Det var en gang Carl I. Hagen kunne få journalister til å spise av hånden sin. Han har alltid møtt motstand, men han greide å vende det til sin fordel, til deres store irritasjon.

Det kalles faktisk autoritet.

Mye er annerledes. Hagen er eldre, har vært ute av politikken, bor lange perioder av året i Spania, og har mistet noe av sin fabelaktige touch og nese for hva som rører seg.

Han feilbedømte.

I første rekke journalistene og hvilket våpen og hvilken kraft 22/7 er.

22/7 må behandles med varsomhet. Hagen trodde han kunne snakke i vei og komme ned med beina på bakken også denne gang.

I går var han oppriktig lei seg i Politisk kvarter. Han ante ikke at han skulle rote seg opp i et slikt uføre.

Mediene følger en strategi: De skal kveste alt til høyre for Høyre. De har gitt hverandre det moralske frikort: Det finnes en kobling mellom Frp og 22/7. Ikke direkte, men indirekte.

Med denne lille reservasjonen har de ryggen fri og kan dundre løs.

Journalistene har aldri likt Fremskrittspartiet. Nå har de fått – ikke bare en hendelse, men noe som er helt hinsides alle kjente størrelser – som de kan måle alt ut fra og koble Frp til.

Fristelsen til moralsk utpressing er uimotståelig.

Hagen trodde han påpekte noe fornuftige innvendinger mot etterforskningen, men hadde ikke innsett at han befant seg i situasjon der «alt du sier kan bli brukt mot deg».

Fremskrittspartiet har ikke riktig forstått hvordan de skal håndtere denne situasjonen. Fiendtligheten er ikke ny, men den er av en annen karakter.

Fremskrittspartiet har alltid vært den stygge andungen i norsk politikk. Men partiet gjorde suksess. Om det ikke ble en svane, så var det i det minste i lufta og viste seg flyvedyktig.

Det kunne ikke fortsette. Allerede under forrige stortingsvalg bestemte de store mediene seg for å hindre at Frp kom i regjeringsposisjon og lyktes med det.

Denne gang fikk man en anledning til enten å varig svekke partiet og/eller tvinge en fornuftig fløy til å erkjenne at det ikke spiller noen rolle om man går i moskeen eller i kirken.

Journalistene fører sitt eget korstog, de vil tukte og omvende Frp-ere. Om det skulle ligge noen igjen i veigrøfta, hva er vel det mot 22/7 og fortidens synder? Denne koblingen skal gjøres selvinnlysende.

Den erfarne Aftenposten-journalisten Solveig Ruud lettet i går på sløret: Vi står bare ved begynnelsen av kampanjen mot Frp.

Aftenposten har en stund sittet på en rekke kontroversielle Frp-sitater som vi ikke har villet gjengi før årets valgkamp offisielt var i gang. Årsaken er at Frp-lederen så klart ga uttrykk for at det var en tid for sorg, men at hun ikke ville vike tilbake for ubehagelige spørsmål senere.

Spørsmålene gjelder om det finnes moderate muslimer, om de ønsker å overta Europa, om partilederen fortsatt vil bruke ordet snikislamisering.

Problemstillingen er tøvete. Journalistene har konsekvent nektet å gå inn på de problemstillingene spørsmålene springer ut av. Etter 22/7 kan man brukte hendelsens moralske tyngde til politisk utpressing. Hvem kan stå imot et slikt press?

Frp er fortsatt den stygge andungen. Men denne gang representerer denne andungen det norske demokratiet.

Hundsingen av Frp er noe annet enn den vanlige hetsingen. Det er et forsøk på å bruke 22/7 til å tvinge Frp til å forlate sitt politiske program. Det er en illegitim handling. Det er å gripe inn i den politiske prosessen på en utilbørlig måte.

Mediene representerer den fjerde statsmakt, og skal bruke sin makt til å belyse og opplyse, slik at makthavere stilles til ansvar og borgerne holdes orientert.

Det krever en viss tilbakeholdenhet. Den er nå borte. Etter 22/7 synes journalistene å ha fått det endelige beviset på hva de hele tiden har visst: Frp er onde, de fleste av dem. Er ikke Birkedal-saken og alle de andre sakene bevis på det?

Her går man over en grense. Selvrettferdighetens grense. Troen på at man selv er ren og Den andre sort og syndig. Alexandra Irene Larsen var inne på det i en artikkel i forskning.no: Motstanderne av det flerkulturelle blir Den andre, men ikke i en positiv betydning, slik mennesker fra den tredje verden er blitt holdt frem av sosialdemokratiet og kirken. De blir De sorte, representanter for det danskene kaller Den indre svinehund.

Bak kampanjen ligger derfor en mani på lur. Gresk for besettelse og galskap.

Journalister og redaktører synes helt å ha glemt at Fremskrittspartiet faktisk representerer hver femte velger, og i innvandrersaken trolig langt flere.

Når man tråkker på partiets tillitsmenn, tråkker man samtidig på disse velgerne.

Da øker man trykket og polariseringen i samfunnet. Det er et farlig spill, rett etter en hendelse som øyensynlig hadde sin bakgrunn i motstand mot innvandring.

Situasjonen roper på tilbakeholdenhet og forsiktighet, til ikke å dure i vei med enkle forklaringer.

Mediene gjør det stikk motsatte.

VG presterte i går en forside hvor man greide å kombinere alle elementer: Bilde av ABB på forsiden, tilbake på Utøya. Publikum liker ikke å se bilder av ham i utrengsmål. Og slett ikke på Utøya. Det er ikke nødvendig.

Teksten var et kapittel for seg: Breivik ringte politiet 17.59. Sa han ville overgi seg 28 min. før han ble tatt.

Dette er avisen som svinger svøpen over Carl I Hagen.

Den stygge andungen er demokratiet.