Sakset/Fra hofta

Avstanden mellom folk og elite under embetsstaten i Norge på 1800-tallet kommer klart til uttrykk i dette litografiet basert på en tegning av Adolph Tidemand (1814–1876) med tittelen «En Retsscene paa Landet». Har vi en tilsvarende situasjon i dag, med store deler av den politiske eliten, nærmere bestemt de globaliseringsvennlige, på embetsmennenes plass? Og kan vi i så fall øyne konturene av et «bondeopprør»?

 

Venstre- og høyresiden blir snart begreper fra en svunnen tid. De nye skillelinjene er fortsatt ikke synlige for mange.

Hvem ser egentlig forskjell på Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre på den ene siden, og Erna Solberg på den andre? Eller på NRK-direktør Thor Gjermund Eriksen og redaktør Trine Eilertsen i Aftenposten?

Det er krevende å analysere sin egen samtid – og det krever noen år på baken, for å si det slik. Mange yngre mennesker i dag har vokst opp i materiell overflod, i frihet og likestilling mellom kjønnene. Selv hos dem som er eldre i dag, begynner minnene om en annen tid å svinne, og de som opplevde andre verdenskrig som voksne, er knapt blant oss lenger.

Vi har alle vokst opp med høyre- og venstresiden i norsk politikk – og det er slik den fortsatt presenteres. Men er dette en fullt ut korrekt analyse i dag, i 2017?

Neppe.

Verden er i endring, det er merkbart – og det som merkes best, er at splittelsen mellom eliten og folket er på full fart tilbake.

Det er her globalismen og dens klakører kommer inn: alle dem som tjener på en bestemt samfunnsutvikling, med åpne grenser, migrasjon, store utbytter og høye lønninger. Espen Barth Eide har langt mer til felles med Trine Eilertsen enn med de fleste Ap-velgere i Hokksund, ettersom de tilhører en elite som høster både anerkjennelse og utbytte av globalismen.

Selvsagt er det forskjeller fortsatt. Arbeiderpartiet ønsker jevnt over en større velferdsstat enn Høyre – og Høyre har nok slik sett flyttet seg mer til Høyre enn da mange av deres velgere valgte seg partiet en gang i tiden. Da sto Høyre for soliditet, kultur og nasjonens beste. Nå er det mer uklart, men mye synes å ha dreid i en mer liberalistisk retning. Arbeiderpartiet står i spagat, de ønsker helst å være venner med så mange som mulig, og det er en krevende øvelse. I tillegg skorter det noe på den gamle ansvarligheten, de vil ikke ta i viktige samfunnsutfordringer – og da vokser disse utfordringene, som kjent.

Innvandring, integrering og kulturkonflikter mellom grupper er blant de største samfunnsutfordringene i dag. De påvirker alt: kriminalitet, velferdsstatens utvikling, byutvikling, matsikkerhet, miljø, trygghet, skole, helse, eldreomsorg. Et samfunn som vokser i rekordfart, med mange nye innbyggere fra andre kulturer og religioner, vil gi utfordringer – og det er ikke enkelt å lese dette ut av valgkampen, som fra politikere og media oftest minner om en valgkamp for 25 år tilbake.

Én politiker våger å snakke om utfordringene – det har vært relativt stille fra Ap’s Jan Bøhler så langt –, og det er Sylvi Listhaug. Det er mulig hun gjør dette for å trekke maksimalt med stemmer, men hun tar ordet der andre tier, og hun er tydelig. Hun går imot globalistenes drømmer, på begge sider av venstre-/høyre-skillet. Også i FrP er det mange som misliker Listhaug.

Ap går rett i fella, de snakker om «mørkemenn», «fryktskapende» og «splittende holdninger», og globalistene klapper henrykt. Men for den vanlige mann i gata er det ikke Listhaugs prat som gir økt grobunn for frykt og skepsis, men derimot fakta og erfaringer. Mange kommer da trekkende med at FrP står relativt svakt i Oslo, men ingen lurer på hvorfor oppslutningen er så kraftig redusert i Oslos østlige bydeler gjennom årene? Det er i grunnen ganske enkelt: Ta en titt på demografien og fraflyttingsmønsteret. FrP er ikke «hot» i den globale storbyen. Det hjelper heller ikke at FrP står beinhardt på at privatisering av velferdsgoder kun er et gode, til tross for at sjokkerende saker fra private sykehjem gir grunn til å tro at det ikke er tilfelle. Flere private sykehjem i Norge har også sine finansieringskilder i skatteparadis, og disse kildene er en del av den globale eliten.

Mange kjenner seg derfor ganske så hjemløse politisk; de ønsker ikke et liberalistisk samfunn der alle er seg selv nok. Samtidig ser de at det er nettopp denne retningen samfunnet tar når befolkningen øker kraftig uten å ha bærekraft økonomisk og kulturelt.

Norge står overfor utfordringer vi bare har sett begynnelsen på.