Innenriks

Ledende Arbeiderparti-politikere klarer ikke gi slipp på den moralske retten til å dømme andre til fortapelse på grunn av deres meninger. Det handler da ikke om saklig uenighet, slik det gjør i et demokrati, men om å dømme folk ut og ned, omtrent som i inkvisisjonsprosesser.

Det heter i trosbekjennelsen: – Og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Når en lytter til Martin Kolberg dømme ledende FrP-politikere, fremst statsråd Sylvi Listhaug og Mazyar Keshvari, er det slike dommedagstoner man hører. Kolberg mener han bare gjør sin plikt.

En kronikk i nrk.no/ytring sier han en «avgrunn» i verdier kommer til syne mellom Arbeiderpartiet og FrP i synet på asylsøkere. (En avgrunn mellom verdier.)

Den historiske fremstillingen av Aps asylpolitikk er interessant. Kolberg legitimerer, eller «forankrer» som det heter, Aps politikk i den likhaugen Trygve Bratteli krøp ut av da krigen var over. Ap hadde en moralsk rett, også til å være streng. For verden er hard og brutal, og en rik verden kan ikke stille døren helt åpen for den fattige. Det må sies nei også til barnefamilier. Det gjør vondt, forsikrer Kolberg, men ikke for alle.

Den indre jubel

Selv etter å ha tatt alle virkemidler i bruk for å få bli likevel, er svaret: «Dessverre, du må ut». Det kan ikke sammenlignes på noen som helst måte, men dette gjør vondt også for dem som må si det. Eller mer presist: Det bør gjøre vondt. Dessverre gjelder det ikke alle.

Jeg har aldri enset noe ektefølt engasjement fra ledende Frp-politikere for utlendinger rammet av fattigdom og krig. Tvert imot: Vi ser en lett gjennomskuelig, indre jubel hver gang det dukker opp en anledning til å fyre opp under fremmedfrykt og motsetninger for å fiske stemmer.

Å si at politiske motstandere føler en indre jubel over å avvise mennesker er et foreløpig lavmål i norsk debatt. Kolberg later som om dette er noe alle kan se («lett gjennomskuelig»),  og han sier det  skjer «hver gang» FrP ser sjansen til å fyre opp under fremmedfrykt og motsetninger. Dvs der Ap ser en sjanse til medmenneskelighet, ser FrP kun en anledning til det motsatte: Til å utnytte andres elendighet, til å være hjerteråe, og appellere til folks verste instinkter. En stort verre beskrivelse av politiske motstandere kan jeg knapt huske å ha lest. En logisk konklusjon må være at FrP ikke har moralsk rett til å holde på som de gjør. Det er et illegitimt parti. De blir bare «tålt».

Hvordan kan Ap da inngå forlik med regjeringen hvor Sylvi Listhaug har innvandringsfeltet?

Kolbergs retorikk flørter med tendenser som venstresiden har holdt på med lenge: At det som er til høyre for Høyre er illegitimt. Det er en ganske stor flokk som mener dette.

Deres skvis

Men hvorfor akkurat nå? Er det fordi mye rakner? Sylvi Listhaug har seilt opp som en handlekraftig statsråd som kan komme til å kapre stemmer. Samtidig er også Ap tvunget til å være med på innstramminger hvis ikke Norge i 2016 skal bli et nytt Sverige.

Det er Ap som befinner seg mellom barken og veden.

Ap har måttet tåle harde angrep fra sine egne som Grethe Fossum, og tidligere Høyre ordfører i Tromsø, Jens Johan Hjort, pga desemberforliket og Trond Giskes uttalelser om at Ap var med på innstrammingene. I hovedsak.  Ap har måttet tåle kritikk som har vært fylt med samme moralske patos.

Frikjenner seg selv ved å svine til andre

Det er som om Kolberg vil frikjenne seg selv og sitt eget parti: Når de må være harde er det er selvfølgelig noe de , ikke vil. Men når FrP avviser er det fordi de liker det. De kjenner en indre jubel, for nå kan de hisse opp nordmenn til hat mot andre. De hiver ved på bålet.

I Politisk kvarter 27/1 nevnte Kolberg spesielt Mazyar Keshvari som hadde sagt at FrP vil vurdere å kopiere den danske smykkeloven. Kolberg får det til å høres ut som om FrP vil trekke ut gullplombene på asylsøkerne, slik nazistene gjorde med jødene.

Med tanke på Kolbergs mangeårige virke som partisekretær har hans ord større tyngde enn en vanlig stortingsrepresentant. Er det slik det snakkes på Youngstorget?

Ved å være mer motivert for å lage konflikt mellom mennesker, enn å bidra til at vi kan leve godt sammen, har da også partiet gjort seg til en destruktiv kraft i norsk innvandrings- og integreringsdebatt.

Grumset vender tilbake. Kanskje likhaugene?

Dette er politisk mytologi. FrP er slangen i paradis. Leseren blir forledet til å tenke: Hvis bare ikke dette partiet fantes, da ville alt gått så meget bedre, ikke minst integreringen av muslimene.

Det er spesielt med tanke på at bevisstheten om kulturforskjeller og verdikonflikter er blitt større, at Kolberg mener at det er FrP som undergraver sivilisasjonsnivået i det norske samfunn. Tygg litt på den.

Men minst like viktig er det at vi i politikk og offentlig debatt verner om og styrker vårt sivilisasjonsnivå, ikke faller tilbake til fortidens grums.

Fortidens grums er de likhaugene Brattlie krøp ut av. Det er det vi er truet av igjen? hvis jeg forstår Kolberg rett.

Det blir vanskelig å diskutere på slike premisser.

Kommissær med komisk skjær

Kolberg er ikke den mest sofistikerte. Han skjærer ting ut i papp. Men det er ærlig. Han merker ikke at tidene har endret seg og at ganske mange reagerer på en slik retorikk, og det at Kolberg er blottet for selvkritikk og synes å bli høy av den.

Martin Kolberg vid Nordiska Rådets session i Reykjavik. 2010-11-03. Foto: Magnus Fröderberg/norden.org

Martin Kolberg har de senere år blitt enda mer Martin Kolberg. Han spiller selv litt opp til det som når han sa «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen». Men når han møter FrP’ere som han påtar seg det byrdefulle oppdraget å «ta» blir det klæsj mellom det Mr.Bean-aktige og kommissærrollen. Commons wikipedia.org

Kolberg anlegger et kommissæruttrykk. Han kunne gått rett inn i rollen som apparatsjik i en film om Sovjetunionen. Han tilhører 50-60-tallet, de grå menns tid, da predikanter gikk rundt i poplinsfrakker. Bare skalken mangler.

Kolberg ville vært morsom på film. Men han er overbevist om at det han sier er dødsens viktig. Han skal redde humaniteten ved å dømme FrP til fortapelse.

Trykker på knapper

Keshvari blir lei seg. Uansett hvor godt integrert han er, er ikke Keshvari helt norsk. Kolberg kan trykke på noen knapper som Keshvari ikke klarer forsvare seg mot.

det er selvfølgelig helt legitim å være uenig i den politikken FrP og jeg står for. Men hva har du gjort for flyktningene og medmennesker som er på flukt og i nød som gjør deg moralsk overlegen? Hva er ditt bidrag som gjør at du tillater deg å gå til personlig angrep på meg å betvile både mine motiver og at jeg skal ha glemt mitt opphav?

Parlamentarisk leder Harald T. Nesvik er for mye en pragmatiker til å se det religiøse i Kolbergs opptreden.

Det er kun NRKs maktstilling som gjør at Kolbergs ord fortsatt har tyngde. Uten dem, uten røde programledere som Astrid Randen, ville Kolberg vært punktert som en ballong.

astrid.randen

Foto: Premissene for debattene er lagt. Det ville kanskje blitt rabalder hvis Astrid Randen hadde vendt seg mot Kolberg og spurt om hvor logikken var i hans argumenter. Er det en krenkelse av deres menneskeverd å etterlyse spørsmål om prioritering og ressursbruk? Eller skal den ene part ha monopol på hva som er definisjonen på det gode i politikken? Da forvandles det politiske rom til et bedehus. Det blir et spørsmål om å avlegge vitnemål på at en er god.

Han får lov å sitte og fyre av voldsomme salver blottet for logisk sammenheng. F.eks. anklager han FrP for å mangle «medkjensle».

Nå som det kommer titusener har Kolberg nok å ta av. Det er mange å forsvare. Den som kritiserer strømmen blir derfor ekstra ufølsom.

Men er det ikke noe som heter konsekvenser? Handler ikke politikk om styring?

Nei, det gjør ikke det i det humanistisk paradis. Der skal døren stå vid åpen og Helga Pedersen og Martin Kolberg står der og ønsker dem velkommen. De lidende som endelig har nådd en trygg havn.

Bedehus

Dette bedehuset har Listhaug kalt godhetstyranniet, for akkurat som på bedehuset er det ikke lov å opplate munnen og si seg uenig. Da ser de stygt på deg.

Kolberg er ekstra dyktig til å sette øynene i deg. Han henger med geipen og ser ekstra vonbroten ut. Tut mir leid, sier tyskerne, «jeg er lei for det», når de skyver deg utfor. Kolberg er lei seg. Han skulle gjerne reddet FrP’erne, men de er uforbederlige. Det er dette som særmerker dem. Nå har Ap forsøkt år etter år. FrP lærer aldri. Tut mir leid.

Keshvari misser poenget. Han spør i en lang facebook-melding om Kolberg ikke er klar over hans bakgrunn, at han selv er flyktning. Det spiller ingen rolle hvor du er fra hvis du tuter med feil ulver.

Dette er religion med andre midler. Dommen er inappelabel og dommeren uimottagelig for argumenter.

Det er her Astrid Randen fyller rollen mer som sekundant enn som programleder.

Blottet for logikk

Når Kolberg påstår at Listhaug og Keshvari åpner en «avgrunn» ved å snakke om gullstol og godhetstyranni overfor mennesker som kommer fra krig og fattigdom, blander han kortene. Premisset lyder: Fordi mange av dem som kommer har lidd er det ikke lov å kritisere dem. Det er et merkelig premiss. Hvor er logikken?

Alle vet at krigen i Syria er forferdelig. Det gjør noe med menneskene, ikke bare de som er krigere. Spesielt fordi det er en sekterisk krig, dvs en krig som blinker ut mennesker etter hvilke gruppe de tilhører: alavitt?, shia?, sunni?, druser?, kristen? – det er risikabelt å møte en fra feil gruppe. Når man i tillegg kjenner islams problem med kvinner, frihet og tøylesløshet, forstår man at «utfordringene» blir mange.

FrP har derfor kunne gå til dekket bord, hvis man vil være stygg. Vinden blåser i deres retning. Men Kolberg kommer inn som en prest og sier at dette er synd. Det er ikke lov å si noe negativt om asylsøkere. Da er du ikke lenger humanist. På ilden med Listhaug!

Var det ikke det politikeren fra Miljøpartiet De Grønne foreslo? Synd at heksebrenning var avskaffet.

Det er i disse baner de tenker: Fortapelse og evig fordømmelse.

Da går det ikke an å debattere.

«Det er synd på», også IS-morderne

Det er ille, uansett hvor komisk det fortoner seg, for det går heller ikke an å diskutere med mange islamister som mener at Vesten fører krig mot islam og muslimske stater, og at det er Vestens «skyld».

Jeg hørte et gammelt HardTalk-opptak i går der Zeinab Badawi intervjuet NATOs tidligere øverstkommanderende James Stavridis, nå foreleser ved Tufts university. Datoen var 18. november og temaet var Paris 13. november. Stavridis mente det var en gamechanger. Hvorfor? Fordi IS har vist at de kan slå til mange steder samtidig. I løpet av kort tid skjøt de ned et russisk fly over Sinai, sprengte to selvmordsbomber i Beirut og «traff» Paris. Til sammen 1.000 mennesker ble drept. Argumentene gjorde inntrykk. De kom fra en som var vant til å analysere trusler. Men Badawi fikk seg til å si: – Men kan man ikke si at angriperne i Paris var drevet av desperasjon?

Alltid en forståelse for morderen.

En «grenseløs» empati

Kolbergs aggresjon mot FrP er psykohistorisk fenomen: hvordan er det mulig at identifikasjon med Den andre blir så sterk at det setter alle andre hensyn til side, også ens egen befolkning? Hvem er det Kolberg representerer? Har han glemt hvor han kommer fra?

Kolberg hadde neppe latt seg hisse opp så sterkt hvis det var 30.000 fordrevne kristne som hadde kommet til Norge i fjor. Sorry, men det tror jeg ikke. Jeg tror det er fordi at de er muslimer at Kolberg hisser seg ekstra opp. Da kan han spille rollen som beskytter mot de stygge, onde hvite rasistiske politikerne.

Både programleder Randen og ham selv er hvite som fiskeboller, men det spiller ingen rolle. De er på riktig side av historien.

sylvi.listhaug.landbruksministerFoto: Her lukter kristenmannsblod! Bare en ting kunne provosert NRK mer og det ville vært om Listhaug bar David-stjerne.

Derfor kan de dømme Listhaug nord og ned. Hun bærer jo kors rundt halsen og snakker stygt om muslimer. Trengs flere bevis?

Var det ikke slik man sa under rettssaken mot Jesus? Trengs flere bevis?

Nei, vi vet nok. Det er det Kolberg sier. Vi vet nok. Vi trenger ikke vite mer. Eller som Jostein Gaarder sa om jødene: Nå har vi prøvd å lære dem hva samvittighet er i 2000 år. Det nytter ikke.

Den lille apokalypsen, het en polsk roman. Det utspiller seg en liten apokalypse inne i venstreorienterte og siden de er politisk engasjerte og ikke nøyer seg med å dø i ensomhet, tar de andre med seg i fallet. Skyver dem utfor stupet. Det ene forutsetter det andre: De gir inntrykk av å være med tiden når de redder muslimer til Norge og forsvarer dem mot de stygge FrP’erne. I Avgrunnen med dem!

Truet av sin egen skygge

Krisen i sosialdemokratiet har mobilisert denne religiøsiteten, for sosialdemokratiet lar seg ikke redde når de som har bygget det river det ned. Innenfra og utenfra. De føler seg truet, av deres egen skygge.  Derfor går de amok, og har et desperat behov for en syndebukk.

FrP bragte synden inn i det norske samfunn. Det har vi fått høre i mange årtier, og nå viser de hvem de er!

Dessverre har Fremskrittspartiet ikke tatt disse prosessene på alvor, til tross for at de har måttet drasse rundt på møllestener og blitt malt mellom dem.

Hvis man opponerer mot rådende tankesystemer må man vite hva de består av, hvordan de fungerer og hva man selv står for.

Gjorde Carl I. Hagen en stor bommert da han hev de unge ivrige ut av partiet på Bolkesjø for mange år siden?

Partiet hadde trengt mer idékamp. Fraværet av intellektuelt nivå er påtagelig.

Men er det noe bedre i Arbeiderpartiet og på  venstresiden? Nei, men de har ikke trengt å holde sitt nivå ved like. De kontrollerer mediene.

Men nå begynner grepet å glippe. Bildet de har levd med glir fra hverandre.

De er inne i en selfdefeating process. Jo mer de klarer å importere motsetninger og motsigelser, jo raskere bryter det systemet de er stolte av, sammen.

Kanskje Keshvari blir skremt av retorikken, han som blir beskyldt for å føre en stygg retorikk! Folk som kommer fra brutale regimer har en frykt i kroppen. Kanskje Keshvari registrerer noe som trigger en nervøsitet?

Det kan han ha god grunn til. Kolbergs religiøse svada er ingen lek selv om det foregår i lune NRK-studio. Han har andre allierte, fra en annen tradisjon, for hvem det å bli dømt som en krenker har helt andre og mer håndfaste konsekvenser.

Les også

Ugh Ugh! -
Den stygge andungen -
Uriasposten -
Dagens Listhaug-hets -
Ernas valg -

Mest lest

Meyer på jordet