Kommentar

Ordet stråmannsargumentasjon er velkjent – det å tillegge motstanderen meninger han/hun ikke har, for lettere å kunne få has på dem. Eller ofte – på personen.

Stråmannsargumentasjon er ofte farget av et ønske om å ta personen og ikke ballen.

Men det vi nå ser konturene av i norske medier etter 22/7, er noe helt annet: forsøk på å skape et skremselsbilde av en høyreekstrem trussel.

Denne stråmannen begynner å anta proporsjoner som gjør at det er vanskelig å forsvare seg mot den.

Da blir den et demokratisk problem.

De som assosieres med stråmannen, er politisk forsvarløse, og fordi anklagene er så alvorlige, får beskyldningene også personlige konsekvenser for den enkelte, vedkommendes karriere og sosiale liv og familiens trygghet.

Hvis journalister og redaktører mener de ikke har tenkt over konsekvensene, er de herved advart/varslet.

Bruken av stråmenn er velkjent fra kommunistiske diktaturer. Det var slik man satte i gang kampanjer i Sovjet og i Kina under Mao.

Bolsjevikene drev klassekamp og rettferdiggjorde klassehat. Mot kapitalister selvsagt, men også mot «storbønder» kalt kulaker. Dette ble ord man kunne slenge ut, for man kunne også være «kulak mentalt» hvis man tenkte eller oppførte seg som en. De sosialistiske systemene har alltid rettferdiggjort slik stråmannstenkning: en innbilt fiende som man kunne drive jakt på. Det var effektiv mental terror.

Den som bygger opp en stråmann, påtar seg et stort ansvar. Man setter visse sosiale krefter i bevegelse.

Medienes dekning av «høyreekstremisme» etter 22/7 minner om en slik kampanje. Man gjør akkurat det man hevder motstanderen driver med: generaliserer, gjør ingen distinksjoner, og bruker svært tendensisøe og ladede begreper.

Høyreekstremisme og høyreradikalisme er noe av det mest ladede som finnes i vårt politiske vokabular.

Likvel er det forsøkt klebet til alt fra Frp til nettsteder som document.no, rights.no og honestthinking.org.

De som driver kampanjen, har et stort problem: Det finnes svært lite å bygge stråmannen av og på. Ytterst finnes SIAN, som kompromitterer seg selv. Et ekstremt nettsted som antijihad Norge er nedlagt etter 22/7. Forsøket på å stifte et Norwegian Defense League falt i fisk. De ytterliggående miljøene er svake på alle måter, både tallmessig, økonomisk og intellektuelt. Et unntak har vært Fjordman, som har opptrådt mest internasjonalt og stått for en militant linje. Det er interessant at Fjordman følte seg moralsk tvunget til å melde seg for politiet og stå frem. Men denne moralske innrømmelsen har egentlig ikke mediene notert seg.

I stedet forsøker man å slå alle i hartkorn med de mest ekstreme. F.eks. er en seriøs kritiker som Bruce Bawer defamert på det simpleste.

Behandlingen av Bawer er instruktiv: Først boikottes han av norske medier, til tross for at han har skrevet to anerkjente bøker om Vesten og islamisering fra sin adresse i Oslo. Etter 22/7 hiver mediene seg på og utroper ham til «ideolog». Det er karaktermord.

De anonyme er vanskelig å få has på. Disse stemmene finnes vel så hyppig på de store nettavisene, dvs. som de store mediehusene eier. Det er lettere å gå løs på de synlige aktørene, Fremskrittspartiet, rights.no, honestthinking.org, document.no.

Man har gått løs på enkeltpolitikere i Fremskrittspartiet og hengt dem ut: Christian Tybring Gjedde, Siv Jensen og Carl I. Hagen. Frp har vært i hardt vær før: Godlia, Levende Ord-talen i Bergen, Muhammed-brevet. Men dette er i en helt annen skala. Man knytter ledende Fremskrittsparti-politikere til det verste massemord i nyere norsk historie.

På den ene siden samhold og fellesskap, på den annen – et behov for syndebukker.

En stråmann har noen helt bestemte egenskaper ut over å være syndebukk: at den er umulig å forsvare seg mot. Hvis den begynner å leve sitt eget liv, vil folk rømme som for pesten. Alle bærere av pesten er potensielle smittekilder. De må unngås – som kolleger, naboer, lekekamerater, deltagere i det offentlige ordskiftet.

Alt snakket om å slippe til «ekstreme meninger» blir nedlatende og meningsløst og ikke så lite perfid. Hvem vil delta under vignetten «ekstrem»?

Man har skapt assosiasjoner ved hjelp av ordene «hvit, kristen, norsk nasjonalist». Slike kan få delta på «tålt opphold», bak solide sperringer.

NRK og avisene har trukket frem hva Frp-politikere har skrevet og sagt før 22/7 og spurt om de vil si det samme etter 22/7. Det er en form for moralsk utpressing som andre politikere burde reagert på. De burde sluttet opp om og forsvart Fremskrittspartiets integritet. Men politikerne gjør ikke det. De har fordel av at Fremskrittspartiet synker.

Det kommer ikke Frp til å gjøre, for kampanjen begynner å bli så grov at folk reagerer. Frp får sympati. Men det skjer på bekostning av tilliten innad i det demokratiske systemet. Konsekvensen av stråmannskampanjen blir polarisering.

Man gjør ofrene fra Utøya og regjeringskvartalet til politiske instrumenter. Det er uverdig og svekker nettopp den oppslutning mot ekstremisme og vold som vi alle skulle stått sammen om.

Det er særlig grunn til å være oppmerksom på stråmannsteknikken, for den inviterer til provokasjoner: Den er ment å hisse opp folk og provosere dem som rammes.

Men folk flest er heldigvis ikke så hatefulle som journalister og redaktører.

 

Les også

-
-
-
-