22/7

Dagsnytt 18-seansen 11.9.2013 med utenriksminister Espen Barth Eide, NRK-kommentator Knut Magnus Berge og forsker Anders Ravik Jupskås var selsom. Programleder Sverre Tom Radøy satt avslappet bak mikrofonen sin og lurte på hva man skulle gjøre med at utenlandske medier nå gikk rundt og innbilte seg at det skulle settes likhetstegn mellom FrP og massemorderen. Bakgrunnen for innslaget var at misforståelsene rundt FrPs politiske program nå var kommet så langt at det gikk ut over Norges omdømme – et problem med andre ord.

Ren samvittighet skyldes ofte dårlig hukommelse, sier et dansk ordtak. Det vi ikke fikk høre i løpet av sendingen var det faktum at våre egne meningsbærere så grundig har beredt grunnen for disse misforståelsene. Det ligger ingen stor overdrivelse i å påstå at store deler av nasjonalintelligentsiaen har stått i kø for å gi FrP et ansvar for 22/7.

Tre statsråder har allerede har stemplet FrP som høyrepopulistisk – for å bruke Halvor Foslis formulering: denne liksom-nøytrale karakteristikken som skal fremkalle lyden av støveltramp i det fjerne. Utenriksministeren slapp også å kommentere at han på bloggen til Europeisk Ungdom nylig selv falt for fristelsen til å karakterisere både høyrepopulister og høyreekstremister som bikkjer som enten bjeffer eller biter.

Trangen til å skyve FrP over til The Dark Side har ikke bare vært en øvelse for politikere og deres rådgivere. På NRK i beste sendetid fortalte Eva Joly at FrP så å si hadde dyrket frem Breivik – et innslag NRKs nyhetsredaktør, Stein Bjøntegård, senere innrømmet aldri skulle vært sendt. Journalist Øyvind Strømmen etablerte tidlig en ideologisk forbindelse mellom Breivik og FrP i boken «Det mørke nettet», som ble utgitt rett etter terrorangrepet og siden oversatt til flere språk. Norges mest berømte journalist, Åsne Seierstad, etterlot inntrykket av at Breivik liksom var FrP-familiens ulydige sønn – en artikkel som selv fikk Journalistens redaktør Helge Øgrim til å skrive en leserkommentar på dette nettstedet, der han mente at Seierstad etablerte assosiasjoner som det var uråd å verge seg mot, og at han «brått forsto litt bedre kritikken fra dem som mener hun kan ha misbrukt litterære virkemidler til å male skjeve bilder på et dokumentarisk lerret”.

Under terrorrettssaken kunne forskeren Lars Gule fra Høyskolen i Oslo og Akershus fortelle retten at han hadde regnet ut at mellom 5000 og 8000 av de som stemmer FrP er meningsfeller av Breivik. Mens verdenspressen satt og hørte på. Professor Thomas Hylland Eriksen ved Universitetet i Oslo har skrevet flere artikler på nettstedet Open Democracy der Breivik kobles til FrP. Og sosialmedisineren Per Fugelli bidro på sin helt spesielle måte med en kronikk i VG før valget som var så grov at han like gjerne kunne tatt bladet fra munnen og kalt FrPs leder Siv Jensen for Adolf Hitler.

Kanskje ikke så rart da, at The Telegraphs Laura Donnelly får seg til å omtale FrP som et «far-right party» samtidig som hun oppgir Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk senter som kilde, eller at nettstedet Business Insider oppgir Aftenposten som kilde når de skriver at FrP inspirerte til terror.

Hva skjer når elitens kollektive FrP-hat får utfolde seg? Hadde det vært en sammenheng mellom liv og lære skulle man vel ha snakket høyt og lenge om viktigheten av «ytringsansvar», om at ord får konsekvenser og om at det nærmest er en borgerplikt å finkjemme politiske ekkokamre på jakt etter stereotyper og unyanserte oppfatninger. Vi snakker jo tross alt om et hat som ikke avfinner seg med mørke kroker på Internett, men som helst foretrekker VG eller statskanalen NRK i beste sendetid. Alt dette har vi i ytringsfrihetens navn vært forskånet for så langt – selv om det jo kunne tenkes at også dette hatet kan virke radikaliserende på enkelte ustabile sinn rundt omkring i det ganske land.

Uansett er det på grensen til det uredelige å etterlate inntrykket av at problemet ligger hos utenlandske kolleger som ikke kjenner FrP spesielt, eller til norsk politikk generelt. For løsningen ligger kanskje først og fremst hos norske journalister, politikere og intellektuelle som vet, eller i alle fall burde vite bedre. Litt refleksjon rundt det innimellom all praten om åpenhet og demokrati og mangfold tror jeg hadde vært bra.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også