pillory

Aftenposten oppkaster seg til dommer over Sylvi Listhaug for hennes språkbruk. Vi er vant til det, men deres moralisering bør likevel påpekes og tilbakevises.

Den moralske fordømmelsen er et sterkt våpen så lenge nesten alle mediene abonnerer på den.

Men fra USA blåser det andre vinder, og Aftenposten forsøker å holde fast kurs. Men motvindene blir stadig sterkere. Spanskrøret må følgelig heves med den paternatlistiske tonen som har vært avisens kjennetegn til alle tider.

Det er Listhaugs tone og språk det er noe galt med:

Hun må selv bære ansvaret for at Kristoffer Joner filleristet henne.

Hun har en egen evne til å hisse opp sine meningsmotstandere gjennom en blanding av stråmannsargumentasjon, bruk av ladede ord og reell politisk uenighet.

Eller betyr dette oversatt til godt norsk at hun står for sine meninger, selv når disse er diamentralt motsatt Aftenpostens?

Hva er Listhaugs mening? Det foreklarer hun i dette videoklippet, der hun lavmælt og saklig slår fast to premiss:

  1. Alle barn ville fått et bedre liv hvis de kom til Norge.
  2. Av den grunn kan ikke alle som kommer hit få opphold. Det vil føre til en uimotståelig strøm.
  3. Dette er ugjendrivelige fakta. Mediene og opinionsdannerne bør derfor være forsiktig med å stemple motstandere som tar utgangspunkt i disse illysende fakta. Ikke stemple dem.

For å kunne fastholde klandringen av Listhaug og hennes likemenn kan ikke mediene gå inn på hva som blir konsekvensene av deres egen linje. Resultatet kommer aldri på bordet og folket tør man ikke spørre.

ANNONSE

Dette har folk luktet, derfor vokser Listhaugs popularitet.

 

Listhaug tar til orde for respekt for andres meninger. Men Aftenposten later som de ikke forstår. Aftenposten gir seg til å belære Listhaug:

Integrering er et ømtålig tema som krever gjennomtenkt ordbruk. At den norske integreringsdebatten er i ferd med å bli mer polarisert enn noen sinne, kan i seg selv kan gjøre integreringsprosesser vanskeligere.

Integrering er blitt et politisk honnørord som de politisk korrekte avkrever alle som skal ytre seg. De forbeholder seg retten til å bestemme hvem som respekterer integreringen og hvem som ikke gjør det.

Det har ikke gått opp for Aftenposten at det finnes andre veier til integrering enn den offisielle som vil løse alle problemer med å pøse penger på dem.

Listhaug er amerikansk-sunnmørsk-inspirert. Hun ser at basis for samfunnet er individets selvoppholdelsesdrift. Det er den hun vil bygge på. Det er den alle bærekraftige samfunn bygger på.

Det gjør henne til en tvilsom person i dagens Norge. Det sier alt om mediene og politikerne at de nekter å innse disse eldgamle sannheter.

Skammekroken

Hvis man våger å stå opp mot den politiske konsensusen heter det at man terger. Det lyder som en gammel hersketeknikk. Alle folkelige ord Listhaug bruker fordreies. Folk flest forstår godt hva «gullstol» og «hylekor» betyr.

Hvis det er noen som forsøpler samtalen så er det medier og politikere som konsekvent fordreier Listhaugs ord.

For Listhaug som politiker er det en svært effektiv strategi å terge meningsmotstandere. Hennes direkte kommunikasjon med velgerne gjennom blogg og Facebook er i ferd med å bygge henne opp som Fremskrittspartiets aller sterkeste kort.

Utfordringen er at dette skjer samtidig med at hun selv sitter med ansvaret for integreringen i Norge.

Avisene gråter for sin syke mor. Hans Petter Sjølie i VG sa rett ut at «sosiale medier er i ferd med å ødelegge den demokratiske samtalen». Når mediene mister grepet er det demokratiet det er noe feil med.

Stort tydeligere kan de ikke demonstrere at de er tapere og ikke forstår hva som skjer.

Demokratiet finner nye kanaler

Listhaug har valgt å ta kampen opp gjennom sosiale medier. Hun får ikke den støtten fra partiformannen og statsministeren som hun fortjener.

Selv denne passivitet er ikke nok for Aftenposten, som vil at Erna setter Sylvi på plass:

Desto mer påfallende er det at statsministeren nå ikke synes å ha noen problemer med integreringsministerens form og kommunikasjonsstrategi. Den virker splittende og polarisende, og dermed er det også statsministerens ansvar.

 

Når statsministeren svikter sin mest modige statsråd i spørsmål som bestemmer nasjonens fremtid, er det statsråden som bør irettesettes.

Aftenposten og mediene er ute av kurs.

Folks sympati er en mye mer pålitelig indikator.

 

 

http://www.aftenposten.no/meninger/leder/Aftenposten-mener-Statsrader-har-et-spesielt-ansvar-for-en-redelig-debatt-609561b.html

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629