Fritz Langs film M fra 1931 viser hvor­dan en barne­vold­tekt får en by til å gå amok. Mis­tan­ken er som en drift som kre­ver til­freds­til­lelse. Det er et far­lig behov, som kan mani­pu­le­res.

En bestemt per­son får mis­tan­ken kas­tet på seg, og han blir sirk­let inn uten at han selv kan gjøre noe. Alt han gjør bidrar til å stramme gre­pet. Det skal noe til å bevare roen under slike omsten­dig­he­ter. Man­nen greier ikke det. Slik bekref­ter han – i de andres øyne – at han vir­ke­lig har noe å skjule. Ner­vene spen­nes på alle sider, og kan ryke!

Dette er en klas­sisk his­to­rie, like gam­mel som men­nes­ke­nes mor­gen. Den er skrem­mende å se uten­fra. Man opp­da­ger at men­nesker kan bli fan­get i kol­lek­tivt Mas­sen­wahn, som tys­kerne sier. Masse­hys­teri. Da går fel­les­ska­pet over til å bli en hop, og hoper er far­lige. Også for dem som ikke har noe å skjule, også for dem som mis­tan­ken ikke fal­ler på. De må også passe seg. Slik end­res sam­fun­nets reg­ler og nor­mer, og det kan skje fort.

ANNONSE

Bestemte poli­tiske sys­te­mer har benyt­tet denne frykt­re­flek­sen og beho­vet for synde­bukk og hevn i utøvel­sen av poli­tisk makt. Nazis­tene anvendte den mot jøder, og visse andre ble hel­ler ikke tålt: han­di­kap­pede, men­talt under­ut­vik­lede, sigøy­nere og homo­sek­su­elle. Men det store fler­tall skjedde det ikke noe med – hvis de bare skik­ket seg og pas­set mun­nen sin. De levde selv­sagt under enormt press, men det var ikke dem sys­te­met var ute etter.

Verre var det i Sov­jet­unio­nen. Kom­mu­nis­men kre­ver en ster­kere grad av inter­na­li­se­ring av ideo­lo­gien, og for å jage men­nes­kene inn i en bedre frem­tid – Sta­l­ins ord – benyt­tet man seg av hat og mis­ten­ke­lig­gjø­ring. Det var sta­dig nye kam­pan­jer som mobi­li­serte til inn­sats. Fem­års­pla­nene var kon­ti­nu­er­lige mega­dug­na­der. For å holde folk i ørene og for­klare hvor­for para­di­set ikke ble rea­li­sert med en gang, fant man synde­buk­ker. Det var all­tid noen som hadde skyl­den. Da den første fem­års­pla­nen kom, fant man ut at det eksis­terte “sabo­tø­rer” innen­for indu­stri­pro­sjek­tene, folk som med hen­sikt ville stanse frem­skrit­tet.

Det skulle ikke stort til. Det skjer all­tid uhell på en bedrift, store eller små. Det var nok. Det ble øye­blik­ke­lig kon­sta­tert at det skyld­tes sabo­ta­sje. Poli­tiet, som var poli­tisk og par­ti­ets for­len­gede arm, tok ved­kom­mende med seg, og det ble inn­le­det en pro­sess. I Sov­jet­unio­nen hadde dette ordet en helt spe­si­ell klang, for pro­sess betød at hju­lene begynte å rulle, og man ante ikke hvor mange de ville rulle over.

Sta­lin led av kon­spi­ra­tiv para­noia. Hat­pro­pa­gan­daen og mis­ten­ke­lig­gjø­rin­gen var poli­tiske red­ska­per bol­sje­vi­kene hadde utvik­let, og som viste seg nyt­tige. De eli­mi­nerte “fien­der” og holdt fler­tal­let i age .

Men når hat-hju­let først var satt i gang, var det vans­ke­lig å stanse. Og for Sta­lin var det uten­ke­lig. Han fant ikke bare ut at det ble kon­spi­rert mot ham innad i par­tiet, han stilte gamle parti­ve­te­ra­ner for ret­ten og ankla­get dem for å stå i led­tog med vest­mak­tene, som ville øde­legge ver­dens første sosia­lis­tiske stat. Dette var “sabo­tø­rer” på høyt nivå. Ver­den hadde vans­ke­lig for å tro det var sant. Hadde gamle kjente bol­sje­vi­ker hele tiden vært for­ræ­dere?

Sta­lin stilte dem for ret­ten. Ver­dens­pres­sen var til stede og fikk høre at de til­talte til­sto de mest fan­tas­tiske ankla­ger. Ingen­ting var umu­lig.

Mange uten­landske jour­na­lis­ter lot seg bløffe. Bukha­rin, par­ti­ets ynd­ling, sto jo og sa det selv. Han kunne vel ikke lyve om noe som ødela hele hans livs­verk og hele hans etter­mæle?

Hvor­dan ble de gamle bol­sje­vi­kene knekt? Hva fikk dem til å til­stå? Vi vet nå at det ble benyt­tet tor­tur. Men vik­ti­gere var den ideo­lo­giske skrue­stikke. Lenin og Sta­lin arvet og videre­ut­vik­let marx­is­men til men­tale tor­tur­red­ska­per: Man hadde ikke bare sub­jek­tiv, men også objek­tiv skyld.

Det er vans­ke­lig for et men­neske fra Ves­ten å for­stå hva det betyr: objek­tiv skyld. Det menes ikke at man gjør noe loven for­byr uten å merke det. Her snak­ker vi om alvor­lige for­bry­tel­ser: spio­na­sje, sabo­ta­sje, for­ræ­deri. Hvor­dan kan folk være objek­tivt skyl­dig i noe slikt uten å vite det?

Bol­sje­vis­men var sub­til og bru­tal på en gang. De som satt med mak­ten, kunne defi­nere hva som var par­ti­ets og nasjo­nens inter­esse. De som hand­let eller tenkte i strid med disse inter­es­sene, var for­ræ­dere.

Men ikke bare det, bare ved å til­høre en bestemt sosial gruppe var man tvil­som eller uten eksis­tens­be­ret­ti­gelse.

Marx­is­men byg­ger som kjent på tan­ken om klasse­kamp. Lenin og Sta­lin laget en vul­gær­marx­isme, som var på den ene side utopi og på den andre poli­tisk ter­ror. Den fun­ket! Bare vil­jen var sterk nok.

Under Sta­lin ble dette utvik­let til et raf­fi­nert sys­tem med frykt og hat som driv­kraft.

Var man kulak – stor­bonde – hadde man ingen eksis­tens­be­ret­ti­gelse. Kula­kene fikk ikke val­get om å bli små­bøn­der og senere kol­lek­tiv­bøn­der. De ble utslet­tet.

Slik var klasse­kam­pen. Det var kam­pen for til­væ­rel­sen på dyrisk vis: klasse mot klasse, og pro­le­ta­ria­tet satt med mak­ten. De var i sin fulle rett når de utryd­det sine fien­der.

Den orto­dokse kirken var også en fiende. Den satt jo med store eien­dom­mer og rik­dom­mer, og hadde makt over sin­nene. Vekk med dem!

Opp­sum­me­ring

I bun­nen lig­ger et poli­tisk sys­tem som ser klasse­kam­pen som et objek­tivt feno­men, og som gir arbei­der­klas­sen moralsk rett til å for­svare seg. Det er all­tid en for­svars­krig. Til å for­svare seg har de par­tiet, eller ret­tere: Par­tiet hev­der det repre­sen­te­rer arbei­der­klas­sen. Hvis arbei­dere føler seg over­kjørt og pro­te­ste­rer, får de merke hvem som bestem­mer. Gas­tene i Kron­stadt fikk merke det.

Par­tiet har over­tatt sta­ten og sam­fun­net. I løpet av 70 år spiste det opp sam­fun­net. Til slutt brøt sys­te­met sam­men.

Lær­dom­men

er at men­nes­ket er uhyre sår­bart for poli­tiske sys­te­mer som sys­te­ma­tisk angri­per sam­fun­net. Den vik­tige fak­to­ren er kom­bi­na­sjo­nen av ideo­logi og straff, av eli­mi­ne­ring og under­tryk­kelse av de uøns­kede.

Man kan si det er menin­ger man ikke liker, men menin­ger bæres av men­nesker. Skvi­ser man ut menin­gene, skvi­ser man også ut men­nes­kene. Fra job­ber, kar­rie­re­mu­lig­he­ter og sosial aktelse, omgangs­krets. Slik at det lille men­nes­ket med de gale menin­gene kan føle seg som M i fil­men.

Paral­lel­ler

Den fler­kul­tu­relle ideo­lo­gien som svært mange vest­lige land har adop­tert, rom­mer selv­mot­si­gel­ser som er så sterke at det er fris­tende å se seg om etter synde­buk­ker. Det fin­nes jo mot­stan­dere. Er det kan­skje deres skyld at det går galt? Det at de er så neg­a­tive?

Inn i dette spen­nings­fel­tet trer Anders Behring Brei­vik. Hans gjer­nin­ger var så uhyr­lige at man leter etter for­kla­rin­ger. Man kan ikke tro at dette var en enkelt manns verk. I det minste fore­lig­ger en ideo­lo­gisk skyld.

Ons­dag 22. februar åpnet Dags­revyen med at for­svars­ad­vo­kat Vibeke Hein Bæra for­tel­ler repor­te­ren at ABB mot­tar og skri­ver mange brev.  Han vil vite hvor­dan hans hand­lin­ger opp­fat­tes. Om han blir for­stått og har støtte. Bæra utdy­pet ikke dette. Sa bare at det er det kli­en­ten vil vite. Hun sa også at det var det for­svars­ad­vo­ka­tene og ABB kom til å legge vekt på under retts­sa­ken: hvor­for han gjorde det han gjorde.

For­svars­ad­vo­ka­tene vir­ker noe brydd. Men de har hele tiden kom­met til­bake til hand­lin­gens mening. Nå vil de kon­sen­trere seg om den i retts­sa­len. Det føl­ger logisk av at ABB øns­ker å bli tatt for til­reg­ne­lig.

Mediene leg­ger også opp til det. Inn­sla­gene som etter­fulgte inter­vjuet med Bæra, var et stykke instru­ert, kalk­u­lert pro­pa­ganda med sitt eget bud­skap og sin egen fiende. Man er nær­mest i en slags uhel­lig alli­anse med gjer­nings­man­nen: Man har fel­les inter­esse av at han blir reg­net som til­reg­ne­lig. ABB vil snakke poli­tikk. Det vil NRK og mediene også.

Neste inn­slag var Lars Gule som kunne for­telle at det var “titu­se­ner som mente det samme som ABB i Norge”. De er kan­skje ikke vil­lige til å for­svare eller benytte samme meto­der, men ideo­lo­gien er den samme.

Dette kom rett etter at Bæra hadde sagt at ABB var ute etter å finne ut om han hadde vun­net for­stå­else for sine hand­lin­ger.

For­sva­rerne har en vans­ke­lig opp­gave, men slik de nå age­rer, kjø­per de at ABBs ideo­logi er rasjo­nell og har en “mening”, hvor eks­trem den enn måtte være.

Men ABBs ideo­logi hen­ger ikke sam­men. Den har ikke den mening man gjerne vil lese inn i den. Moto­ren er ikke poli­tikk, men gal­skap. Det er et pro­sjekt med ham som sen­trum, og det er en under­lig dis­con­nect mel­lom alle artik­lene han har sitert som pro­ble­ma­ti­se­rer for­hol­det mel­lom islam og Ves­ten, og de hand­lin­gene han har begått. Det er ingen logikk i å gå løs på AUF.

ABB for­sto ikke at han ville bli dis­kredi­tert og hatet. Den første tiden etter hand­lin­gen kunne man mis­tenke at han øns­ket å krise­mak­si­mere og ramme alle som arbei­der for for­and­ring innen­for demo­kra­tiet. Nå ser det ut til at ABB har befun­net seg på en annen pla­net.

De som går inn i ABBs uni­vers, vil fort opp­dage gal­ska­pen. Han trodde at aksjo­nen ville bli for­stått, at han hadde sym­pati. ABB trodde han hand­let i et land­skap hvor man ville for­stå hans hand­lin­ger som ade­kvate, om enn eks­treme. Han var på en måte mange år forut for sin tid, men sam­ti­den kom til å erkjenne hans stor­het.

Gal­ska­pen hans mani­fes­te­rer seg i at han hev­det det var 80 cel­ler av Knights Temp­lar i Europa, tre i Norge.

Poli­tiet har ikke fun­net noen orga­ni­sa­sjon, ingen tegn til møter.

Medier fort­set­ter like­vel som om intet har hendt: Det er ideo­lo­gien. Mediene er blitt aktø­rer i pro­ses­sen. De har ett over­ord­net fel­les mål: Er det ikke samme tan­ker som deles av “titu­se­ner”?

Med den utta­lel­sen viste Lars Gule at han fort­satt er den harde ideo­lo­gen. Den leni­nis­tiske og poli­tiske vol­den har all­tid hatt krise­mak­si­me­ring som modell, i lik­het med ABB.

Én ting er hvilke dum­he­ter Gule sier, noe annet er NRK som lar ham si det, igjen og igjen.

Lars Gule ble ikke bare med­lem av Democra­tic Front for the Libe­ra­tion of Pale­stine. Han påtok seg å utføre et ter­ror­an­grep i Israel på tiårs­da­gen for Seks­da­gers­kri­gen, ingen liten opp­gave. Men ikke bare det. Gule slut­tet seg til en orga­ni­sa­sjon som bare tre år tid­li­gere hadde tatt 100 isra­elske barn som gis­ler. 22 ble drept.

En mann med for­bin­delse til en hen­delse som kan sam­men­lig­nes med Utøya, blir satt til å kom­men­tere Utøya. Gule har endog fått sti­pend til å skrive bok.

Hvis Gule hadde vært en ang­rende syn­der, hvis han kunne kas­tet lys over ter­ro­risme fra inn­si­den, ville han kun­net bidra til opp­lys­ning. Men Gule gjør ikke det. Han fører krig. Fra første stund har han snak­ket gene­ra­li­se­rende og mis­ten­ke­lig­gjø­rende om bestemte “men­nesker” og kob­let disse til ABB. Reser­va­sjo­nen om at bare mor­de­ren er ansvar­lig betyr ingen­ting. I dag gjaldt mis­ten­ke­lig­gjø­rin­gen “titu­se­ner”.

Det er ikke til­fel­dig at Gule får frem­føre denne mis­ten­ke­lig­gjø­ring, som “eks­pert”. Noen i NRK vil at han skal gjøre det.

De har – i lik­het med mange andre jour­na­lis­ter – kjøpt fore­stil­lin­gen om at det er samme ideo­logi. Det er det ikke. Hvis ABB hadde for­stått de for­fat­terne han har stjå­let stof­fet til og pub­li­sert sam­men med ter­ror­hånd­bø­ker, hadde han ikke begått slike hand­lin­ger.

Det fin­nes ingen logisk sam­men­heng. Ikke hos for­fat­terne han site­rer flit­tig. Ingen av dem er i nær­he­ten av å vur­dere ter­ror som mid­del.

Det er hel­ler ingen logisk slut­ning å ville stanse isla­mi­se­rin­gen av Europa med masse­mord på norske ung­dom­mer.

Men fort­satt nek­ter mediene å slippe denne trå­den. Den er blitt et rekk­verk de støt­ter seg til.

De bevi­sene som taler mot en slik for­tolk­ning, av ABB som rasjo­nell og med sam­men­fal­lende menin­ger med “titu­se­ner”, vel­ger de å se bort fra. Der­for er psy­kia­terne Tor­geir Husby og Syn­nøve Sør­heim hund­set og fra­tatt enhver ære. Når VG set­ter i gang sin krigs­ma­skin, har de ingen hem­nin­ger.

Det er for­un­der­lig at mediene uten mot­fore­stil­lin­ger slip­per til Lars Gule eller Øyvind Strøm­men, som til Hamar Arbei­der­blad sa at det fan­tes “200 kon­traji­ha­dis­ter” i Norge som var poten­si­elt vol­de­lige.

Hvor har Strøm­men dette tal­let fra? Har han grans­ket deres hjer­ter og nyrer? Hvor­dan avgjør man volds­po­ten­sial? Det slapp Strøm­men å svare på. Hamar Arbei­der­blad ville ha en kom­men­tar til vikar­læ­re­ren som laget volds­film på fri­tida og kom med hår­rei­sende “mor­som­he­ter” om AUF på Utøya. De fikk hva de ville.

Dette er begyn­nel­sen på en poli­tisk psy­kose. For at den skal opp­stå må det en dra­ma­tisk hen­delse til som gri­per inn i men­nes­ke­nes liv. Det har vi hatt. Til de gra­der. Sam­fun­net har behov for å for­stå hva som har hendt. Det er lett å se seg om etter synde­buk­ker.

Nor­malt skal men­nesker i posi­sjon holde igjen. Men i Norge post 22/7 skjer det mot­satte, og det er sær­lig mediene og aka­de­mi­kere som går amok. De nek­ter å gi slipp på fore­stil­lin­gen om at vi står over­for en høyre­eks­tre­misme som truer Norge og hele Europa. Fin­nes ikke Sve­ri­ge­de­mo­kra­ter, Dansk folke­parti, Frem­skritts­par­tiet, Front Natio­nal, Vlaams Belang, Job­bik, Lega Nord, Geert Wil­ders’ Fri­hets­parti kan­skje? Er ikke dette bevis nok? Der­for har mediene sys­te­ma­tisk benyt­tet ord som høyre­eks­trem om Dansk Folke­parti og Geert Wil­ders, og mis­ten­ke­lig­gjort og brenn­mer­ket vårt eget Frem­skritts­parti: for å lage en refe­ranse­ramme. Når alle benyt­ter den, blir den selv­re­fe­re­rende. ABB gjorde reto­rik­ken om til et potent instru­ment. Man hadde selv lagt pre­mis­sene, og da tem­pel­rid­de­ren duk­ket opp, var det som opp­fyl­lelse av alle ste­reo­ty­per om det høyre man ikke tåler. Det begyn­ner med Thatcher, Rea­gan og over til George W. Bush, og i bak­grun­nen rom­ler kors­tog, impe­ria­lisme, rasisme og kolo­nia­lisme.

Fris­tel­sen til å plas­sere ABB inn i en slik sam­men­heng var uimot­ståe­lig. Hadde han ikke selv sitert mange islam-kri­ti­kere? Var ikke det bevis godt nok? Hvis man kob­ler ut den kri­tiske for­nuft, er det selv­inn­ly­sende at det er nok. Men man gir da etter for noe som kan få alvor­lige føl­ger. 22/7 er brann­far­lig også i etter­tid.

Det viste de tre inn­sla­gene i Dags­revyen, som var byg­get opp som poli­tisk peda­go­gikk. For å utløse den emo­sjo­nelle reak­sjon hadde Ida Dahl Nils­sen laget et inn­slag om en fami­lie fra Tele­mark som til­fel­dig­vis befant seg i Oslo 22/7, nær­mere bestemt i Slotts­par­ken. NRK hadde fil­met jent­un­gene som løp over broen til Son­jas dam, og NRK-stem­men for­talte om det som disse uskyl­dige små var lyk­ke­lig uvi­tende om. Vi så og hørte det. Drøn­net.

Disse tre inn­sla­gene etter hver­andre hadde ingen logisk indre sam­men­heng nyhets­mes­sig. For­svars­ad­vo­ka­tene kom med en opp­lys­ning. NRK kunne valgt å pro­ble­ma­ti­sere advo­kat Bæras utta­lelse: Vil det redde ABB i retts­sa­len å snakke ideo­logi hvis han frem­står som gal, å si ting som at han for­tje­ner Krigs­kor­set med tre eike­løv og at de etter­latte bør takke ham? Det kunne vært et natur­lig spørs­mål. I ste­det gjør NRK det mot­satte: Man kapi­ta­li­se­rer på opp­lys­nin­gene om at ABB skri­ver for å høre om han er popu­lær, og går til en – på top­pen av alt – tid­li­gere ter­ro­rist, som kan for­telle at det fin­nes “titu­se­ner” med samme mening som ABB i Norge.

Da er man totalt uten hem­nin­ger. Man har gitt seg pro­pa­gan­daen i vold. Ida Dahl Nils­sen har tid­li­gere vist slike tenden­ser, i sterkt sen­ti­men­tale repor­ta­sjer for den gode sak. Men er NRK et leke­tøy for poli­tiske jour­na­lis­ter?

En av venstre­si­dens kli­sjeer er at høyre­si­den spil­ler på frykt. De skrem­mer folk med islam og mus­li­mer. Men hvem er det som benyt­ter frykt og skrems­ler?

Kam­pan­jen som er satt igang etter 22/7, pre­ges av anti­pa­tier og grense­løs­het, og man er uimot­ta­ke­lig for rasjo­nell argu­men­ta­sjon. Der­for spil­ler det ingen rolle hva som står i psy­kia­ter­rap­por­ten. Sva­ret var feil, og både rap­por­ten og for­fat­terne skal øde­leg­ges.

Dette min­ner sterkt om de meto­dene som leni­nis­men utvik­let på marx­is­mens skuldre. Den defi­ne­rer men­nesker som fien­der, og har ingen moralske skrup­ler med å øde­legge dem.

Idag kal­les det feil menin­ger. Men til syv­ende og sist er det men­nesker man øde­leg­ger.

Tho­mas Heine for­sto denne sam­men­hen­gen da han sa: Der man bren­ner bøker, bren­ner man også men­nesker.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Dette var en lang, men god artik­kel.

    Dags­revyen er på mange måter en slags brønn­pis­ser.  I løpet av 3 minut­ter gjel­der det å skape en stem­ning, lede seer­nes tan­ker i en bestemt ret­ning.  Det gjø­res helst via inter­vju­ob­jek­ter, som for eksem­pel Lars Gule. 

    Skulle noen velge å lese kun litt fra denne lange artik­ke­len, anbe­fa­ler jeg dette:

    …..Med den utta­lel­sen viste Lars Gule at han fort­satt er den harde ideo­lo­gen. Den leni­nis­tiske og poli­tiske vol­den har all­tid hatt krise­mak­si­me­ring som modell, i lik­het med ABB.
    Én ting er hvilke dum­he­ter Gule sier, noe annet er NRK som lar ham si det, igjen og igjen.
    Lars Gule ble ikke bare med­lem av Democra­tic Front for the Libe­ra­tion of Pale­stine. Han påtok seg å utføre et ter­ror­an­grep i Israel på tiårs­da­gen for Seks­da­gers­kri­gen, ingen lite opp­gave. Men ikke bare det. Gule slut­tet seg til en orga­ni­sa­sjon som bare tre år tid­li­gere hadde tatt 100 isra­elske barn som gis­ler. 22 ble drept.
    En mann med for­bin­delse til en hen­delse som kan sam­men­lig­nes med Utøya, blir satt til å kom­men­tere Utøya. Gule har endog fått sti­pend til å skrive bok.
    Hvis Gule hadde vært en ang­rende syn­der, hvis han kunne kas­tet lys over ter­ro­risme fra inn­si­den, ville han kun­net bidra til opp­lys­ning. Men Gule gjør ikke det. Han fører krig. Fra første stund har han snak­ket gene­ra­li­se­rende og mis­ten­ke­lig­gjø­rende om bestemte “men­nesker” og kob­let disse til ABB. Reser­va­sjo­nen om at bare mor­de­ren er ansvar­lig betyr ingen­ting. I dag gjaldt mis­ten­ke­lig­gjø­rin­gen “titu­se­ner”.
    Det er selv­føl­ge­lig ikke til­fel­dig at Gule får frem­føre denne mis­ten­ke­lig­gjø­ring, som “eks­pert”. Noen i NRK vil at han skal gjøre det…..

    • Bal­t­ha­mel

      AUF leder Eskil Peder­sen tok tid­li­gere denne uken et opp­gjør med mye av hys­te­riet som har her­jet i etter­kant av tra­ge­dien. Det er modig gjort. Det er selv­føl­ge­lig vik­tig at poli­tiet over­vå­ker per­soner som tror på poli­tisk vold, uan­sett hvil­ken poli­tisk for­ank­ring de måtte ha, men man skal ikke gjøre pro­ses­sen til hekse­jakt på men­nesker som kun nærer avsky mot vold og volds­bruk. Å kneble sam­funns­de­bat­ten er å gi utøy­amons­te­ret en seier han ikke for­tje­ner, det er å kvele demo­kra­tiet. Stol­ten­bergs for­ma­nin­ger om mer demo­krati, mer ytrings­fri­het har aldri vært vik­ti­gere. Det var frem­synte ord. Aldri igjen skal vi ha ter­ror på norsk jord, men vi kan ikke la ter­ror­fryk­ten defi­nere hvem vi er som nasjon.

  • [Hein­rich Heine, ikke Tho­mas. 😉 ]

  • 7ba844

    For å kunne for­stå nåti­den må man kjenne for­ti­den – denne artik­kel er et meget godt eksem­pel på dette – redak­tør Rustad trek­ker lin­jene fra det hel-sosia­lis­tike hel­vete i Sov­jet til dagens halv-sosia­lis­tiske Norge.

     Det norske nomen­kla­tura er idag i en vans­ke­lig stil­ling – flere og flere inn­ser at den sosia­lis­tiske poli­tikk er feil­slått – sær­lig gjel­der det inn­vand­rings­po­li­tik­ken : ..”Multi­kul­tur skal dere få – enten dere vil eller ikke” – !!

    Der­for gjel­der det for regime og dets nett­verk av avhen­gige per­soner å finne synde­buk­ker for ABBs ugjer­nin­ger annet enn hos seg selv  eller hos en politi­etat som har vært grovt for­sømt og under­be­man­net.

    Nei her må høyre­si­den, enkelt­per­soner og nett­ste­der ha skyl­den – vær­så­god NRK – men husk å legge ved cur­ri­cu­lum vitae til deres sann­hets­vidne Lars Gule.

  • Stei­n­ad­ler

    Inter­es­sante betrakt­nin­ger. Fritz Langs film kan jo også få en til å min­nes måten incest­sa­ker – reelle og ima­gi­nære – ble mis­brukt på 1980-tal­let for å fremme en femi­nis­tisk agenda. At det kan opp­stå en nær­mest hys­te­risk følel­ses­la­det stem­ning når barn utset­tes for slikt, eller når sterke mis­tan­ker fore­lig­ger, det er for­ståe­lig. Men i til­legg til dette kom  altså en femi­nis­tisk agenda som på sitt ver­ste slo over i gene­rell mis­ten­ke­lig­gjø­ring av menn. Både menns nær­hets­for­hold til barn og mulig­he­ten for å for­følge reell og godt begrun­net mis­tanke om incest­over­grep endte med å bli ska­de­li­dende. En noe til­sva­rende skade kan sam­fun­net se ut til å bli påført også her i kjøl­van­net av Brei­viks sinnsyke hand­lin­ger. Selv­sagt risi­ke­rer man større frykt og mis­tenk­som­het etter at noe slikt har skjedd. Men også denne gang ser man hos visse mil­jøer en nær grense­løs kynisme når det gjel­der vil­jen til å mis­bruke saken for alt hva den kan være verdt i poli­tisk-tak­tisk øye­med. Det stod jo også klart nok alt fra dag 1. Og desto større var selv­sagt sjok­ket når disse mil­jø­ene ble ser­vert en for dem  utå­le­lig kon­klu­sjon.

    Fil­men er i sin hel­het til­gjen­ge­lig hos Yout­ube: M (1931) Directed by Fritz Lang (1:49:30)

  • The­rion

    Peter Lorre, ja. Som plyst­ret Dovre­gub­bens hall.

    Ikke så mange årene etter M duk­ket han opp i Casa­blanca. Også der som en noe fryn­sete per­son.

    Både Lang og Lorre måtte komme seg unna Hit­ler.

    Hva Fritz Langs film angår, opp­fat­ter jeg en av hoved­idé­ene å være den “vans­ke­lige situa­sjon” som opp­står for yrkes­kri­mi­nelle når en ama­tør bedri­ver serie­mord. Alt for mye politi­ak­ti­vi­tet til at orga­ni­serte kjelt­rin­ger kan få jobbe i fred….

    Fil­mens kli­maks er kon­kur­ran­sen mel­lom de kri­mi­nelle og poli­tiet (under Dicke Lohm­ann) om hvem som først får tak i kjelt­rin­gen. (De kri­mi­nelle får ham først, og arran­ge­rer en “retts-sak”, men Lohm­ann avbry­ter den til slutt.

    Man kan nok også se ABB som en out­si­der som ope­rerte på egen hånd – men som satte i gang en unor­malt kraf­tig politi-akti­vi­tet som nok kunne opp­fat­tes som u-tidig av både kjelt­rin­ger og ganske mange heder­lige folk.

    (Hos Hitch­cock fin­ner vi en film med tite­len “Dial M for Mur­der”)

    • ytto

      Dial M for Mur­der-Agatha Chris­tie vel?

      • Guest

         Nei, Fre­de­rick Knott var opp­havs­man­nen til det manu­set.
        http://en.wikipedia.org/wiki/Dial_M_for_Murder

        Der­imot begikk Chris­tie:
        “A mur­der is announ­ced”, samt en og annen bok til.

        • The­rion

           Men ikke “Mur­der must Adver­tise”.

          • Guest

            Nei, Death Bre­don var jo ingen Agatha Chris­tie-detek­tiv. 🙂

      • Guest

         Chris­tie skrev “The seven dials mys­tery”, og det lig­ner jo litt på tit­te­len på Hitch­cock-fil­men.

  • trondb

    En kom­men­tar i Dag­bla­det som er verdt å lese (ikke helt stan­dard, til en for­and­ring)

    http://www.dagbladet.no/2012/02/24/kultur/debatt/kronikk/22_juli/anders_behring_breivik/20389712/

    • Etter­som Brei­vik er dia­gnost­sert å være psy­ko­tisk og schi­zo­fren av hele 9 psy­kia­tere og psy­ko­lo­ger, er det lege-etisk for­kas­te­lig om han ikke blir medi­si­nert. Men kan­skje blir han det ?

    • Bal­t­ha­mel

      Jeg har store vans­ker med å tro at et ikke-psy­ko­tisk men­neske kan utføre så bunn­løst onde og for­der­vede hand­lin­ger som Brei­vik. Jeg synes det er van­vit­tig hvor­dan enkelte medier for­sø­ker å rasjo­na­li­sere hand­lin­gene, gi det en ideo­lo­gisk kon­tekst, for der­et­ter å beskylde andre men­nesker for å dele et slags ånde­lig fel­les­skap med ugjer­nings­man­nen. Det tje­ner bare til å øde­legge men­nesker.

      • Guest

         Hmm..tilsvarende ons­kap, og verre, ble gjen­nom­ført av en lang rekke kon­sen­tra­sjons­leir­vak­ter under annen ver­dens­krig, og stor­stilte mas­sa­kere på sivil­be­folk­ning var slett ikke uvan­lig som tid­li­gere tiders krigs­stra­tegi.

        Det spe­si­elle med Brei­vik er at han fak­tisk ikke hadde noen fak­tisk sosialt nett­verk der de i fel­les­skap planla og rett­fer­dig­gjorde slike aksjo­ner.

        Om det gjør ham med nød­ven­dig­het psy­ko­tisk stil­ler jeg meg svært tvi­lende til, og jeg deler altså ikke fler­talls­hold­nin­gen her på document.no og kon­klu­sjo­nene fra de opp­nevnte sak­kyn­dige.

        • Bal­t­ha­mel

          Hvor­vidt Brei­vik er gal eller ikke er en opp­gave for de opp­nevnte sak­kyn­dige, jeg skal ikke uttale meg kate­go­risk i den ene eller andre ret­nin­gen. For meg var ter­ror­hand­lin­gen et vende­punkt, akku­rat som ellevte sep­tem­ber var det samme ti år før. Jeg har all­tid tatt avstand fra poli­tisk vold, det fin­nes ikke noe kom­pro­miss på det punk­tet. Lite for­stod jeg dog hvor far­lig høyre­si­den kan være, der fikk mange av oss en smer­te­lig påmin­ner.

          I mye større grad enn tid­li­gere verd­set­ter jeg det multi­kul­tu­relle sam­fun­net. Det stem­mer at det er utford­rin­ger, men å krise­mak­si­mere situa­sjo­nen og hyp­pig bruk av hyper­bo­ler tje­ner bare til split­telse. Brei­viks van­vit­tige fore­stil­lin­ger om men­neske­re­ser­va­ter og tota­li­tær kris­ten­dom er langt mer skrem­mende enn alle alter­na­ti­ver. For mons­te­ret fra Utøya føler jeg bare hat . Kan­skje er det der­for jeg øns­ker at ter­ro­ris­ten skal være util­reg­ne­lig. Jeg øns­ker ikke å ta inn­over meg mulig­he­ten for at et ‘ånds­friskt’ men­neske kan begå slike uhyre­lig­he­ter. Han for­rådte våre demo­kra­tiske tra­di­sjo­ner, han begikk nor­ges­his­to­ri­ens største svik. Han angrep par­tiet som bygde Norge, mot norsk ung­dom, men­nesker som alle gjorde sitt for å gjøre ver­den til et bedre sted. Tra­ge­di­ens omfang er til å gråte av, det er et ver­kende sår, et angrep på oss alle. Alt for­år­sa­ket av en mann med alvor­lige vrang­fore­stil­lin­ger og ond vilje. Ond­ska­pen føles menings­løs, det er som å titte ned i en avgrunns­løs brønn: man ser ingen­ting, for­står ingen­ting.

          Vi må stå sam­men mot ter­ro­ren. I dag, i mor­gen og all frem­tid. Skal ikke se bort fra at det fin­nes andre uhy­rer der ute i den dype­ste kjel­ler av den poli­tiske under­grun­nen. Sosia­lis­ter, kapi­ta­lis­ter, ate­is­ter, kristne, hin­du­is­ter, mus­li­mer og bud­dhis­ter, ja hele ver­den, hvor enn du måtte komme fra, navn og hud­farge: vi må stå sam­men, hånd i hånd mot bunn­løs ond­skap. Som med rose­to­get må vi huske at de tin­gene som bin­der oss sam­men er langt ster­kere enn de som skil­ler oss. 

          • Guest

            Spe­si­elt må man ta avstand fra kul­tu­relt, og reli­giøst over­le­verte onde for­bil­der.
            Slike for­bil­der er far­lige å gå rundt med oppe i et men­neske­hode…

          • The­rion

             Og hva som er “godt” og “ondt” er en smaks­sak, i følge den hers­kende ideo­logi.

            Som etter under­teg­ne­des skjønn ble utvik­let på 60-tal­let i visse “libe­ral-bor­ger­lige” kret­ser, og langt fra i de som reg­net seg som venstre­ori­en­terte (for eksem­pel har ikke Hyl­land Erik­sen, så vidt jeg kjen­ner til,  en klas­sisk sosia­lis­tisk bak­grunn).

            Andre har kalt det “proto-post­mo­der­nis­men”.

          • Guest

             Bort­sett fra den skumle rasist­fa­scis­men, da, som eksem­pel­vis øns­ker seg en mindre til­stede­væ­rende stat, og mener pri­vat vel­de­dig­het er en dyd.

            Slikt er objek­tiv ond­skap, selv­sagt..

          • The­rion

             Pus­sig nok sto proto-post­mo­der­nis­tene på 60-tal­let sær­de­les langt fra de senere mao­is­tene. Var det noe de sist­nevnte ikke var, var det rela­ti­vis­ter.

            I proto-post­mo­der­nis­men var “nøy­tra­li­tet” idea­let, og det å ta stand­punkt for eller mot noe, en veder­styg­ge­lig­het. I fplke­troen lå Venstre midt mel­lom Høire og Arbei­der­par­tiet – og Venstre gjorde som bekjent et brak­valg i 1965.

            At proto-post­mo­der­nis­tene senere ori­en­terte seg i ret­ning SV, og fikk en ikke ube­ty­de­lig inn­fly­telse på hold­nin­gene der, er en annen sak.

            Man bør hele tiden ha klart for seg at SV stort sett har stått for naiv dum­skap og vett­løs snil­lisme – den vir­ke­lig struk­tu­rerte og mål­ret­tede ond­ska­pen fin­ner man i mao­ist-gjen­gen – samme hva den kal­ler seg.

            De som begeist­ret applau­derte Pol Pot (og det var de ikke alene om alt for lenge).

          • The­rion

             Tro du meg, ABB er det vi på jid­disch ein Meschug­ger nennt.

            Der ist jen­seits von allen  Begrif­fen des bür­ger­lichen Geschall­schafts.

  • hakke­bakke

    M for det Mul­ti­pa­ral­lelle sam­funn, sosial­de­mo­kra­ti­ets under­gang.

    Det nye Vi er som en Babelsk utopi.