Kommentar

Tyngdepunktet i norsk politikk har forskjøvet seg. Men the powers that be vil gjøre alt for å holde pendelen tilbake.

Det ser vi daglige eksempler på. Lettest i så måte er det å bruke og misbruke Fremskrittspartiet.

Mediene slo igår opp at utenlandske kolleger kobler partiet til Anders Behring Breivik. Dette lot norske medier som de var sjokkert over, for det visste jo alle var feil: det er milevidt mellom Utøya-terroristen og FrP og FrP er heller ikke som de andre høyrepopulistiske partiene i Europa.

Hvor falsk er det mulig å bli?

Norske medier og politikere utnyttet 22/7 for alt det var verdt. De gned Behring Breivik inn i ansiktet på FrP, og nøt å slå FrP i hartkorn med tilsvarende partier ute i Europa, slik at møllestenen rundt FrPs hals ble tyngre og tyngre.

Det var en grunn til at en tredel av FrPs velgere satt hjemme på valgdagen i september 2011.

De samme journalister spiller nå forbauset og indignert over at utenlandske kolleger gjør akkurat det de selv har gjort. Det går på det nasjonale omdømme løs. Men UD akter ikke drive noen motoffensiv, men nøyer seg med å utlevere telefonnumrene til FrP. Ap akter ikke drive noe goodwillarbeid for hovedfienden.

Delegitimeringen av FrP vil ikke opphøre selv om partiet går inn i regjering, og journalister og redaksjoner spiller på lag med Ap/SV. De tror de kan få revansj, at det vil dukke opp skandaler eller at kiv og uenighet vil ødelegge samarbeidet. De står i kontinuerlig beredskap for å gjøre møkkaarbeidet.

FrPs problem = demokratiets problem

Når massemedier og venstresiden går inn for å diskreditere et parti som er landets tredje største er det ikke lenger et isolert problem. Delegitimeringen av FrP er så systematisk og har pågått så lenge at det også er blitt et demokratisk problem.

Roten til problemet er den ensidige opplæring og utdanning av landets journalister, akademikere og forskningsmiljø. Det er nettopp den tonen man snakker om i Danmark; man lærer umerkelig at det kun er en måte å se verden på. Alt annet er utenkelig og/eller umoralsk.

Når FrP får en slik behandling i norske redaksjoner er det fordi journalistene er ute av stand til å forstå hva FrP mener og står for. Når de har gjennomgått tre år på Journalisthøgskolen fremstår FrP som fienden, som et parti som er på tålt opphold, som man har lov til å mobbe.

Da har man samtidig fått med seg en forståelse for demokratiet som er grunnleggende intolerant. Det er bare de som passer inn under den store tolerante paraplyen til det nye Norge som hører hjemme, som har rett på å være her. Man har bygget et selvreferende system, hvor andre perspektiver og meninger er utestengt, a priori.

Stikker dypt

FrP har ikke alltid vektlagt denne problematikken. De merker den dårlige pressen, men har partiet skjønt hvor dypt problemet stikker?

Vi snakker om en skjev utvikling av norsk offentlighet, av fordommer, forutinntatthet, og manglende forståelse for fair play.

Det har manifestert seg i en kulturell overbygning der disse oppfatningene er sementert. Folk som Agnete Haaland ved Den Nasjonale Scene skriker opp som om dagens ordning skal være slik bestandig. Den er blitt en del av tingenes orden. Ironisk nok kaller hun denne monokulturen for mangfold. Det gjør de alle sammen, også meningsavisene med én mening.

Haaland er en karikatur og lett å plukke ned. Men det er henne både Dagsrevyen og Dagsnytt Atten velger å kjøre frem. Ved å gi så unyanserte oppfatninger så stort rom gir man inntrykk av at de er viktige.

Tre saker

I går var det tre saker i NRK og andre medir som handlet om hvor ille FrP er. Rasering av kulturen, koblingen FrP/Breivik i utenlandsk presse, og Karin Fossums åpne brev til Per Sandberg om norske fengsler. Alle satte et negativt lys på FrP.

Sandberg forsvarte seg godt i Dagsnytt Atten, det samme gjorde FpU-leder Himanshu Gulati, i Dagsrevyen.

Men han ble etterfulgt av avtroppende statssekretær Ketil Raknes i Ole Torps Aktuelt, der Raknes fikk fremstå som sakkyndig på høyrepopulister i Europa. I en bisetning nevnte Torp at han var SV’er, men det skulle liksom ikke diskvalifisere ham fra å klassifisere en politisk motstander. Alt i det sosialdemokratiske hus, NRK.

Gulati, som gjør et sympatisk inntrykk, hadde forsikret om at FrP har Venstre som søsterparti i Danmark, ikke Dansk Folkeparti.

Dette kunne Raknes som «dommer» korrigere: FrP må nok finne seg i å bli identifisert som del av den samme strømning som Sverigdemokratene, Dansk Folkeparti, Sann Finnene, Nasjonal Front, Liga Nord osv er del av, der fellesnevneren er innvandringsmotstand.

Sjanseløs

Med et slikt politisk og medialt overtak er FrP sjanseløs.

Ballen ligger nå på Høyres banehalvdel. Enkelte Høyre-politikere som Michael Tetzschner erfarte etter 22/7 hvor villige man var til å innskrenke ytringsfriheten. Høyre slapp unna fordi FrP tok støyten. Men indirekte er også Høyres handlingsrom blitt innskrenket av den politiske korrekthets klamme hånd.

Alliansen vil ha revansj og de kommer til å forsøke å ødelegge et borgerlig samarbeid.

Det ser vi allerede daglige eksempler på. Høyre og FrP må være offensive tilbake. Man må vise muskler, at man har makt og kan bruke den. Man må vise at man er villig til å begynne å demontere den politisk korrekte kolossen som drener statskassen og har et utømmelig behov for penger.

Første og synlige skritt vil være å gjøre alvor av å kutte pressestøtten med 100 millioner. Dette er et symbolsk viktig punkt. Hvis man gir seg for KrF og Venstre på dette punkt vil systemet ha vunnet en stor seier.

Den herskende mening er ved å etablere seg som uinnskrenket og enerådende. Ta konferansen om ytringsfrihet etter 22/7 som Fritt Ord arrangerer idag. Den har én slagside som man ikke skulle tro var mulig. Overhodet ingen av de som ble rammet av den repressive rekyl er representert, derimot er fem av syv på venstresiden, og to har gått inn for «ytringsansvar», i betydning innskrenkninger av ytringsfriheten.

Fritt Ord er Norges største selvstendige stiftelse. Både fra Ap som parti og det politiserte byråkratiet merkes det samme trykk. Man later som uavhengige stemmer ikke finnes.

Dette skjer samtidig som man er ved å legge om støtteordninger fra papir til digitale utgaver. Uttalelser som falt fra den rødegrønne regjering tydet på at man ville utelukke publikasjoner som document.no. Listen for å lage profesjonelle sider skal legges så høyt at andre, alternative stemmer ikke har en sjans til å nå opp. Man gjør det Einar Førde en gang omtalte som «å trekke opp stigen etter seg». Alt i mangfoldets navn.

At dette går på tvers av den historiske pendel som nå svinger mot høyre i land etter land, affiserer dem ikke.

Disse folkene, som en gang var overbevist om at de var på parti med historien, tror nå at de kan holde historien tilbake.

Les også

-
-
-
-
-
-