Kommentar

Bildet: Fra pressekonferansen i Mjølnerparken torsdag 1. mars, der planen for avskaffelse av ghettoene innen 2030 ble lagt frem. Fra venstre Inger Støjberg, Troels Lund Poulsen, Mai Mercado, Simon Emil Ammitzboell-Bille, Lars Løkke Rasmussen, Søren Pape Poulsen, Merete Riisager og Ole Birk Olesen. Foto: Liselotte Sabroe/Reuters/Scanpix 

Danmark vil gjøre noe ingen annen stat noen gang har forsøkt seg på: Man vil gjenerobre de områder av Danmark som kalles parallellsamfunn. Har de sjanser for å lykkes?

Det kommer an på viljen. Den danske stat flekker tenner. Man viser et lite knippe av de tiltak staten har til rådighet, hvis man vil.

Danmark har som resten av Vest-Europa levd i «bliss», i velstandens bløte dyne. Selv om den for noen er blitt så tykk at ingenting synes å kunne nå inn, har andre lenge kunnet merke at det butter.

Danmark er et geografisk lite område. De har ingen oljeformue. De ligger i forlengelsen av Kontinental-Europa. Invasjonshærer har kommet marsjerende opp gjennom Jylland. Senest sommeren 2015. Det sjokkerte danskene.

Den danske stat kan bestemme hvor folk skal bo, vel å merke hvis de er avhengig av staten, og det er denne gruppen mennesker. Det vil ikke venstrefløyen snakke om. De vil fortsette å skape klienter som er avhengig av dem, og som stemmer på dem.

Hvis du er avhengig av staten, kan staten bestemme om du får bo der, og hvor du får bo. Hvis du er kriminell, har du heller ikke samme rett på beskyttelse.

Familier som lar barna bli asosiale, kan kontrolleres. Det er det nye i dagens samfunn: Statens enorme muligheter til å finne ut hvem som er dysfunksjonelle.

Hvis lærere og andre i førstelinjen ikke er samarbeidsvillige og lar være å innrapportere, risikerer de ett års fengsel.

Danske myndigheter har kunnet observere fremveksten av ghettoer i lang tid. De ser den negative spiralen. Den ønsker de å bryte, og de bruker de midlene de har.

Pressen og akademikere må gjerne skrike til de blir blå. Men hvis de velger en tilnærming som ikke tar høyde for problemenes alvor, men protesterer og kun vil ha mer av det samme, kommer de ikke til å nå frem.

Velgerne vil si ja hvis de ser at det er alvor bak.

Det kan bli en gamechanger, både i Skandinavia og i Vest-Europa.

Vil det bli akseptert av dem som tiltakene går ut over? Dét er slett ikke sikkert. Ghetto-pakken kommer på toppen av andre tiltak, som maskeringsforbud. Liberale medier forteller hele tiden muslimene at de diskrimineres. Det skal settes ut mer politi, og straffene økes. Kanskje noen vil si at dette er en okkupasjonshær? Kanskje noen vil vende våpen mot politiet? Det er ikke utenkelig.

Den danske planen har noen risikomomenter. Men dette er regjeringen trolig forberedt på. Løkke Rasmussen har bøffelhud.

Hvordan planen kom i stand, er også interessant:

Tre statsråder møttes i oktober, uten å varsle embetsmennene. Det var økonomi- og kommunalminister Simon Emil Ammitzbøll-Bille (LA), innvandringsminister Inger Støjberg, Sylvis, og justisminister Søren Pape-Poulsen. De gikk utenom hele byråkratiet og jobbet i to måneder med forslag til hva som kunne gjøre en forskjell.

Det sier noe om hvilken motstand de forventet fra byråkratiet, med sendrektighet og politisk uvilje.

Det sier også noe om at politikere kan hvis de vil. De kan skjære igjennom.

Og nå kan de komme til å sette et eksempel som hele Europa vil følge.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!