Kommentar

Jeg er gammel nok til å huske da Einar Gerhardsen (digresjon: et av de uløste mysteriene i norsk politikk er hvorfor man stort sett alltid brukte både for- og etternavn på akkurat ham, men bare etternavn på andre politikere; husk at dette var før den overfladiske kameratsligheten og hjerteligheten hadde skyllet inn over landet og man begynte å tiltale alle med du og fornavn) var statsminister i Norge. Einar Gerhardsen var ALLTID statsminister i min barndom, det var nærmest som en del av selve statsskikken å regne. At man hjemme hos oss langt fra gledet seg over akkurat denne tilsynelatende uavvendeligheten ved det norske demokratiet, innså jeg alt i meget unge år. Jeg husker likevel aldri at far uttalte seg ”svivyrdsleg” – far var målmann og vinstremann – om statsministeren, altså Einar Gerhardsen. Mor kunne derimot innimellom gi til beste noen mindre diplomatiske karakteristikker av både partilederen og partiet hans, men så var hun nå laget av langt mer kolerisk virke enn sin mann.

 

Fra andre i samtiden hørte man imidlertid både det ene og det andre om samme Gerhardsen, og det var særlig én hånlig anklage som jeg bet meg merke i: Han snakket ikke engelsk. Så pass visste jeg at mange bra folk rundt omkring heller ikke kunne annet enn morsmålet, så jeg syntes alt da at akkurat dette peket mot den tidligere veiarbeideren var både ekkelt og urettferdig. Det vitnet om et hovmod som jeg ikke forstod, men syntes luktet vondt.

 

Siden har jeg skjønt at akkurat denne holdningen manifesterte noe av det mest ufordragelige ved Høyre, og enda mer ved Høire før dem, en ovenfra-og-ned mentalitet som trolig var hovedgrunnen til at partiet makt- og medlemsmessig aldri rakk Arbeiderpartiet mer enn til knærne på den tiden; de var snobbete. Forakten for enkle mennesker uten hverken skoleutdannelse eller penger satt som tobakkslukt i klærne og veggene, den var en del av tiden og tidsånden. I alle fall var det slik vi på utsiden oppfattet situasjonen. Høyre ble først stort da de hadde fått luftet snobberiet grundig ut, og noen av oss synes de ikke helt har lykkes med jobben ennå.

 

Selvsagt var ikke Einar Gerhardsen den eneste som fikk urettferdige karakteristikker slengt etter seg fra politiske motstandere i folkedypet, alle profilerte politikere fikk nok det, da som nå. Likevel mener jeg å huske at den allmenne holdningen på 60-tallet stort sett var høvisk politikere og folk imellom, nota bene i begge retninger, og det uten at inntrykket bare kan tilskrives den gjennomgående mer formelle omgangstonen som da ble brukt. Kort sagt var det under mine første år som politisk interessert en klar undertone av respekt å spore, iallfall respekt mer enn forakt, både fra folket overfor politikerne og, ikke mindre viktig, fra politikerne overfor folket. Hvordan er det nå, og hvordan påvirker de to vurderingsretningene – politikerne om folket og folk om politikerne – hverandre?

 

La oss ta det første først, altså hva politikerne synes om den jevne mann og kvinne. Temaet er så bredt at jeg bare plukker fram noen få punkter som jeg synes illustrerer det jeg ser som hovedpoenget.

 

Fremskrittspartiet kaller seg ”partiet for folk flest.” De fremstår også i mangt og meget som nettopp et parti hvis kjernevelgere går i grilldress og drar på harrytur, men er mot bompenger og operabygg; bildet er selvfølgelig tegnet med en riktig bred og karikerende pensel og ved hjelp av alle de stereotypier man kan tiltuske seg fra nederste hylle i den politiske fargehandelen. Av meningsmotstanderne blir Frp for dette fremstilt som populistisk og partiets tilhengere omtales (selvsagt ikke av politikere på Stoltenberg-nivå eller i offisielle sammenhenger, men vel i sleivet dagligtale og av hans meningsfeller både på venstre- og høyresiden) som lavt utdannete ”freppere” uten synderlig hverken empati, samfunnsinnsikt eller -moral.

 

Etter min mening bør det selvfølgelig være lov å si slikt om dem hvis synspunkter man misliker, endog i et samfunn der ord som ”ytringsansvar” er ved å anta karakter av påbud i førende kretser, selv om jeg personlig synes karakteristikkene både er udannete og treffer ved siden av. Man kan ikke gå rundt og føle seg ”krenket” (på mange måter den nye emosjonelle nasjonalsporten, later det til) av slikt. Verd å merke seg er det likevel at beskyldningene sterkt minner om gamle dagers omtale av Arbeiderpartiets velgergrunnlag, de er en slags variant av Høire-hetsen som jeg nevnte helt i begynnelsen. Vi har med andre ord over tid fått en påfallende speilvending av retorikken, om nå ikke en slik betegnelse blir for fin på noe som egentlig bare er politisk skittkasting. Den samfunnsmessige makten og verdigheten, og i stor grad også retten til å bestemme hvilke ord som er gangbare, er siden flere tiår tilbake overtatt av det statsbærende sosialdemokratiske partiet med ”arbeider” i navnet, et parti som fra og med Gro Harlem Brundtland domineres av en vennegjeng fra Oslos vestlige bydeler, i det siste Jens og kameratene fra Katedralskolen. Fremskrittspartiet derimot stemples mer eller mindre eksplisitt som folkeforførende, udannete oppkomlinger som ikke forstår hva de snakker om. Slike må for all del holdes borte fra de viktige og respekterte posisjonene i samfunnet og iallfall unna regjeringskontorene. Disse skal, tradisjonen tro, reserveres Ap- og Høyre-folk eller, til nød, representanter fra deres støttepartier. Også i så måte er det utenfor stående Fremskrittspartiet omdømmesmessig blitt det nye arbeiderpartiet, en betegnelse de for øvrig i det siste bruker om seg selv hver gang høvet byr seg.

 

Forakten for høyresiden i norsk politikk er selvsagt ikke begrenset til, eller ens i hovedsak definert ved, avstandstagen fra meningene som gjør seg gjeldende blant fotfolket innen Fremskrittspartiet. Ved siden av latterliggjøringen av ”de enkle” er det de siste årene en dårlig avgrenset og allmenn ”høyreekstremisme” man gjør til den stygge ulven, en politisk djevelskap som rett nok angivelig skal finnes helt inn i Frp (Tybring Gedde er et velkjent mobbeoffer i denne rollen), men som stort sett målbæres av individer og kretser utenfor stortingspartiene. Internett er selve sumplandet i så måte, umoderert av statlig ansatte ”ansvarlige” som det er, og sarte sjeler kan ved å lese det som der finnes, angivelig bli smittet av alt ”hatet” og derigjennom komme til å sette seg selv utenfor det samfunnsmessige fellesskapet; den toårige kunnskapen om morderen Anders Behring Breivik ligger som et lett tilgjengelig politisk ris rett bak speilet til bruk mot alle som måtte tvile på sammenhengen. Frykten for og forakten mot den påståtte ekstremismen er massiv, men ikke særlig fintmerkende eller diskriminerende (ordet brukt i sin egentlige betydning): Man lager en usalig trusselmessig røre av alt fra genuin nynazisme (i Norge et ytterst marginalt fenomen selv på nettet) til Gates of Vienna og Peder Nøstvold Jensen, Honest Thinking og snaphanen.dk, Human Rights Service og document.no og påstår at disse samlet utgjør ”den ideologiske flokk som ensomme ulver (henvisningen til ABB er noen ganger åpen, andre ganger bare implisitt) utgår fra.” De nevnte og andre nettsteder slipper fram alt ”grumset” i samfunnet lyder anklagen, rasismen (eller de som flirter med rasismen), de fremmed- og fremfor alt islamfiendtlige som yder motstand mot at et nytt norsk ”Vi” skal skapes av politikere og akademikere som i alle fall har dét til felles at de vet bedre enn mannen i gata.

 

Jeg finner denne ovenfra-og-ned holdningen, full av forakt som den er, fullstendig utålelig. At den særlig målbæres av representanter for en såkalt venstreside, er bitterironisk inntil det bisarre. For det første representerer ikke denne verdens Thorbjørn Jagland-er og Anne Holt-er noen form for ”intellectual high ground” i samfunnet slik jeg kjenner det. Det gjør heller ikke nødvendigvis deres støttespillere i akademia; noen av dem har jeg sett i fritt trav innen sine respektive fagfelt, og det er ikke akkurat deres kognitive brillians som først og fremst slår i øynene. Det finnes ingen saklig grunn for dem til å påberope seg noen forståelsesmessig overlegenhet overfor meningsmotstanderne; de kan ha rett, det er mulig, men de kan også ha feil. Skråsikkerheten på egen moralsk og intellektuell overlegenhet blir da snarere for et selvgodt kainsmerke i egen panne å regne, en urimelighet som alle rundt kan se, bare ikke de selv.

 

Selvbestaltede forståsegpåere har ingen, INGEN, etisk rett til sette seg til doms over andres eksistensielle valg og konklusjoner (så lenge disse holder seg innenfor loven og slik at ingen skades, selvfølgelig), hvordan de foretrekker å leve livet og i samvær med hvem. Liker noen Bjøro Håland, Se og Hør og Koskenkorva, så dem om det; jeg deler ikke deres smak, men har ikke rett til å gjøre meg lystig over den, og enda mindre å påtvinge dem mine foretrukne artister, litteratur eller drikkevaner. En slik misforstått elitisme er ikke av det gode, men en form for nysnobberi, etter sin natur svært lik Høire-forakten for manglende engelskkunnskaper hos før nevnte Einar Gerhardsen. Dessuten innebærer holdningen ofte en skremmende distanse til og uvitenhet om det liv som vanlige mennesker fører, hvilket også turde fremgå av følgende litt pussige historie: Gro Harlem Brundtland var en gang på 70- eller 80-tallet oppbrakt over at såkalt fremmedfiendtlighet angivelig skulle være ved å slå rot selv blant organiserte medlemmer i arbeiderbevegelsen og kunne knapt tro det: ”Jeg har selv aldri merket noe slikt i mitt lokale Ap-lag,” sa hun. Nei, hun hadde nok ikke det, for hennes lokallag var Bygdøy Ap, ikke tilsvarende på Holmlia eller i Groruddalen. Evnen til å stille seg likegyldig overfor andres allmenne engstelse eller bekymringer for fremtiden er i sannhet velutviklet i de kretser. Å kalle slikt manglende empati er ikke å ta for hardt i.

 

Slike holdninger fra makthavernes side har konsekvenser, de gjør noe med menneskene. Folket svarer med motforakt, og det synes meg at denne er økende. Selvsagt registreres dette på parnasset der man legger ansiktet i alvorlige folder og snakker om ”politikerforakt” som et stigende problem over hele Europa. Man er meget bekymret.

 

Jeg skjønner såpass, men sitter hele tiden med følgende spørsmål: Hvorfor er det ingen av de mektige og profesjonelt bekymrede som tar tyren ved hornene og offentlig undrer seg over om det kanskje finnes GODE GRUNNER til politikerforakten? Hvorfor skal man a priori utelukke at den er BERETTIGET? Og dersom det er slik at den faktisk er det, altså berettiget, da er vel ikke forakten det store problemet, men snarere at den representerer en ADEKVAT RESPONS fra folkets side overfor dem som styrer?

 

Det er flere omstendigheter som bidrar til politikerforakten, slik jeg ser det, av hvilke jeg vil nevne tre: Manglende sannferdig tale hos dem på toppen, manglende tiltro til politikernes vilje og evne til å opptre for fellesskapets beste, samt følelsen av at politikerne ikke lenger er en del av folket, men sitter ovenpå et sted uten god, gammeldags bakkekontakt. For meg er dette spesielt synlig i adferden til det dominerende partiet de siste over 70 år, Arbeiderpartiet.

 

Jeg vet at deres selvforståelse helt fra krigens tid har vært preget av det som i beste fall kan kalles ”selektiv omgang med sannheten.” I tiårene siden som jeg har direkte erfaring med og erindring om, har adferdsmønsteret gjentatt seg; den grunnleggende ærligheten om egen rolle i begivenhetene mangler. Selv når man liksom skal gøre opp for gamle synder, som da minister Strøm Erichsen på Norges vegne nylig gav krigsseilerne en unnskyldning (nesten 70 år etter krigen; tenk det, Hedda!), så klarte hun å unngå å nevne den skammelige svindelen av sjøfolkene som den mangeårige tilbakeholdingen av deres inndradde hyrer i Northraship-fondet representerte. En slik ”unnskyldning,” så bevisst ufullstendig og taktisk, har ingen kraft. For meg er den nesten verre enn ingen ting, da den avslører den fortsatte uviljen hos Makta til å gjøre opp for seg, til å innrømme hva historien i sin tid innebar. En slik dobbel etisk bokføring er noe av det simpleste man kan oppleve fra tillitsvalgtes side, og ja, det er dét toppolitikere egentlig er eller iallfall skulle være; folkets tillitsvalgte.

 

Det er makt politikerne vil ha, mer enn noe annet, og ikke i noe parti sitter denne grunnleggende refleksen nærmere sentrum enn i Arbeiderpartiet. Kall det naivt fra min side, at jeg ikke aksepterer virkeligheten som den er, men jeg finner akkurat dette aspektet ved politikk ytterlig frastøtende. Makten har åpenbart en betydelig egensødme og virker berusende og avsindig vanedannende, men det betyr ikke at jeg ikke har lov å vemmes over prinsippet. Få er de toppolitikerne som trakk seg helt ut av maktens sirkler da det politiske spillet ble for mye for dem. La meg nevne bare to eksempler.

 

Da Kjell Magne Bondevik sluttet i politikken, så gikk han ikke over til å bli prest i Molde eller i Bymisjonen eller noe lignende. Neida, en slik posisjon på grunnplanet var ikke tilstrekkelig, han skulle ha sin egen lekegrind for etisk utenrikspolitikk. Vekker slikt tillit? Kanskje hos noen, men ikke hos meg.

 

Da Bjarne Håkon Hanssen trakk seg tilbake, var det med ordene: ”Nå har jeg vært med på å fordele og bruke penger i så mange år, nå vil jeg være med på å skape verdiene.” Hva gjorde han? Jo, han gikk rett inn i konsulent- og lobbybyrået First House. Tror Ap-mannen at det er slik virkelige samfunnsverdier skapes? Kanskje, men jeg tviler. Den gode Hanssen, mannen som var så folkelig og glad i pølser at alle måtte få godtykke for han, deler åpenbart ikke Åsmund Olavson Vinjes oppfatning av penger som ”storkna mannesveitte.” Den tidligere Ap-statsråden viste betydelig fleksibilitet og omstillingsevne (begge kjente honnørord i næringslivet og når statlige bedrifter skal omstruktureres) ved å gå målbevisst ”etter penga” da høvet bød seg, som så mange av kollegene hans også har gjort det både før og etter. Menneskelig er det kan hende, jeg innrømmer det gjerne, men samtidig kan jeg ikke komme fra at det er noe foraktelig over folk som ser ut til å bytte livsholdning og prinsipper like fort som andre skifter skjorte.

 

Hva gjør vi så når valglokalene åpner 9. september, vi som er fulle av forakt overfor den politiske virkeligheten i fedrelandet? Noen velger i sin frustrasjon å  ”spy i valgurnene” (billedlig talt, naturligvis!) gjennom en eller annen form for proteststemmegivning, eller de blir sittende desillusjonert hjemme på valgdagen. Jeg forstår dem, men synes ikke de protesterer på en klok måte.

 

Forakt er ingen god følelse å kjenne på, ikke noe man nyter eller er stolt av. Det er likevel bedre å innrømme at følelsen er der når så er tilfellet, enn bare å late som om alt er bra selv om sannheten er en annen. Dessuten: Det er ikke til å skjule at noe, kanskje mye, ved det reelt fungerende norske demokratiet ER foraktfullt, både ved politikerne og, ikke minst, ved hvordan media vrir og tilrettelegger den politiske debatten. Dette er sant, og sannheten er viktigere enn hvorvidt følelser er gode eller vonde. Endelig er en forakt som retter seg oppover, mot makten, tross alt en langt mer verdig emosjonell reaksjon enn den motsatte som stigmatiserer brede lag av velgerfolket.

 

At alt går i grått bortetter det norske partispekteret, betyr ikke at alt er like grått. Sjatteringer finnes. Så jeg kommer til å stemme, i år som ved tidligere valg, og da på dem jeg føler minst ubehag ved å gi min støtte. Det er ikke rare begrunnelsen, men den er det beste jeg har å fremføre. Jeg håper du gjør det samme.

 

 

Les også

Hat og fobier -
Lykke til, Erna og Siv! -
De begrædelige -
Tidsperspektiv -
Den store syntesen -