Aftenpostens forside lørdag 23. januar er nok et skjellsettende angrep på regjeringens forsøk på å avverge at Norge igjen rammes av en flyktningbølge, enda større enn i fjor. Aftenposten kan ikke late som om avisen ikke forstår hva som står på spill: Donald Tusk, president for Det europeiske råd, EUs øverste organ, sto i EU-parlamentet denne uken og sa med alvorstung mine at Europa har maksimum åtte uker på seg til å avverge at Europa treffes av en migrantbølge som er enda større enn fjor.

Varslene er der, og de er klare: I januar 2015 kom 17o0 migranter til Hellas. Hittil i januar 2016 er det kommet 31.000. Det sier noe om trykket som har bygget seg opp og som vil eksplodere når det blir penere vær. IMFs Christine Lagarde anslo under Davos-toppmøtet denne uken at Europa vil motta 1,3 millioner mennesker i år. Selv hun og Pengefondet var bekymret for om Europa kan klare dette.

Partiene på Stortinget gikk derfor sammen om et forlik, kun SV og Miljøpartiet De Grønne sto utenfor, om å be regjeringen komme med forslag til innstramninger. Erna Solberg valgte Sylvi Listhaug til innvandringsminister. Hun må ha visst hva hun gjorde.

ANNONSE

Det forsto mediene også. De har derfor gått til krig mot Listhaug fra dag én.

Første etappe i innstramningene er retur til Russland. At NGO-er som NOAS og professorer som Mads Andenæs forsøker å stanse returene, er ikke overraskende. At Knut Arild Hareide, Trine Skei Grande og Trygve Slagsvold Vedum fisker i rørt vann, er heller ikke overraskende. Men det er når Arbeiderpartiet begynner å flørte med å sabotere innstramningene at situasjonen blir helt åpen.

I denne situasjonen velger Aftenposten å kaste all sin tyngde inn i et frontalangrep på Sylvi Listhaug. Det er dirty og et brudd på de uskrevne reglene i Vær Varsom-plakaten. Aftenposten gjør et politisk vanskelig valg – spørsmålet om hvem man skal prioritere: Norges befolkning eller utlendinger – til et personlig angrep på én person. Aftenposten angriper ikke regjeringen, men Listhaug personlig.

Det gjør Aftenposten – helt bevisst, for å knekke henne psykisk – ved å minne henne på alle skjebner hun får på sin samvittighet hvis den nye politikken iverksettes.

 

 


IMG_3182

Aftenposten driver uredelig journalistikk: Avisen nevner ikke det mest fundamentale spørsmål: at Europa og Norge ikke har plass til alle som kommer. Det må komme en pushback som gjør at strømmen, bl.a. fra Afghanistan, dempes. Ellers vil Norge oppleve det samme som Sverige i fjor: Regjeringen måtte dra i bremsen da det var kommet 160.000. Det er en slik politikk Aftenposten legger opp til. Uten å ta ansvar.

Mangel på ansvar

Det er et annet brudd på en uskreven Vær Varsom-plakat: Aftenposten nevner ikke hva konsekvensene av dens godhet vil bli. Dét er uansvarlig. Aftenposten pisker Sylvi Listhaug for hennes hardhet. Når migrantene strømmer over grensen, kan avisen piske regjeringen for manglende tiltak. Slik vil det alltid være en hest å spille på.

Går man nærmere, ser man at denne formen for journalistikk minner om hets. Hets over lang tid skaper mobbtendenser. Mediene har i lang tid hisset til en mobb mot særlig FrP. Aftenposten har spilt på anstendighet. Men det er ingen anstendighet i den journalistikken avisen bedriver. Det er ren populisme.

Konkret

Bakgrunnen for Aftenpostens forside er forslag om at asylanter skal kunne returneres til internt asyl. Folk fra land som Irak og Afghanistan skal kunne sendes tilbake til områder som ikke beherskes av Taliban eller IS.

Det journalistene Tron Strand, Simen Granviken og Thomas Olsen ikke nevner, er at afghanere og særlig irakere i lang tid har reist tilbake til hjemlandet. I Sverige er det sågar satt opp flyruter til Irak, så tett er trafikken.

Jukser

Aftenposten oppfører seg som en som jukser i kortspill. Journalistene viser ikke kortene de spiller med. Avisen underslår at flyktningkonvensjonene og Den europeiske menneskerettskonvensjonen er fleksible. De har noen overordnede prinsipper, men det er i stor grad opp til myndighetene å definere hvordan de praktiseres. Avisen bruker selvfølgelig fagfolk som støtter dem i deres syn og fordømmer regjeringens kursomlegging. I et eget innlegg fordømmer nevnte Mads Andenæs og Vigdis Vevstad, kona til Trygve G. Nordby, Listhaug med den begrunnelse at hun fraviker en etablert praksis. Dét er nettopp poenget. Konvensjonene er ikke hugget i stein. De er ikke kokebøker hvor man må følge én bestemt oppskrift. De er åpne for politisk skjønn.

Aftenposten, NRK og resten av mediene ønsker at Norge skal følge en politikk som gjør Norge til et fristed for alle som ønsker å komme hit. Men dét ønsker ikke et flertall av det norske folk. Så mye er klart. Opinionen vil ikke tolerere et trykk som er enda større enn i fjor. Men det er dét Aftenposten og Andenæs/Vevstad legger opp til.

De sier det riktignok ikke med rene ord. Leseren må selv trekke konklusjonen. Og hvis han/hun er uenig i en konklusjon de selv må trekke, får de beskjed om at de er dårlige mennesker.

Spørsmålet er: Ønsker Aftenposten å polarisere og antagonisere det norske folk? Ønsker de at folk skal føle seg som dårlige mennesker fordi de vil forsvare sitt samfunn, sitt lokalmiljø og sin fremtid? Vi vet at svaret er ja. Dagbladet har hatt den frekkhet å henge ut Listhaug fordi hun har turt å uttrykke bekymring for sine barns fremtid.

Grenseløs kynisme

På bakgrunn av det som skjedde i Köln nyttårsaften og i Stockholm på We are Sthlm-festivalen to år på rad: Er det rart? Aftenposten har dekket disse sakene, men det er som om de ikke forstår dem. Aftenposten ignorerer fakta som kolliderer med deres egen promotering av grenseløs innvandring.

Den som leser beretningen fra den tyske unge kvinnen om hennes erfaringer på et asylmottak der enslige menn dominerer, forstår at det ikke er enkelttilfeller, men bud om noe som kommer, og det har med antall å gjøre: Blir det for mange, vil denne kulturen spre seg. De er så mange at de kan ta seg til rette.

Derfor står ikke slike beretninger i Aftenposten. Det ubehagelige lukes vekk.

Hvor god er godheten da? Har den i det hele tatt noe med godhet å gjøre? Eller må vi finne opp andre ord? Når 70–80 prosent av dem som kommer hit er unge muslimske menn som skal hente sine familier hit – og det er dét Aftenposten ivrer for – hva slags fremtid får da norske jenter og gutter? Disse spørsmålene stiller norske foreldre seg, men de får ikke svar av Aftenposten; deres bekymring tas ikke på alvor. I stedet blir statsråden som vil gjøre noe, hengt ut som en hjerteløs person.

Folk som ser dette, blir helt satt ut. De vet ikke sin arme råd.

Et stort presseorgan som Aftenposten kan ikke si at den ikke har noe ansvar. Selvfølgelig har Aftenposten et ansvar, enten de tre journalistene forstår hva de gjør eller ikke. Trolig hersker det en slags bonding i avisen om ikke å se i en annen retning. Staben forsikrer hverandre om at de driver kritisk journalistikk.

Det gjør de ikke.

Fakta betyr ingenting

Den senere tid har avisen latterliggjort/skandalisert den svenske regjering for ikke å ha lyttet til signalene fra kommunene om at administrasjonen var i ferd med å bryte sammen. EU ble latterliggjort for ikke å klare å fordele de 160.000 asylantene man var blitt enige om. Bare et par hundre er fordelt. Med et slikt tempo vil det ta flere hundre år, ironiserte Aftenposten.

Men avisen husker ikke at den for cirka tre uker siden hadde et hovedoppslag om at UDI stipulerer at det kan komme opp mot 100.000 asylanter i år, dvs. tre ganger så mange som i fjor.

I en sidesak sier UDI at det sitter så mange i mottak at hvis Norge skal kunne ta unna disse, må det innføres total innvandringsstopp.

Norge vil ikke kunne ta inn en eneste asylsøker i 2016 hvis man skal klare å bosette alle som venter på å komme ut av mottakene, dvs. dem som har fått opphold.

Ja vel, så hvorfor blir ikke UDIs konstatering tatt til følge og stilt som et spørsmål til politikerne: Bør vi kanskje stenge grensene til vi får situasjonen under kontroll?

I stedet gjør Aftenposten det motsatte. Den ignorerer en vesentlig informasjon de selv har brakt, og går heller løs på regjeringen når den forsøker å finne ordninger som bremser tilstrømningen.

Aftenposten unngår å snakke om kapasitet i det norske samfunnet, eller om hva nordmenn mener. Begge deler er irrelevant når det gjelder å torpedere forsøket på å heve terskelen.

Aftenposten bruker to våpen: Godheten/menneskerettighetene i kombinasjon med den dårlige samvittigheten. Med den dårlige samvittigheten som cover slår avisen den ansvarlige statsråd under beltestedet.

Det er en tarvelighet uten sidestykke.

Leserne bør merke seg hvordan et stort presseorgan oppfører seg i et spørsmål som vitterlig berører skjebnen til tusenvis av mennesker, både de som kommer og de som bor her. Vi snakker ikke om pakkepost med returrett.

Ikke kall det godhet.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629