsom rolle som sentral driver for utviklingen. Internasjonale kriminelle nettverk benytter seg av godt betalte menneskesmuglere for å facilitere reisen til statene den tredje verdens mennesker ønsker å nå enten som endestasjon eller som inngangsport til enda fjernere og rikere land. De reisende har penger nok til å betale smuglerne, her fungerer markedsmekanismene og geskjeften er ytterst lukrativ. Det er åpenbart at det ikke er de fattigste og svakeste som kommer, tvert imot er det ikke sjelden en investering fra familien, klanens eller lokalmiljøets side å få sendt et slikt menneskelig anker inn i det forjettede land. Siden kan så mange som mulig komme etter. At dårlige forhold i hjemlandene – med kriger, sosial nød og allmenn defekt samfunnsorganisering – utgjør vesentlige incitamenter for folk til å forlate hjemstedet og gi seg i vei ut i det ukjente, er så selvsagt at det ikke behøver å kommenteres.

 

Kort sagt: Årsaker på både samfunns- og individnivå finnes for de massive folkeforflytningene, enten man kaller de reisende flyktninger eller annet, såpass er åpenbart. Det er videre i det store og hele ikke uforklarlige naturkatastrofer, meteornedslag eller lignende, som ligger til grunn for hendelsesforløpene, det er resultater av uklok menneskelig adferd som forårsaker elendigheten i Afrika. En edruelig og usentimental årsaksvurdering, der malplasserte og moraliserende påstander om den gamle, europeiske verdens angivelige skyld i miseren omsider er luket ut, blir da maktpåliggende, for vi har å gjøre med hendelser i den mellomstore, menneskelige verden der årsaksprinsippet gjelder uavkortet. Når noe er sykt, er god diagnostikk det første og viktigste steget mot en effektiv behandling. I stedet velger politikere som Jonas Gahr Støre, en mann man alltid kan stole på når det gjelder moteriktige formuleringer, å snakke vagt om «migrasjonens tidsalder» som om folkeflyttingene nærmest er å anse som akausale hendelser, ting som «bare skjer» uten at noen vil eller utfører handlinger som utløser dem. Da tåkelegger man årsakssammenhengene, man klarlegger dem ikke.

 

Som for annen menneskelig aktivitet gjelder også på dette området at grunner, ikke bare årsaker, regulerer adferden, og grunner finnes ikke bare hos dem som legger ut på reise, de finnes også hos dem som tar imot. Mens noen utviser adferd som holder uønskede unna, opptrer andre på måter som tiltrekker dem. Det er i det siste perspektivet man må vurdere norsk politikk under de siste drygt 40 årene, for et minst så langt tidsperspektiv er nødvendig når migrasjon som påvirker og omformer Norge, skal vurderes. Alle forsøk på å begynne historiefortellingen senere («ja, det ble kanskje begått feil før, men nå gjelder det å se fremover, og glem da ikke at det er vi som er styringsvante og kan lede landet videre») bør gjennomskues for det det er: forsøk på ansvarsfraskrivelse. Hverken verden eller kausalitetssammenhengene begynte da man selv ble født.

 

Vi kan ikke se inn i menneskers sjel og si sikkert hva de tenker nå eller tenkte der og da, den gang da masseinnvandringen til Norge begynte. Trolig spilte ønsket om å opptre solidarisk og menneskevennlig på den globale scenen en betydelig rolle for ulike regjeringer og andre opp gjennom årene, de fleste hadde nok godhetsfølelsen innvendig mens de mer eller mindre velvillig åpnet opp for innvandring (ofte mens de utad sa det motsatte), på samme måte som dagens tilhengere av en mer liberal innvandringspolitikk også er overbevist om at de gjør det rette. Kristne innvandringsliberalere er typiske i så måte.

 

For egen regning må jeg bare innrømme at det ikke opptar meg i særlig grad hvilket sinnelag de respektige beslutningstagerne hadde eller har. Sinnelagsetikk er kan hende viktig i menneskenes møte med sine respektive guder, men spiller mindre rolle i politikken, i vurderingene av hvordan man skal styre et samfunn. Da blir det lite interessant å se på grunnene menneskene måtte ha hatt for sine handlinger, men tilsvarende viktigere å granske konsekvensene; det er dette som er den politisk meningsfulle måten å tilnærme seg problemet på. Og konsekvensene strekker seg over et bredt teppe av resultater, fra billigere arbeidskraft til industrien og servicenæringene via svekket nasjonal sammenhengskraft til øket velgergrunnlag for partier på venstresiden. Alt dette er av interesse, alt er viktig, men det er litt på siden av vår diskusjon her rundt forholdet mellom årsaker og grunner.

 

La meg i stedet komme tilbake til påpekningen av at de to ordene, altså årsak og grunn, så ofte brukes om hverandre av selv folk som burde vite bedre, som burde ha et mer bevisst forhold til betydningsnyansene i norsk språk. Selvsagt har det som anført innledningsvis med mangelfull morsmålskompetanse å gjøre – eller ”slurv” på godt norsk – men mon det ikke også reflekterer at begrepene faktisk griper inn i hverandre på en innfløkt måte som etterlater genuin usikkerhet om man har med menneskeskapte eller andre årsaksforhold, med bevisste eller ubevisste kausalsammenhenger, å gjøre? Og dessuten, vil noen spørre: Er vi ikke alle så sterkt påvirket av alskens miljøforhold i vår adferd at det blir lite meningsfullt å skille skarpt mellom menneskelige beslutninger og viljesuavhengige årsaker? Dette er et riktig stort tema, alt for stort til å drøftes nå, men la meg bare si at i min forestillingsverden forblir den frie vilje en av basisforestillingene som all aktivitet vurderes på bakgrunn av. Med ord tatt fra vårt anliggende her: Grunner finnes, og de kan ikke reduserer til årsaker.

 

Det sies at på president Trumans skrivebord sto et skilt eller en plakett med påskriften: «The buck stops here.» Skiltet spilte selvsagt hen på det amerikanske uttrykket «pass the buck,» altså sende skylden videre. Presidenten var endestasjonen for skylden og ansvaret, signaliserte Truman, selv hadde han ingen andre han kunne skylde på, i siste instans var alt ansvar hans. Og ansvaret dekket alt det som både grunner og årsaker hadde avstedkommet eller ledet til, i hele riket og så lenge som hans vakt varte.

 

Jeg er glad i tanken på Truman, denne unnselige «running mate» som kom til makten gjennom den store, valgtes presidentens (F D Roosevelts) død, og hans skilt. Var det opp til meg, så kunne man gjerne oversatt teksten til norsk og brent av noen tusen skattekroner på å lage skiltkopier som ble satt inn på offentlige kontorer. Kanskje ville det minnet  beslutningstagerne i selv de høyeste embeter på at grunner via årsaker til sist ender opp i konsekvenser for folket, deres oppdragsgivere. Man kan i alle fall håpe.

 

 

 

Les også

Hvor kommer ondskap fra? -
Må det bli slik? -
Sammenhenger -
Bedre eller verre? -
Refleksmaskiner? -
Punktene på linjen -

Les også