Nytt

Under den internasjonale pressekonferansen Frp som i dag arrangerte, for om mulig å rydde opp i utenlandske misforståelser vedrørende assosiasjonen med Anders Behring Breivik, lot partiets nestleder Ketil Solvik-Olsen falle noen ord om

at han innser at partileder Siv Jensens famøse bruk av begrepet «snikislamisering» i 2009 er uheldig.

– Når man ser hvilken kontekst det ble satt inn, så var det ikke det Siv mente. Nå ser man at det var uheldig, og en dårlig bruk av det ordet, sier Solvik-Olsen til VG.

Som Astrid Meland påpeker, bar det hele preg av å være indremedisin, foruten å være rettet mot norsk presse. Partiet kunne like gjerne ha tidd stille, mener VGs stjernekommentator. Men det kan nok trygt legges til at seansen også var til bruk i norsk politikk.

Hva var så hensikten med å tale? Det var ikke for å bedrive selvpisking. Ved å innrømme at ordet snikislamisering var uheldig, sa ikke nestlederen egentlig at Siv Jensen befant seg på en annen klode, men kanskje heller at det viste seg å være ugunstig for et bredt og edruelig ordskifte.

Innrømmelsen var altså snarere en gest. Den var ikke strengt nødvendig.

Så hvorfor gjøre den likevel?

Fordi Solvik-Olsen ønsket å etablere en slags politisk borgfred i Norge. Han ville vise at det ikke skal være for stor avstand mellom menneskene som sammen skal befolke det norske territoriet. At man kan være uenige, men at vi til sjuende og sist «all can get along». At retorisk høyoktan ikke skal få være til hinder for at konservative, sosialister, muslimer, eller hvem som helst andre kan, finne løsninger sammen.

Det ville naturligvis ikke være vanskelig å argumentere for bruken av ordet. At for eksempel grensen for akseptable ytringer i Norge i stillhet er flyttet som følge av islams nærvær, er uomtvistelig. Det Solvik-Olsen gjør er med andre ord å strekke ut en hånd. Fra en sterk posisjon som valgresultatet, velgernes mandat, har gitt ham.

Den hånden vil ikke Jens Stoltenberg trykke. Hans reaksjon på gesten fra Frp var å bruke den som en brekkstang. Som et svakhetstegn han kunne utnytte, nærmere bestemt til å be partileder Siv Jensen gjenta beklagelsen. Ex cathedra, liksom.

Denne instrumentaliserende avvisningen av Frps gest, i den uforsonlige politiske splittelsens tjeneste, minnet litt om reaksjonen til sjeik Yusuf al-Qaradawi den gangen Oslos domprost Olav Dag Hauge dro til Qatar for å beklage trykkingen av Muhammed-karikaturene. Dette holder ikke: de ansvarlige må straffes, var Qaradawis reaksjon. Noe de på et vis også ble, da redaktør Selbekk ble offentlig ydmyket i imamers nærvær i kontorene til en regjering ledet av selvsamme Stoltenberg – som på denne måten ironisk nok kom til å administrere en utvikling hvis konsekvens man godt kunne hevde lot seg uttrykke med ordet han vil ha en beklagelse av.

Han gjør ikke noen god figur med denne egenrettferdige reaksjonen. Den får ham til å minne litt om en selvhøytidelig mullah. Ikke rart at Siv Jensen velger å humre av det hele.