Kommentar

Det er ikke lange tiden siden jeg utviste en smule terminologisk opposisjon mot makten (”Er jeg grums?”), og sant å si trodde jeg ikke jeg skulle komme tilbake til temaet på en stund. Men vi lever i dynamiske tider, later det til, både hva språkbruk, debattmessig etterrettelighet og evne til kausalitetstenkning angår, og slikt stimulerer hjernen og fremkaller rykninger i skriverhånden. Rett nok skulle jeg gjerne vært det hele foruten slik at jeg i fred kunne holde på med ting jeg finner mer interessante, men det er nå som det er.

For vi hadde jo et Brennpunkt-program på NRK for få dager siden, ”Ord som dreper”, der man jaktet Anders Behring Breiviks medskyldige, intet mindre. NRK stilte spørsmålet: ”Er de som bidrar med tanker til ideologien bak en terrorists handlinger dermed medskyldige?”, og svaret fra de intervjuete ekspertene var ganske tydelig. Den svenske historikeren og forfatteren Ola Larsmo kalte Breiviks meget omtalte manifest et ”kollektivt verk” med mange reelle forfattere. Den danske researcheren (Herregud, hvor tar de slike titler fra?) Frede Farmand sa at de som produserer ideologiene Breivik har høstet av, må ta sin del av ansvaret. Kulestøperne, kalte han dem, hvilket er mer enn et hint.

Skyld og ansvar er vanskelige begreper, men jeg går da ut fra at de har med kausalitet å gjøre, med at noe forårsaker noe annet eller ihvertfall er medårsak. I ”Årsaker, tilfeldigheter og fri vilje” prøvde jeg å resonnere rundt Behring Breiviks massedrap. Jeg skal ikke gjenta meg selv, også fordi jeg mener det per dagens kunnskap er åpenbart at Breivik har eneskyld for det han gjorde, all den stund han faktisk ser ut til å ha vært mutters alene om sin udåd.

Men et par tilleggselementer kan kanskje bidra til å kaste noe lys over tenkningen omkring årsakssammenhenger, for det er denne som må stå sentralt også i all synsing om skyld og ansvar. Helt siden Aristoteles som den første tenkte klart om tematikken, har vi benyttet (når det passer oss, skylder jeg å tillegge) hans firedeling av kausaliteten (for de spesielt interesserte: causa formalis, causa materialis, causa efficiens, causa teleologica). Detaljene er uvesentlige i denne sammenhengen og mye senere god resonnering har forfinet antikkens konklusjoner og anbefalinger, men det gjenstår som utvilsomt at kausale sammenhenger ofte er vanskeligere enn man tror. Vurdering av årsaksforhold mellom komplekse biologiske prosesser er en del av jobben min, og jeg vet at fallgrubene er mange. Å fremsette sannsynlighetsbetraktninger av større eller mindre dignitet omkring årsakssammenhenger er altså noe helt annet enn å påvise at A ledet til B. Beskyldninger mot andre mennesker for delaktighet i massemord er en alvorlig sak. Da skulle man sårt ønske at medienes eksperter fór litt varsomt fram når de konkluderte, om ikke annet så med tanke på at neste gang kan det være de selv som havner i den offentlige gapestokken.

Et ytterligere element er regress i kausalitetsbetraktninger. Skylder man et adferdsavvik på sine foreldre, kan de skylde på sine foreldre igjen og slik ned en evig rekke. Legger man et medansvar for Behring Breiviks gjerninger på dem som angriper norsk (innvandrings)politikk, så kan de igjen skylde på dem som skapte politikken, som igjen… Best uttrykkes det kan hende på følgende måte: ”Great fleas have little fleas upon their backs to bite them. Little fleas have smaller fleas and so ad infinitum.” Konstruktive er slike regresser ikke.

”Kulestøpere” er i seg intet stygt ord, og det kan gjerne være en del av det offentlige ordskiftet for min del, selv om jeg synes Farmand skjøt langt over målet. Mer saft og schwung var det da over Lars Gule som sa følgende om sin rolle som korsfarer mot høyrekreftene: ”Noen må jo stake opp kloakken.” Jeg merker meg dette, at ordbruken kommer fra den fløy av politikken som mest advarer mot hatefull tale.

Nylig var det altså ”grums”, nå er det blitt ”dritt” det man finner øst for Fremskrittspartiet (eller kanskje til og med øst for Høyre?). Jeg har lest litt av Gules utfall mot meningsmotstandere gjennom årene, ikke minst på Vårt Lands Verdidebatt, så helt overrasket er jeg ikke. Men kunne man i all beskjedenhet få foreslå at de som er mest aktive på venstresiden med advarsler mot å stigmatisere grupper språklig, satte seg ned og tenkte gjennom hvilke ord de selv benytter seg av? Kanskje finnes det en redaktør innimellom, for eksempel, som innser hva man nå driver med? Eller (jeg vet, nå tar jeg helt av) endog en helt alminnelig journalist med anstendighet til å innse at det bør gjelde samme regler for Loke som for Tor? Jeg er ikke sikker på om de finnes og jeg tror i alle fall ikke at de våger å tre ut av flokken, men jeg lar meg svært gjerne overraske.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også