Kommentar

For to uker siden ba Åsne Seierstad om et intervju med red. Hun skrev på en artikkel for Newsweek. Hvem stiller ikke opp for Newseek og Seierstad?

Etter litt frem og tilbake foreslo Seierstad å møtes på Pascal, siden det var ikke langt fra hvor hun selv bor. Vi fikk et bord innerst i lokalet og kunne snakke i fred og ro, i ca halvannen time. Det var – i mine øyne – et svært hyggelig møte. Seierstad var åpen og lyttende. En samtale forutsetter tillit. Jeg regnet med – eller – tok som en selvfølge – at jeg var i trygge hender.

Resultatet foreligger – online.

Det er et understatement å si det er en skuffelse. Det er rent karaktermord. Seierstad har forsøkt å knytte red. så tett opp til Behring Breivik som mulig, ved å gi inntrykk av en slags familiaritet, ved at undertegnede husker ham godt. Det er å vri ordene i verste mening, og slik er hele gjengivelsen.

“I remember him well,” says Rustad, who is all dressed in white. “He was a talker, he spoke long and loudly—mainly bluster.” Other attendees describe Breivik as “a focused note taker.”

Det er typisk for metoden at Seierstad bruker positive beskrivelser av Michelet og Esbatis tilværelse på Grønland, mens hun bruker negative adjektiver og assosiasjoner til undertegnede. Selv klesfarven nevnes, ikke at det var stekende hett. At vi møttes på et brasserie nær Slottsparken nevnes, ikke at det var hennes valg, og at hun selv lever på beste vestkant.

Det verste er at hun forvrenger hva jeg sa om sorgprosessen og det som skjedde.

Seierstad hadde problemer med å finne riktige engelske ord. Hennes artikkel er heller ikke spesielt velskrevet. Men hun vet godt hva ordet «revulsion» betyr. Det er et ord jeg ikke ville drømme om å bruke. Men det sier mye om hvilke inntrykkk Seierstad ønsker å skape.

On the other side of town, in a quiet brasserie near the Royal Garden, the thought of some collective “group hug” inspires revulsion in Hans Rustad, the founder of the rightwing site, document.no. Breivik, who came to the group’s meetings, often posted comments on the site.

Seierstad spilte med falske kort: hun spurte hvordan jeg ville definere document.no og hvilke amerikanske tidsskrifter jeg ville assosieres til. Jeg nevnte the new republic, weekly standard, national review, og sa selv vi ville betegne oss som liberalkonservative. Hos henne koker det ned til rightwing.

Seierstad tapet det meste av samtalen. Det jeg sa var at følelser ikke kan erstatte politikk, derfor var jeg skeptisk til at en følelesmanifestasjon i det lange løp kan være noe å bygge på. Å kalle dette «revulsion» er ren backstabbing. Seierstad senker seg ned på nivå med SOS Rasisme.

Rustad, for his part, is dismayed by official Norway’s reaction to the attacks. “Meeting terror with roses and love …” he says, bitingly. “Crown Prince Haakon announced that the streets of Oslo were filled with love. What is this? Woodstock? Flower Power? Feel my pain! We go through the same pile of victims’ stories over and over again. How many memorial ceremonies can we handle?” He knocks his glass of water onto the table, when I mention the debate over what has been described as covert Islamization. “It is not even covert! There are demands for prayer calls, no pork in kindergartens, nurses in veils, halal meals in prisons, and Muslims in elderly homes demanding to be ritually washed five times a day. It’s all in the open!”

Seierstad får undertegnede til å høres ut som en ilter, lite reflektert person, kun opptatt av sine egne fordommer. En del av hennes venner vil sikkert være fornøyd med en slik karakteristikk, men hvordan kan hun leve med det selv? Det finnes tross alt en del mennesker som kjenner undertegnede, og har lest ham gjennom årene. Undertegnede er også et høyst levende menneske som lever i det samme land som Seierstad. Har hun ikke tenkt på at de som møter undertegnede vil ha sjansen til å sjekke hennes beskrivelse? Eller er målet å påføre så mye negativ omtale at det blir vanskelig?

Man skulle tro at Seierstad etter det hun selv har opplevd ville hatt litt flere skrupler.

Hva gjør en slik erfaring med tilliten til journalister?

Jeg gikk rett fra Seierstad til et intervju med Klaus Wivel i Weekendavisen. Det tok også halvannen time. Han hadde problemer med å ta inn over seg min beskrivelse av det norske samfunn, og ville at jeg skulle passe inn i hans regi. Men han lyttet og noterte. Ikke noe av det jeg sa, kom med. Men Wivel hadde decency til å ringe og legge igjen beskjed om at han ikke fikk meg med.

Jeg kan også godt se at når Wivel intervjuer Søren Krarups datter Marie i siste utgave, så står de på hver sin side og Marie må slite for å få sitt syn frem.

Men det er likevel et langt sprang derfra til det karaktermord Seierstad presenterer.

Hva er det med norsk venstreside?

Like Breivik, he is concerned about Norway losing its Christian identity. “The deputy police chief of Oslo called Breivik a Christian fundamentalist. That policeman is pissing on his own God,” Rustad says, hotly. “A witch hunt against dissenting opinions has started. Hatred is bound to explode if people can’t speak out against this utopia of multiculturalism.” On whether he somehow helped create Breivik’s mindset, he adds without prompting: “No, I don’t want to play the game of mea culpa.”

Her koker Seirstad sammen viktige temaer til negativ grøt.

Poenget med Roger Andresen var noen tanker om hvordan ungdom fra autoritære samfunn oppfatter det når visepolitisjefen bruker ordet «kristenfundamentalist» som forklaring og betegnelse på terroristen. Hva sier det om hans forhold til landets statsreligion?

Det var først mye lenger ut i samtalen at vi kom inn på kristendommen, og Seierstad forsto – eller lot som hun forsto – at dette handlet om noe langt mer enn statskirkeordning.

Hele omtalen kunne hatt som overskrift – like Breivik – og med adjektivene, «says hotly», «bitingly», velter glasset, dismay, revulsion.

Revulsion betyr motvilje, at man finner noe motbydelig.

Det er mulig at Newsweeks editor Tina Brown forlangte noe juicy av Seierstad, så lenge etterpå.

Denne blanding av kommers og kynisme og politisk korrekthet. Samme Åsne Seiersted takker kanskje ja til å være den første som intervjuer Behring Breivik?

På Norsk Redaktørforenings møte på Sosialen sist tirsdag satt Dagbladets Alexandra Beverfjord. Jeg hadde hørt at avisene allerede sto i kø for å intervjue Breivik. Men det var noe annet å høre en lys levende kollega forsvare ønsket om å intervjue Breivik, kanskje ikke akkurat nå, men en gang i fremtiden. Det kan ikke være så veldig langt frem, når man ønsker å stresse denne retten allerede nå.

Dette ønsket pulveriserer alt det andre. Hvordan kan man forstå noe utenkelig, hvis man så fort ønsker å gå videre og intervjue mannen? Vi har såvidt begynt, ikke bare på sorgprosessen, men på å forstå hva som skjedde.

Det er et skittent spill.

Man må stoppe opp og tenke etter. Og kanskje være mer åpen overfor leserne. Red. har hatt mange møter med journalister siden 22/7. Det er kanskje på tide å referere litt mer av hva som foregår, og kanskje skrive sin versjon før deres kommer på trykk, og ta alt opp på bånd.

Det går inn på meg at en journalist jeg har lest – Bokhandleren og boken om Groznij, og beundret, kan synke så dypt. Mest på det menneskelige plan. Hvordan kan man dolke mennesker man samtaler med?

Danskene har et fint uttrykk: å lytte med det onde øre eller det gode.

What Now, Little Country?