Kommentar

12. september 2015 holdt venstrefløyen en massedemonstrasjon foran Christiansborg til støtte for Refugees Welcome. I dag ville det ikke være mulig å holde en tilsvarende markering. Foto: Claus Bech/Ritzau/Scanpix

Uke 47 rommet så mye at man trygt kan si at den var historisk. Det begynte med at Venstre holdt landsmøte i Herning:

»Vi skal passe på Danmark. Så vi kan genkende vores land,« sagde Lars Løkke Rasmussen med henvisning til den indvandring, som på få årtier har øget tilstrømningen af ikke-vestlige indvandrere fra ca. 50.000 til knap 500.000 og udløst økonomiske, sociale og kulturelle udfordringer i stor skala.

Det er en fundamental forskjell på danske og norske medier. Hva skjer når journalistene begynner å spørre om hva politikernes ord betyr? Hva skjer hvis de spør om det er hold i ordene? Da oppstår en helt annen dynamikk enn når mediene tvert om forsøker å dekke over for politikerne.

Å holde politikerne ansvarlig for sine ord er hva pressen normalt skulle gjøre.

Hvis man ser på politikk som et sjakkspill, var det Løkke Rasmussen selv som foretok en ny åpning. I sin nyttårstale sa han at det er blitt hvite flekker på danmarkskartet, steder som ikke lenger er Danmark, hvor det ikke snakkes dansk og det ikke lenger finnes dansk kultur eller danske verdier.

Det samme skjer i flere byer i Norge, og i Sverige befinner myndighetene seg et sted mellom resignasjon og kapitulasjon.

– Slik vil vi ikke ha det, sa Løkke Rasmussen.

Mange var spent på hvordan regjeringen og Folketinget skulle gjenerobre de hvite flekkene.

I mars kom ghetto-pakken: Deler av ghettoene skal rives, innbyggerne spres utover, kriminelle får ekstra straff for å begå straffbare handlinger i sitt område, barna skal obligatorisk i barnehage fra de er små. Forslagene ble ikke møtt med begeistring hverken hos venstrefløyen eller innbyggerne de var myntet på.

Men det har skjedd et politisk skifte i Danmark: Socialdemokratiet er med, og har brutt med Radikale Venstre, som er omtrent som Venstre i Norge: Ja til det fargerike fellesskap. Dermed finnes det ikke lenger et flertall for en politikk som er for mer innvandring. Derfor har Danmark i to år på rad sagt nei til kvoteflyktninger.

Mediene har hengt etter. De har gitt stemme til de samme liberale ekspertene og venstrefløy-politikerne.

Men også her har det skjedd endringer. Da kommer vil til uke 47, som viser hva som er mulig i et demokrati når kommentatorer tør å bruke sin forstand.

Thomas Larsen er en av Danmarks mest respekterte kommentatorer. Han skriver i Berlingske, som på mange måter har overtatt Jyllands-Postens rolle som landets beste avis.

Larsen har skrevet de vanlige bla-bla-artiklene om dansk politikk som et spill med sine egne regler. Et felt kun for spesielt interesserte.

Men så skjer det noe: uke 47.

Den åpner med at Løkke Rasmussen sier at «vi skal passe på så vi kan gjenkjenne vårt land». Det er de samme tonene som i nyttårstalen. Underliggende: Det er i ferd med å skje noe som gjør Danmark ugjenkjennelig. Virkeligheten tok statsministeren på ordet: Den viste at Danmark er blitt ugjenkjennelig. Det trengtes bare en journalist med mot til å si det høyt:

Nej, Løkke – mange danskere kan ikke længere genkende deres eget land.

Larsen sa bare det mange dansker for lengst har registrert. Løkke Rasmussen er defensiv og en etternøler. Han forsøker å lede bakfra, slik som Obama. Det går ikke.

Mandag skjedde to dramatiske ting: En syrer i en av ghettoene, Brabrand i Århus, angrep politiet med kniv. De dramatiske bildene og videoen hadde sin egen overbevisningskraft:

Det var to betjenter som sto overfor syreren, som kom fra den radikale moskeen på Grimhøjvei. Der hadde han oppført seg så merkelig at ledelsen varslet politiet. Men det er ikke for ingenting at en jihadist går til denne moskeen. Den har sendt mange unge i krigen for IS.

Mannen driver gjøn med politiet. Han gjør IS-tegnet og flørter med politikvinnen ved å legge hånden på hoften. Det ender med at han blir skutt og innlagt på sykehus.

Mediene er ikke ville etter å dekke denne hendelsen. Men så skjer det noe som blåser topplokket av: Det meldes om skyting på Hejrevej i København nordvest. En mann er skutt i bilen sin. Dramatisk, men ikke helt uvanlig. Så kommer det frem hvem det er: den tidligere bandelederen Nedim Yasar, og han var på vei hjem etter å ha vært med på pressekonferansen om boken om ham selv: «Rødder». Nedim Yasar hadde tatt spranget fra å være gangster til å  bli radiojournalist på Radio24syv. Han var blitt en av dem. Dagen etter døde han. Det var ufattelig.

Nå handler det ikke lenger om lovens lange arm, men om gangsternes lange arm: De kan nå deg hvis de vil. Det er skremmende også for journalister. Det var de som hadde bygget ham opp. Normalt skal berømmelse og høy kjendisfaktor beskytte deg. Men gangsterne ville vise at de er sterkere.

Det endrer spillet: Bandene går inn på medienes territorium. Det har ikke mediene helt tatt inn over seg. Flere i pressen sa det var et angrep på ytringsfriheten. Det var en feel-good-uttalelse, som om det nå gjaldt å stå sammen for en frihet som mediene lenge har sviktet. Det er litt sent å heise dét flagget nå. Samme uke ga Flemming Rose et intervju der han fortalte hvordan det er å leve med livvakter 24/7. Det er tretten år siden karikaturstriden. Fortsatt er det redaktøren som må beskytte seg. De som truer ham, går fritt omkring.

Mediene har ikke orket å plukke opp hansken. Men virkeligheten er så sterk at den omringer dem:

Mandag afgjorde dommerne i Højesteret, at en 28-årig dansk-tuneser skal have frataget sit danske statsborgerskab og udvises for bestandigt, efter at han tidligere havde forladt Danmark for at slutte sig til terrororganisationen Islamisk Stat i Syrien.

Part i saken
Mediene får problemer når de selv blir part i saken. Det er vanskelig for dem å erkjenne at de skulle ha et ansvar for Nadim Yasars død. Men allerede i bokens åpningskapitler forteller kollega på Radio24syv, Marie Louise Toksvig, om en dag i august i fjor, da Danmarks Radio skulle ha live-sending fra Nørrebro etter en sommer med mange «skyteepisoder». Hva er mer naturlig for et medium enn å rapportere fra konfliktens sentrum? Men en bandekonflikt er ingen vanlig konflikt. Det er en reell krig om bl.a. territorium. Hvis man begir seg inn på dette territoriet og har med en tidligere bandeleder, hvordan vil dét bli oppfattet?

Sendingen pågikk i flere timer. Det kom stadig hettekledde unge menn forbi. De tok bilder, og særlig av Nedim Yasar. Hvorfor nettopp ham? Fordi han hadde gjort noe uvanlig: å krysse en grense. Vanligvis går trafikken fra det sivile samfunn og til bandene. Yasar var del av et exit-program. Hvis han kunne og ble stjerne, kunne kanskje andre også? Eksemplets makt.

I tillegg sto Yasar og fortalte Danmarks politikere at hvis de skulle stanse bandene, måtte de sende så mange politifolk etter dem at bandemedlemmene aldri fikk fred. Stress dem så mye at de ikke får «gjort noe».

Hvordan ble disse uttalelsene oppfattet av lederne? De kunne godt gjenkjenne en trussel når de så en. Yasar underskrev sin egen dødsdom. Forsto ikke mediene hva de gjorde? Er det ikke de som har ansvaret, som kjenner Danmark og har eierskap til landet? Yasar kom til Danmark som liten gutt. Uansett hvor street-smart han var, forsto han ikke rekkevidden av det han gjorde.

Men det gjør heller ikke Danmarks Radio, som vil ha både i pose og i sekk: forsvare det nye Danmark, der bandene bare er kviser på en ellers sunn kropp, samtidig som de vil være «frekke» og gå tett på.

Men det er én sak, ett forhold, som ikke har gått opp for dem: Det er ikke lenger DR, NRK, SR eller BBC som definerer virkeligheten. Disse public service-kringkasterne har stilt seg i en ideologisk posisjon som gjør dem til politiske aktører. Dermed mister de oversikten og innsikten. De blir drevet av begivenheter de ikke forstår kompleksiteten i.

Bandene er selvsagt ikke kviser, de henger sammen med de hvite flekkene Løkke Rasmussen snakket om. Skal du gjøre noe med flekkene, må du våge å se hvilke verdier menneskene i disse områdene har.

Det har hverken politikerne eller mediene turt. Til nå. Men de har ikke noe valg hvis de vil unngå at Danmark skal brytes opp i områder som ligger i krig med hverandre. For det ligger hele tiden under, og alle vet det: Bandene kommer fra bestemte grupper, og disse gruppene sladrer ikke på sine sønner. Volden de bruker, springer ut av kulturen de har med seg til Danmark.

Disse forholdene er allment kjent og akseptert.

De avføder noen spørsmål, og det er disse Thomas Larsen tør å stille.

I et så gigantisk samfunnseksperiment som dagens politikere har igangsatt, får politiet en rolle det normalt ikke har eller skal ha i et fredelig samfunn: Politi-etaten må forholde seg til konflikter som politikerne setter navn på for å holde dem bortgjemt.

I Danmark heter den mest beryktede banden Loyal to Familia. Den ledes av Shuaib Khan, en 32-åring som er meget brutal og slu. Banden oppsto på Nørrebro, og derfra har den ekspandert til hele Danmark – og sågar til Sverige.

Ett tegn på den frykt Loyal to Familia sprer, er at det fremdeles ikke finnes ett eneste bilde av bandelederen. Mediene er for feige.

Men boligsameiet der foreldrene hans bor, de tør. Loven sier at hvis et medlem av familien utgjør en trussel mot tryggheten til andre beboere, kan hele familien kastes ut. Khan brukte fortsatt foreldrenes leilighet ved Blå Gårds plass som adresse. Da betjenter stakk innom for å sjekke ham, skal Khan ha sagt: «Det kan godt være, at du kan huske vores ansigter. Men vi kan også huske dig. Pas på din ryg.»

Den trusselen valgte påtalemakten å ta alvorlig. Lavere rettsinstanser har lagt vekt på Khans tilknytning til Danmark: kone og barn. Men høyesterett bestemte denne uken at han utgjør en så stor fare for samfunnet at han skal utvises. Khan er nemlig ikke dansk statsborger.

Da Højesteret smed ham ud, var der tale om en foreløbig kulmination på en kriminel løbebane, som bl.a. har ført til fængselsophold for dødsvold. I Aalborg var han med til at slå en mand ihjel, og offeret blev dræbt af 14 knivstik og slået med knuste flasker, stole og knytnæver. I de seneste år har Khan stået bag banden Loyal to Familia, der har udløst flere af de bandeopgør, som har ført til skuddueller, drabsforsøg og mord på åben gade i København, og som det har kostet politiet enorme ressourcer at nedkæmpe.

Foreløpig er han utvist for seks år. Det kan bli flere. Khan bor i Spania, og det er ikke utenkelig at han derfra har fjernstyrt drapet på Yaser.

Det hoper seg opp med informasjon. Det kommer flere opplysninger som forteller at Danmark er ugjenkjennelig:

Ved en mindehøjtidelighed på det sted, hvor han (Nadim Yaser) blev skudt, samledes flere borgere. En af dem var det socialdemokratiske folketingsmedlem Yildiz Akdogan, som selv er blevet truet på livet, efter at hun har protesteret mod banderne. »Det er prisen for at være en offentlig person her i bydelen,« sagde Akdogan til Ekstra Bladet. Hun fortalte også, at hun i mere end ti år har haft hemmelig adresse.

Leder av Socialdemokratiet, Mette Frederiksen, sa det var hennes tid som justisminister som ga henne innsyn i hva som virkelig var i ferd med å skje i Danmark. De harde realiteter man ikke kan snakke seg vekk fra.

Det er ikke til å komme forbi at det lå en dyp symbolikk i at Sylvi Listhaug ble tvunget vekk fra posten som justisminister. Listhaug hadde guts til å stå opp mot kriminaliteten og islamismen. Men i det verdensbildet norske politikere fremdeles synes de har råd til, er det Listhaug som er trusselen. Under folkemøtet på Holmlia i februar der bandene var tema, var det hun som ble utpekt som krigshisser og hatefull. Det var hun som skapte utenforskap. Slikt vrøvl gjør ikke norske medier noe forsøk på å avsløre. Tvert om. TV2s Kadafi Zaman følger henne rundt med politiet på Lillestrøm og lar Ingebrigt Steen Jensen si at det minnet ham om Gestapos jakt på jøder i Warszawa.

Mediene har regien i Norge, og det er ikke tilfeldig at Listhaug utfordret dem på etnisk kriminalitet og islamisme. De koblet henne til Utøya, og dermed kunne de tillate seg å bli hysteriske. Listhaug var en reell trussel, men for det norske samfunnet var hun en redning.

Alt dette vil bli synlig og klart i ettertid, for det som skjer i andre land, leverer de svar som norske medier fortsatt bekjemper eller vegrer seg for å forholde seg til.

Det er derfor Document er opptatt av Danmark. Det er fortsatt vilje til å forsvare Danmark og kalle en spade for en spade.

Ansatte i fengslene har opplevd å bli angrepet på fritiden, selv i sine egne hjem. Det er et helt nytt trusselbilde. Hva skal sivilsamfunnet stille opp mot sånt?

Onsdag kunne Politiken fortælle, at 400 bandemedlemmer sidder bag tremmer i topsikrede fængsler, hvilket er en ny rekord. For fem år siden var tallet 100, lød det fra Kim Østerbye, formand for Fængselsforbundet.

Hvis det er 400 på innsiden, hvor mange er det på utsiden? Det er snakk om en liten hær, og den er villig og trent til å oppføre seg som en hær: Den lever av plyndring, ran og narko, og bruker vold og frykt som våpen.

Deres utgangspunkt er den muslimske kulturen som ikke anerkjenner å leve i et land der vantro har overherredømme. Derfor skaper de sine egne områder hvor deres kultur og religion gjelder. I Norge later man offisielt fortsatt som om dette er stas, lenge etter at andre har flyttet vekk og rømt fra «berikelsen».

Alle vet at kriminalitet er samfunnsoppløsende hvis det blir for mye av den.

Samme dag skrev Berlingske.dk, at Københavns Kommune presser på for at få løst problemerne med de udenlandske stofmisbrugere, herunder afviste asylansøgere, der skaber uro ved Halmtorvet.

Eieren av en dametøybutikk i Silkeborg la ut bilder av en gjeng som kom inn og røsket med seg dyre klær og bare forsvant. Problemet er omfattende.

I ugens løb fyldte også TV 2s afsløringer af de mange butikstyverier. Her fortalte fortvivlede butiksejere, købmænd og ledere af supermarkeder, hvordan de gang på gang udsættes for organiseret tyveri. En del tyve er udlændinge og udenlandske bander, der går ind og tager varerne foran et magtesløst personale. Når de ansatte ringer til politiet, sker der intet. En del af de stjålne varer går videre til kioskmiljøet, som sælger hælervarerne. Justitsminister Søren Pape Poulsen (K) lover nu en hårdere indsats over for det organiserede butikstyveri. Flere betjente skal ud i de områder, hvor de fleste tyverier sker. En enhed skal ramme udenlandske tyvebander, og der skal øget fokus på udvisning af kriminelle udlændinge.

Norske medier mørklegger fortsatt hvem som gjør hva, men dette er det samme som å stikke fingeren i en demning for å hindre at den brister. Det lekker allerede, og det renner over.

Hvem finansierer moskeene?

Hege Storhaug har, i likhet med Listhaug, fått på pukkelen. I «Den 11. landeplage» avslørte Storhaug at de muslimske menighetene omgår kontroll med finansiering ved å lage stiftelser. De er ikke underlagt kontroll. Det store moskékomplekset i Larvik får penger utenfra. Spørsmålet er: Hvorfor stiller ikke mediene politikerne til veggs?

I ugens løb sluttede Kristeligt Dagblad en artikelserie om Islams ekspansion i verden. Serien har beskrevet, hvordan bl.a. Saudi-Arabien og Tyrkiet bygger moskeer og finansierer religiøse skoler i udlandet. Den sidste artikel handlede om, at politikerne herhjemme stadig ikke ved, hvordan mange moskeer på dansk grund, der finansieres. Eller som det blev formuleret i avisen: »Trods massivt fokus på at bekæmpe radikal islam er en lang række af landets moskeer – og de mest yderligtgående – stadig uden for myndighedernes rækkevidde. Det skyldes, at de ikke er blevet anerkendt af staten som trossamfund, og derfor er de ikke underlagt samme restriktioner som landets øvrige menigheder blev med forkynderloven.«

Ifølge Kristeligt Dagblad er det kun lidt over en tredjedel af landets 170 moskeer, der er anerkendt som trossamfund. Mange andre moskeer er ejet af fonde og er dermed ikke underlagt kontrol. Flere partier kræver nu, at der bliver gjort mere for at få kontrol med den udenlandske finansiering, bl.a. for at få stoppet indflydelsen fra lande som Saudi Arabien, der promoverer en dybt reaktionær udgave af Islam.

Man kan ikke fri seg fra spørsmålet: Handler den voldsomme oppmerksomheten rundt drapet på Jamal Khashoggi om at det kan brukes til å ramme Saudi-Arabia, som er stedfortreder for Trump?

Er det for å slippe å snakke om de nære ting, som demografi?

På det overordnede plan bragte Kristeligt Dagblad endnu en tankevækkende artikel. På baggrund af nye tal fra Danmarks Statistik kunne avisen fortælle, at »vi er blevet 5,8 millioner indbyggere, og at vi om otte år vil være flere end seks millioner mennesker i vores knap 43.000 kvadratkilometer store land«. Af artiklen fremgik det, at tilvæksten især skyldes indvandrere, migranter og deres efterkommere, som ifølge Danmarks Statistik vil udgøre 1,3 millioner af Danmarks befolkning i 2060. I avisen konstaterede professor Christian Albrekt Larsen fra Aalborg Universitet, at vokseværket er fint ud fra et perspektiv, der handler om økonomi og vækst. Men han tilføjede, at det nok vil give udfordringer, at vi ikke længere er en så homogen befolkning.

Vi har til denne dato aldri sett at norske medier skriver om demografi, som til syvende og sist er det mest avgjørende spørsmål: Hvem bor i Norge?

Danmark er et lite land, derfor er danskene mer bevisst at de kan miste det. Avstandene er ikke store. Nordmenn skjuler seg bak store avstander og rømmer til fjells.

Danmark var et posterland på en fredelig oase. Det var en god branding. Men nå falmer bildet. Det har omkostninger for Danmark.

Taster man ind på de råd og fakta, som det amerikanske udenrigsministerium og den amerikanske ambassade i København giver amerikanere på vej hertil, vil man finde beskrivelser af »gang violence«, »shootings« og »stop-and-search zones«.

Amerikanere opfordres til at være særligt opmærksomme, hvis de befinder sig på Nørrebro og i Nordvest. I vejledningerne lærer de om bander med navne som »Brothas« og »Loyal to Familia«, og de advares om, at banderne er meget voldelige. Eller som det hedder i en opsummering: »From June 2017 through January 2018, police recorded 42 shootings, four knife attacks, and arrested 36 people in connection with these crimes. At least two innocent bystanders suffered serious injuries.«

Amerikanerne får også at vide, at det danske forsvar for første gang siden Anden Verdenskrig hjælper politiet med at beskytte potentielle terrormål i København.

De samme råd har den amerikanske ambassade i Oslo gitt, men norske medier velger å skyve det vekk.

Thomas Larsen avslutter sin lange oversikt over uke 47 med å si at danskene ikke lenger gjenkjenner Danmark. Lars Løkke Rasmussen stiller et spørsmål som allerede er besvart.

I Norge tør man ikke en gang stille spørsmålet. Her sier kongen at nordmenn har innvandret fra mange land, også Afghanistan. Det er mentaliteten.

Vi kan lære mye av våre naboland. Derfor er Document til stede i Danmark, og derfor skal du støtte Document, så det blir mulig for oss å gjøre den jobben.

Den er livsviktig.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.