jo_mere_vi_er_sammen_1_medium

Statsminister Erna Solberg har en kommentar i Aftenposten til Anders Magnus’ reportasje fra Rinkeby. Det er et forsvar for norsk politikk som bedre enn Sveriges. Norge hverken har eller vil utvikle de samme problemene. Vi har forstått hvordan man løser problemene.

Man må spørre: Er det typisk norsk å være, ikke bare god, men bedre enn alle andre? Alle andre vesteuropeiske land har utviklet de samme problemer: no-go-soner eksisterer i Frankrike, Tyskland, Nederland, Belgia, Storbritannia. Hva er det som tilsier at Norge skal klare noe som disse landene ikke har klart?

Solbergs optimisme og selvtillit smaker av hybris, av overmot. Hun satt som statsminister da Norge ikke fikk 10.000, et tall som ble regnet som en absolutt grense, men over 30.000 asylsøkere. På ett år. Det skjedde på hennes vakt og med hennes godkjenning. Selvfølgelig har Solberg et behov for å forsvare politikken, men det er et forsvar med så åpenbare hull og sprekker at man dessverre må si: Med så lavt presisjonsnivå og preget så sterk ønsketenkning, kommer regjeringen til å bli skuffet.

ANNONSE

Retorikken svulmer og skygger for realitetene. Vi vet av historisk erfaring at der hvor retorikken blir substansen er det fare på ferd.  Tittelen slår an tonen: Vi skal ikke ha parallellsamfunn i Norge.  Skal er bydende imperativt, men kan Solberg bestemme hva Norge skal bli? Mye tyder på at Solberg tvert imot slipper inn så mange at hun og myndighetene mister kontrollen. Red. har uthevet nøkkelord som viser at artikkelen er full av eufemismer, som bortklarerer problemene.

Det finnes eksempler på byer i Europa med særlig utsatte områder hvor levekårsutfordringene er store, hvor mange står utenfor arbeidslivet, hvor enkelte føler at de ikke er en del av storsamfunnet.

Allerede i første avsnitt demonstrerer Solberg at hun ikke vil snakke om den selvvalgte segregeringen. En integrasjonssjef sa avslørende til Extrabladet: – De anser arbeid for en form for straff.

Hva gjør et samfunn når det får mange nok med en slik innstilling? Solberg nevner ikke ordet kvantitet. Hun velger enten et nøytral språk, hvor utenforskap oppstår av «omstendighetene», eller hun stakkarsliggjør migranter ved å bruke adjektiv som «utsatt». Bare helt svakt kommer Solberg inn på at migrantene selv har et ansvar for å bli integrert.

Det er kanskje en grunn til at Solberg ennå ikke har rykket ut og forsvart sin innvandringsminister mot all hetsen i mediene: Hun står ikke for den individualistiske politikken som Sylvi Listhaug gjør. Solberg er en sosialdemokratisk politiker som ikke liker å benevne problemene, slik at man ikke snakket om syfilis i det gamle Kristiania.

Forskjell på norsk og svensk integreringspolitikk er at Norge har kunnet øse av oljepengene. Aftenposten skrev for en tid tilbake om et innvandrerpar i Drammen som hadde fått fullfinansiert kjøp av rekkehus til tross for at begge gikk arbeidsløse. Hvis dette er definisjonen på vellykket integrering så har vi forskjellig definisjoner av suksess. Føler man tilhørighet ved å bli holdt under armene? Får man selvrespekt? Den norske modellen har utmerket seg ved å kunne hive penger etter problemene. Det utsetter dem, men løser dem ikke.

Solberg snakker om tillit, om den norske modellen, der næringsliv, fagbevegelse, kirke, frivillige og stat jobber sammen. Dette er en korporativ modell hvor faren for manglende kritikk og korrigering er reell. Når statsministeren fra et konservativt parti snakker så forblommet og rosenrødt om problemer som et helt Europa står mer eller mindre maktesløse overfor, og nå løser ved ad hoc-tiltak, så forstår man at hun er selv blitt en del av problemet, ikke løsningen.

Den norske debatten virker hermetisk lukket. Storbritannias tidligere likestillingsombud Trevor Phillips, offentliggjorde igår en 100 siders rapport som sa Storbritannia er på vei mot katastrofen: Det er ved å bygge seg opp en motstand blant britene mot oppløsningen av samfunnet, og den er ikke god. Grunnen er at de som styrer, og ikke minst mediene, ikke ønsker å høre. De lytter ikke.

Solberg er i samme båt. Det er prat, prat, prat, og mistenkeliggjøring av de som protesterer. Holdningen i denne kommentaren er sett fra Solbergs ståsted eksempel på en mistillit til samfunnet som hun betrakter som ikke-positivt bidrag til integrering. Solberg har laget en definisjon av politisk uenighet som plasserer fundamental kritikk i en illegitim kategori.

Hun deler denne oppfatningen med svært mange kolleger, fra David Cameron til Angela Merkel og Barack Obama. Noen av dem er mer nidkjære enn andre. Men de er enig om at det er denne mangel og uvilje mot å spille på lag – med dem – som er det store problemet. Ikke selvvalgt segregering.

Tilliten i samfunnet rives således ned både innenfra og utenfra: Den forsvinner empirisk ved import av titusener av mennesker som ikke kjenner kodene i det norske samfunnet og den forsvinner ved at myndighetene og eliten selv velger ikke å fronte de norske verdiene og måten vi gjør ting på i Norge. Mediene har systematisk mistenkeliggjort Listhaug fordi hun har forsøkt å si at det selvfølgelig er dette vi må gjøre, hvis vi ønsker integrering.

På toppen av det hele har hele det politiske Norge, minus Fremskrittspartiet, blitt enige om at det store problemet ikke er uintegrervillige eller uintegrerbare innvandrere, men innfødte nordmenn som ikke er begeistret for det nye Norge, slik det stiger frem. Derfor har Solbergs regjering bevilget 50 millioner kroner til et senter for studiet av høyreekstreme og høyreradikale. Slik disse begrepene fungerer og defineres – vagt og insinuerende – omfatter de også alle de alternative høyrepartiene som er på fremmarsj i Vest-Europa: Fra UKIP, Front National, Frihetspartiet i Nederland, Frihetspartiet i Østerrike, Folkepartiet i Sveits, Alternativ liste for Tyskland, og hvis vi beveger oss nærmere hjemlandet: Dansk Folkeparti som er Venstres støtteparti, og Høyres egen koalisjonspartner, hvis man skal være konsekvent.

Det ligger en implisitt grad av mistillit i Solbergs politikk, noe som har vist seg flere ganger i behandlingen av FrP. Dessverre er Siv Jensen mer opptatt av brødpolitikk enn disse prinsipielle skillelinjene, som ikke minst FrPs velgere ser og er frustrert over. Det er grunnen til at FrP stiger og faller på meningsmålingene. Det holder ikke med en god politiker i fremskutt posisjon, selv om hun heter Sylvi Listhaug.

Selvfølgelig er den store forskjellen på Sverige og Norge at FrP sitter i regjering, om enn på nåde, mens søsterpartiet Sverigedemokratene behandles som spedalsk. Dette og den ekstreme migrasjonen, gjør Sverige både spesielt og eksplosivt.

Men måten Sverigedemokratene forfølges på har noe av det samme ideologiske fortegnet som Solberg og resten av det politiske Norge deler: Hetsen mot Listhaug og Solbergs taushet er et eksempel på det.

Det er Solbergs ideologiske ståsted som gjør at hun ikke forstår at denne hetsen er giftig og farlig, ikke bare for Listhaugs meningsfeller, men for henne som person. Mediene bærer her det tyngste ansvaret. Men skulle man ikke forvente at en regjeringsleder rykker ut når statsråden på uriasposten hamres dag ut og dag inn. Nå sist var det Facebook-kommentarer man ville henge henne med. Forskere står klar til å fordømme henne. Samspillet mellom blodhund-redaksjoner og velvillige «forskere» er noe folk for lengst har sett mønsteret i, og de blir sinte. Det er ikke fair play. Men da kan jo Solberg rykke ut med sin hatefulle-ytringer-erklæring, som nå alle borgere i kongeriket forventes skrive under på.

Hvis du ikke er som oss får du ikke være med å leke, slik er den politisk korrekte leken.

Politikken infantiliseres.

Utgangspunktet mitt er imidlertid at mennesker vil bidra, og derfor tror jeg vi vil lykkes.

Møtes et menneske med interesse og respekt for egen person og bakgrunn, reduseres behovet for å lukke seg inne.

Første premiss må korrigeres. Bidra til hva? Hva om de ikke liker den norske modellen, men ønsker en annen? Det later til at Solberg bygger sin modell på dette premiss, men hva om hun tar feil?

Bare vi er hyggelige nok vil ting løse seg. Det er vår skyld hvis de lukker seg inne.

Dette er for dårlig. Det er å klynge seg til illusjoner som for lengst er sprukket. Da kan man sitte og gjenta som hakk i plata at «vi er annerledes» og «vil lykkes».

Man trenger bare gå en tur gjennom byen for å se at hun tar feil.

Hvor mange «norske» barn, dvs født i Norge, var det som begynte på grunnskolen i Oslo, og ikke kunne norsk? Hvis Solberg ville forholde seg til virkeligheten ville jobben blitt tyngre, men forutsetningen for å gjøre den ville bli større, og hun ville vunnet tillit hos velgerne. Selv innvandrere blir ikke beroliget over å ha en statsminister som de hører ikke tør adressere problemer. Dette er de potensielle deltagerne vi gjerne skulle hatt til å delta. I stedet trekker de seg unna, for de vet at i det vakuumet Solberg lar bli større, er det mer radikale krefter som rykker inn.

 

solberg.obama.01.04.2016

Erna Solberg besøkte Obama i Det hvite hus i slutten av mars, i forbindelse med konferansen om sikring av masseødeleggelsesvåpen. Hun og Obama deler mange av de samme oppfatninger om synet på forholdet mellom islam og Vesten og synet på integrering. For Solberg og Obama er det ikke snakk om fundamentale forskjeller/motsetninger. Det er de som hevder det finnes slike, som er problemet. (Foto: Statsministerens kontor, Creative Commons på flickr.)

 

Tittelen er hentet fra et kjent dikt av den store svenske lyriker Karin Boye: Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629