Kommentar

Sylvi Listhaug har fått en uriaspost. Mediene, NGO-ene, «ekspertene», venstresiden, kirken og politikere helt inn i støttepartiene står klar til å felle henne. De bruker humanitet som rambukk.

Listhaug har tykk hud. Men hvis man husker hvordan bildet av Aylan Kurdi ble brukt, forstår man at Listhaug beveger seg i et minefelt. En slik historie kan gjøre det umulig for henne å fortsette. Men det avhenger av én ting: støtten innad. Hvis Erna Solberg skulle begynne å vakle, vil ikke Listhaug kunne stå oppreist i stormen.

12523161_10153922270500127_3011326076281856249_n

Hvor tøff er regjeringen? Statssekretær Jøran Kallmyr har begynt å lære spillet. Så langt har han og Keshvari vist at det er opposisjonen og støttepartiene som har et problem.

Programleder Fredrik Solvang fikk dette tydelig frem i Dagsnytt Atten i går, og ellers i andre innslag med Aps Helga Pedersen. Pedersen er «grov» og snakker nærmest som en bolsjevik. Hun nekter seg ingenting, og fremfører et stykke agitprop, dvs. hva som slår best i øyeblikket: Busser skal frakte asylsøkere tilbake til Russland i bitende kulde. De kommer til et land hvor det ikke gis ved dørene. Det kan selvsagt utnyttes til å si at det er «regjæringa» som er hard og umenneskelig.

NRK spør aldri venstresiden hva den ville gjort. Men denne gang har faktisk opposisjonen vært med på å stemme for at regjeringen skulle legge frem et forslag til innstramninger. Det resulterte i det såkalte desemberforliket. Det var dét Listhaug fulgte opp da hun la frem de 40 innstramningstiltakene i romjulen. Nestleder Trond Giskes første kommentar var at Ap i store trekk var enig. Men dette svir for en propagandistisk fløy som ser at det vil kunne gi FrP poeng og føre innvandringspolitikken i en ny lei. Da heller torpedere omleggingen. Ap får god hjelp av «godhetsindustrien»: Advokater står frem med ansiktet i alvorlige folder, NOAS,  Amnesty, Kirken – alle har sitt å bidra med. I stedet for å erkjenne situasjonen – at Norge og Europa ikke tåler en ny bølge som i fjor, velger Helga Pedersen å sparke ben under regjeringen. Det er i den forstand hun er bolsjevik: Heller utnytte en menneskelig tragedie kynisk til egen fordel enn å la regjeringen gjøre nødvendige tiltak. Pedersen later som om det er FrPs ondskap som styrer politikken, ikke tvingende nødvendighet.

Helga-Pedersen_schedule_banner

Foto: «Røde» Helga Pedersen klarer ikke la være: Hun utnytter den menneskelige lidelsen og de vanskelige valg regjeringen må treffe til å kjøre kniven i særlig FrP og innvandringsminister Sylvi Listhaug. Hun har mange som ansporer henne. Den ene biskopen etter den andre står frem og sier situasjonen ved Storskog er uverdig, og biskopen i Nidaros, Tor Singsaas, reagerer på «tonen» til Listhaug. Pedersen handler derfor med et mandat både fra sine egne og fra høyere makter. Da er det ikke lett å motstå fristelsen, og Pedersen er ikke vond å be.

Her undervurderer hun muligens velgerne. Det er liten tvil om at folk flest er dypt bekymret for en ny flyktningbølge og forstår at noe må gjøres.

Pedersen, AUF og til dels partilederen selv, som også har flørtet med «farlig retorikk»-kortet, spiller et meget høyt spill. Hvis de nå skulle klare å stanse uttransporteringen over Storskog, vil de påta seg et stort ansvar.

Ap har allerede et dårlig kort. Gahr Støres Syria-utspill om 10.000 flyktninger på landsmøtet i fjor vår er selv av Ap-vennlige statsvitere anerkjent som en hovedforklaring på synkende oppslutning. Folk assosierer partiet med den åpne dørs politikk og dermed bølgen som traff oss i høst.

Hvis Ap skulle våge å torpedere forslagene til innstramninger, vil smellen kunne bli enda større, og da snakker vi om valget neste år.

Trolig er det pragmatikere i Ap som vet dette, men fristelsen er stor til å spille god og få gullstjerner i karakterboka. Det er den samme løftepolitikken bolsjevikene forførte russerne med i 1917. Men løftene går ikke til nordmenn denne gang, de går til fremmede som vil til Norge. Det har gradvis gått opp for nordmenn at innvandringen er et nullsum-spill: Det som er gevinst for flyktninger/asylanter/migranter, er tap for de innfødte.

SV har for lengst valgt og gjort seg til advokat for de fremmede. Trolig faller partiet ut av neste Storting. Det finnes ingen grenser for medmenneskeligheten. Partiet blir redusert til en sekt.

Det har ikke Arbeiderpartiet vært. Partiet står overfor et viktig veivalg. Bare det at partiets fremste tillitsmenn/-kvinner tør å flørte med en SV-kurs i en slik situasjon, sier noe om hvor svakt partiet er blitt.

Fremskrittspartiet har i den senere tid kunnet innkassere poeng: Partiet vingler, det sier én ting én dag, noe annet den neste. Keshvari og Kallmyr har kunnet spidde Giske og Pedersen på deres egen retorikk. Journalister fyrer opp under Aps lyst til å gjøre opprør ved å spørre om ansvarligheten har kostet partiet stemmer. Partilederen viser selv at han ikke forstår alvoret når han sier at det koster å være lojal og inngå forlik.

Pose og sekk

Det er riktigere å si at Ap ønsker å få både i pose og i sekk enn at det er vinglete. Vinglingen er uttrykk for ambivalens og vanskeligheter med å bestemme seg og prioritere: Øyeblikkets gevinst eller nasjonens interesser? Her burde statsministeren vært langt tydeligere. Folk forstår at fremtiden står på spill. I en tid med rekordlav oljepris og stigende arbeidsledighet burde Erna Solberg hatt mer enn nok av grunner til å tvinge opposisjonen i kne i innstramningspolitikken. Hvem ville tort å mukke, bortsett fra Audun Lysbakken?

Hvis Solberg og Høyre ikke klarer å lese situasjonen og støtte Listhaug, begår de en historisk blunder. De har fått sjansen til en ny politikk på et gullfat.

En omlegging av asylpolitikken er tvingende nødvendig hvis ikke Norge skal bli som et stort asylmottak. Det kommunale selvstyret vil bli suspendert, og de store mottakslandene vil nærme seg unntakstilstand. Det er en gambling med fremtiden som burde ligge fjernt fra Solberg og Høyres pragmatisme.

Ap sitter med nøkkelen. Hvis Ap svikter, vil KrF og Venstre slå følge. Disse to partiene venter bare på en sjanse til å spille seg store og avgjørende. Partilederne er beruset av godhet, og verst er Knut Arild Hareide.

Men heller ikke Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum er borte. I går nektet han å svare på om Senterpartiet vil ha en stans i uttransporteringene over Storskog. Slagsvold Vedum ville at myndighetene var sikre på at de som uttransporteres, ikke risikerer noe. Det er umulig å gi en slik garanti. Det vet Vedum, men han sier det likevel. Han brukte ordet anstendighet. Vedum vil så gjerne være anstendig. Det er litt som en prostituert som både vil beholde dyden og selge seg.

Uanstendig anstendighet

Alle de tre sentrumspartiene viser seg like troløse, hyklerske og kyniske. Hvis de var så gode som de selv påstår, skulle de skutt i været på meningsmålingene. Det gjør de ikke. De ligger og vipper rundt sperregrensen alle tre (fire med SV).

Folk gjennomskuer dem. De ønsker ærlighet, brutale sannheter. De orker ikke all forstillelsen, all godheten som andre skal betale for. De ser at lidelsene er bunnløse, og det samme er problemene. Hvor mye kan et land med rundt 5 millioner mennesker klare?

Jens Stoltenberg sa en gang at det ikke sprutet sykepleiere opp av brønnene i Nordsjøen. Hvorfor tør ikke disse godhetsapostlene innrømme det samme? At det ikke er Oljefondet som avgjør hvor mange fremmede Norge kan ta imot, men til syvende og sist kvaliteten på samfunnet de kommer til. Skal det ødelegges for at andre skal få en trygg havn? Hva med konsekvensene? Hva med morgendagen?

Tausheten rundt disse opplagte spørsmål gjør folk sinte, urolige og redde. De er mer redd sine egne politikere enn for de fremmede, og med god grunn.