Vestlige samfunn befinner seg i krig med jihadister. Samtidig står akademikere frem og forsvarer en jihadist som har hyllet blodige angrep på sivile mål, i Boston, In Amenas – der fem nordmenn ble drept – og halshugging på åpen gate i London. Lars Gule er den som tydeligst forsvarer Ubaydullah Hussain, men også Anine Kierulf mener at det er et spørsmål om ytringsfrihet.

Venstresiden bruker sin posisjon til å svekke samfunnets motstandskraft, og det i en situasjon hvor samfunnet befinner seg i en virkelig krig. Magnus Ranstorp sier halshoggingen av en fransk turist i Algerie bare er begynnelsen.

– Jund al-Khilafa har taget det franske gidsel på Islamisk Stats vegne, og når de nu halshugger ham, sker det på direkte ordre fra Islamisk Stat, siger han og advarer om, at vi vil se lignende bortførelser og halshugninger ske igen andre steder i fremtiden, sier Magnus Ranstorp til Danmarks Radio Nyheder.

Politikerne som gikk til krig i Irak og Syria kan ikke helt ha tatt inn over seg konsekvensene. Trolig var det dette ISIS ønsket: en global krig. Den er allerede i gang, ifølge Ranstorp. Loddet er kastet.

– Der er rigtig mange grupper, der har givet Islamisk Stat en loyalitets-ed. Det strækker sig over et kæmpe område. I alt tror jeg, de har sympatigrupper i over 40 lande, og vi kender til grupper i hele Mellemøsten, Indonesien, store dele af Afrika og selvfølgelig i Australien, siger Ranstorp og henviser til, at 15 personer med direkte kontakt til Islamisk Stat blev anholdt i Sydney i sidste uge.

Her planlagde IS-støtterne et terrorangreb, der skulle «chokere, forfærde og skræmme» landets befolkning.

Ifølge flere australske medier var planen at bortføre en tilfældig person på gaden i Sydney, indsvøbe vedkommende i Islamisk Stats flag og derefter halshugge personen og optage det på video. Lidt som det netop er sket med den franske turist i Algeriet.

– Jeg tror, at vi undervurderer støtten til Islamisk Stat. Der findes en meget bredere støtte og sympati for det, der sker i Mellemøsten, end vi er vidende om i Vesten, siger han.

Kidnappingene av journalister burde advart oss. De som slapp fra det har fortalt hårreisende historier. Så begynte henrettelsene for åpent kamera. Det finnes en logikk her. Metodene kopieres av krigere over hele verden. Nå er det tilfeldige sivile, først i de muslimske landene, men i prinsippet hvorsomhelst, som er målet.

Ikke mindst fordi de nye terrorgrupper er langt mindre fokuserede på at bortføre bestemte typer som for eksempel journalister fra krigshærgede områder som Syrien og Irak. Nu er ganske almindelige borgere på turistferie, som den 55-årige mand fra Frankrig, pludselig i farezonen.

Norge er blitt advart.

Det er bare noen uker siden Norge var i unntakstilstand. Det sies at planen var å ta seg inn i et privat hjem og foreta den samme type henrettelse som ISIS har foretatt i hopetall. Det er disse henrettelsene Ubaydullah Hussain har hyllet. Det mener aktor Fari at han ikke må få lov å si. Det er en åpenbar trussel i en slik hyllest.

Men de eksperter norske medier foretrekker, mener ikke det. Lars Gule mener at han må få lov å hylle halshugginger, og NRK og NTB siterer ham som et orakel. Aktor Carl Fredrik Faris argumentasjon får overfladisk gjengivelse, mens Gule og forsvarsadvokat John Christian Elden dominerer, uten motforestillinger. Man kjenner igjen spillet og forstår hensikten: Også jihadister omfavnes av toleransen for islam og muslimer.

Man trenger ikke være ekspert på islam for å forstå at dette er galskap.

Mediene spiller et spill som forutsetter at ingen call their bluff, at ingen kaller en spade en spade.

Det er lett gjennomskuelig: F.eks. hvordan de har bygget opp en middelmådighet som Gule. Ethvert fornuftig menneske vil forstå at det å bruke en wannabe-terrorist som terrorekspert har en viss fallhøyde. Men ikke NRK, ikke NTB, ikke Aftenposten.

Uansett hvilken galskap Gule serverer blir han tatt seriøst. Problemet er dermed ikke Gule, men de som har bygget ham opp. Hans status skyldes gjenkjennelighet. Folk tror det skal være slik, som med så mye i kongeriket.

Den som satt i rettssal 250 onsdag og hørte John Christian Elden og så Gules uttalelser til mediene, forsto at dette er et galskapens teater.

Gules agenda har vært åpenbar for den som kan se. Han vil ramme sine fiender og forsvare sine venner. Fienden er de han kaller fascister, da spiller det ingen rolle om vennene er jihadister som til forveksling ligner fascister.

At mediene velger å kjøre ham frem i en så alvorlig sak, sier noe om at selvbedrag og selvmotsigelser er ved å gå over i galskap.

Anine Kierulf later som om dette er en ytringsfrihetssak. Det er det selvsagt ikke. Et samfunn som mener at hyllest av massedrap og terror er et spørsmål om ytringsfrihet, har valgt selvdestruksjon.

Det uhyggelige er at dette skjer tre år etter 22/7, der Anders Behring Breivik åpenlyst viste sin beundring for jihadister og halshugginger. Merket de ikke inspirasjonen og slektskapen, eller var de for opptatt med å utkjempe krigen mot det de mente er den nye fascismen – islamkritikerne?

Nå står fienden ikke bare utenfor porten, men befinner seg innenfor.

Det er paradoksalt at en fiende som har selvmordsaksjoner som fremste våpen, utløser en respons i meningseliten som i sin konsekvens er selvmorderisk.

Stort tydeligere kan ikke venstresiden demonstrere at den har en affinitet med de destruktive kreftene.

Hatet mot den klassiske fienden – fascismen – gjør dem blind for en trussel som er massiv.

Deres troverdighet forsvinner i samme øyeblikk som de forsvarer Hussains rett til å forherlige terror og halshugging.

Gules tanker er preget av idiosynkrasi, de er hinsides logikk og fornuft. Kierulf later som om hun har kontroll, men viser åpenbart at hun ikke vil inn i det jihadistiske rommet.

Slik var det også med nazismen. Man lot som om den var forhandlingsbar, befant seg innenfor våre egne normer. Kunne temmes.

Den som føler samtiden på pulsen føler slektskapet mellom Breivik og ISIS: noe av den samme bestialiteten. Drap på uskyldige er noe av hovedsaken.

Mediene vil at Gule skal overbevise folk om at Ubaydullah Hussain må få lov til å hylle de to konvertittene som halshogde Lee Rigby. Kierulf er ikke sikker på om det var dette han mente.

Selvbedraget i demokratiske land var en faktor som i vesentlig grad bidro til nazismens seire. Vi ser samme fenomen nå. Ved høylys dag. I den samme rettssal der saken mot Breivik ble ført.