Kommentar

De snakker mye både om og til oss i disse dager, de som på våre vegne er satt til å styre, men som trenger ny tillit ved det forestående valget. Spesielt interessant er det å legge merke til hva de helst ikke vil snakke om hvis de bare kan unngå det: Innvandringspolitikken og, enda mer fy-preget i den medie- og partidrevne valgkampen, den demografiske og kulturelle endringen av Norge som denne medfører. Da heller konstruere en politisk virkelighet der slikt som uenighet om størrelsen på pappapermisjonen (!) fremholdes som et av de viktigste stridstemaene velgerne skal ta stilling til; man må for alt i verden ikke tirre massene til å åpne øynene for de store spørsmålene som avgjør fremtiden i landet vårt. Faren er jo at om man først gir de mange i folkedypet lillefingeren, så risikerer man fort vekk å bli stående igjen uten hånd under den resterende sjarmoffensiven overfor velgerne. Og hvordan skal man da – altså uten hele hånden i følge lignelsen – kunne bedrive favorittøvelsen, omfordeling av andres penger til de sine?

 

Inntrykket som etterlates gjennom denne selektiviteten hva gjelder det journalistene og partiene løfter fram til diskusjon, underbygger den gamle følelsen jeg har hatt av hvordan ulike kategorier velgere tilskrives ulik iboende verdighet av ”the powers that be:” Vi som er skeptiske eller bent fram kritiske til norsk innvandringspolitikk og finner også andre utviklingstendenser i samfunnet beklagelige, endog triste, anses ikke for å holde riktig samme høye etiske nivå som de andre. Våre meninger er ikke stuerene. Rett nok blir vi i følge SSB stadig færre etter hvert som flere særlig blant ungdommen ser det store globale lyset og, ikke minst, i takt med at ”likhet” slår igjennom som et udiskutabelt allmennideal. Men enn så lenge er stemmene våre selvfølgelig greie å ha, og en og annen politiker tenker nok kanskje i sitt stille sinn at de ikke er ikke riktig så få som man vil ha det til, disse som tilhører eller ligger nært opp til ”grumset” på høyresiden.

 

Nå er verden så viselig innrettet at det gjerne finnes en viss gjensidighet i situasjoner som har med å like eller ikke like hverandre å gjøre, så la meg derfor straks bekrefte følgende mistanke: Jeg besvarer misbilligelsen fra de styrendes side med minst like sterk mistro rettet mot dem. Det er dette mindre enn hjertelige forholdet jeg gjerne vil si noe om, samt atter en gang drøfte hvorvidt det får konsekvenser for min stemmegivning. For jeg innrømmer jo glatt at jeg har vært inne på tematikken før, og det mer enn én gang, men det er NÅ valget står og jeg vil gjerne gjøre hva jeg kan for at utfallet av det skal bli best mulig. Særlig er det de desillusjonerte og politisk skuffede blant dere jeg håper å få i tale, for jeg innbiller meg at jeg vet ganske godt hvordan dere har det, iallfall hvordan akkurat disse følelsene er. Om noen synes jeg blir masete eller i overkant persevererende, så er det en risiko jeg får ta.

 

Lyver politikerne? Spørsmålet stilles ofte i en annen og forsterket variant, nemlig: ”Hvordan kan du se at en politiker lyver?” Svaret på den sursøte gåten er: ”Du ser at han beveger leppene.” Selvsagt er dette en forsøksvis morsom spissformulering, men svaret representerer ikke noen himmelropende overdrivelse etter manges mening, og også jeg kunne ha lyst til å respondere med et enkelt og klart: ”JA, selvfølgelig lyver de. De gjorde det før og de vil gjøre det igjen.” Det kan likevel være mer informativt og fremtidsrettet å differensiere en smule. Dessuten vil jeg gjerne prøve å veie inn hvilken retningsgivende effekt svaret kan ha for vår alles adferd 9. september.

 

Husker dere fra for 4 og 8 år siden fattigdommen som skulle fjernes ved hjelp av politisk vilje og tiltak, med et pennestrøk ble det sagt? Eller svømmebassengene som skulle fylles med vann, månelandingen av en CO2-rensning som skulle etableres på Kårstø, eldreomsorgen det skulle skinne av, alle de nye sykehjemsplassene (12 000?), tidsgarantien for når behandling av kreftpasienter senest skulle igangsettes samt et betydelig antall andre løfter som Stoltenberg og kompani uten å dirre på røsten gav det norske folk om vi bare ville gi dem vår støtte og stemme? Eller minnes dere hvordan Jonas Gahr Støre – rett nok ikke i valgkamp-sammenheng, men likevel – løy om sine forbindelser med Hamas og prøvde å dekke over det da TV2 tok ham med buksene nede? Her er lenken0; nyt den. Jeg husker episodene godt, som jeg også husker noen etterfølgende tv-scener der de forsøkte å vri seg unna med en rad unnskyldninger og knep fremplukket av arméen av medierådgivere: Man var blitt feilsitert, det var ikke slik ment, man hadde bare gitt uttrykk for en ”målsetning” (blant de verste av mange feilkonstruerte og misbrukte ord), løftene var tatt ut av kontekst og dessuten var det nå uansett stor fremgang å spore siden forrige regjerings tid. Kort sagt: Glem det vi sa da, dette er hva vi lover nå og ser det ikke skinnende og vakkert ut? Er ikke våre roser rødere enn de andres, kanskje, viser ikke våre hyggelige hjemmebesøk at det kun er vi som samtidig og egentlig, EGENTLIG, bryr oss om både Ola og Kari og Ahmed og Fatima? De kjører valgkampen på vanlig måte, de maktvante politikerne, og de kjører den godt. Om anstrengelsene er tilstrekkelige til enda en gang å hanke inn et syltynt flertall, vites ikke i skrivende stund.

 

Det slår meg når jeg bevitner skuespillet i tv-ruten, at et fellestrekk ved mange av de opptredende er at det er hull i dem, de er ikke laget av hel ved. Det slår meg videre at man foran dette valget ikke lenger skjemmes for heller å rakke ned på og skremme med meningsmotstanderne enn å legge fram egne planer; spesielt Arbeiderpartiets åpne og skjulte støttespillere innen media er blitt flinke til dette. Særlig Fremskrittspartiet og en uklart avgrenset ”høyreside” er åpenbart legitime mål i så måte, og man sjenerer seg ikke for å lappe til dem som best man kan selv når ingen er til stede som kan ta til motmæle.

 

Dette har gjort noe med meg de siste årene, jeg har sluppet til den politikerforakten som jeg tidligere gjorde mitt beste for å tøyle. Kanskje har innrømmelsen av forakten mest med alder og erfaring å gjøre, det er vanskelig å si, men jeg har i alle fall kommet til at jeg rett og slett ikke gidder å være godtroende lenger. Det er intet sjarmerende ved å være naiv, i alle fall ikke når man er kommet til skjells år og alder og vel så det: ”Fool me once, shame on you; fool me twice, shame on me.” Til sist får man ta fullt ansvar selv for å gjennomskue hykleriet.

 

Det gjør vondt å innse at man blir løyet opp i ansiktet – kall det gjerne at politikerne økonomiserer med sannheten eller bruk en annen eufemisme om du ikke vil tale klarspråk – for vi er alle lært opp til å være initialt tillitsfulle i møte med nye mennesker. Tøveformuleringen ”fremmede er venner du ennå ikke har møtt” gir uttrykk for samme søndagsskolementalitet. På mange områder har man det bedre som barn, med den emosjonelle og intellektuelle uskylden i behold skulle man kunne si, enn som voksen: Det gjør vondt når knopper brister, også erkjennelsesmessig.

 

Dessuten berører politikernes uærlighet et av de to største tabuene vi ikke har lov å rokke ved i det moderne norske samfunnet, nemlig at det representative demokratiet er den beste av alle mulige styringsformer (det andre er at alle mennesker er like). Når man da gjentatte ganger erfarer at våre folkevalgte ikke snakker sant til oss, så sprekker illusjonene og det til gangs. For fremdeles er det så at ærlighet aktes svært høyt blant menneskelige egenskaper av oss alminnelige mennesker, vi tilhører ikke det samfunnslaget som leser Machiavellis ”Fyrsten” som en lærebok, for oss (i alle fall for meg) er det en bok man fryser på ryggen av og trodde hadde gyldighet bare i en forgangen tid og for fjerne folk ved Middelhavet.

 

Hvilke konklusjoner trekker jeg så av min erkjennelse av at politikerne lyver? Her skiller jeg meg nok en del fra enkelte lesere, hvilket altså er den viktigste foranledningen til at jeg skriver det jeg skriver i dag. Jeg prøver å argumentere for å få i alle fall noen av dem over på min side før 9. september.

 

Først og fremst skal man innse at erkjennelsen av at ”alle lyver” (ment i statistisk betydning, selvsagt, jeg utelukker ikke at unntak kan finnes), ikke betyr at alle lyver like mye eller like konsekvent. Har man først akseptert at det er slik det forholder seg, at man av prinsipp ikke kan stole på politikerløfter, så har selve erkjennelsen en frigjørende kraft. Man blir ikke skuffet lenger som man ble det før, den gang man trodde politikere hadde samme holdning til betydningen av løgn og sannhet som er vanlig godtfolk imellom. Man blir tvert imot rolig til sinns av innsikten når bare den første bitre smaken har lagt seg.

 

Langt fra derfor at jeg lar innsikten få som konsekvens at jeg unnlater å avgi stemme. I stedet holder jeg meg på Haakon Lie-maner for nesen når jeg legger seddelen i urnen og jeg mumler en liten unnskyldning til en gud jeg ikke tror på, men jeg vil da fremdeles gi mitt lille besyv med, jeg vil øve den smule innflytelse som også min stemme er tilmålt på valgdagen. Ingen partier målbærer mine synspunkter ens tilnærmet nøyaktig , men dette innebærer ikke at jeg ikke ser forskjell på de foreliggende alternativene. Som sagt mange ganger før her inne: Man stemmer like mye mot noe og noen som man stemmer for noe annet. Da er det for meg ikke skygge av tvil: Arbeiderpartiet må ut av regjeringsposisjonen.

 

Samtidig vurderer jeg innvandringspolitikken som det viktigste politiske spørsmålet i Norge i dag, vide mer betydningsfullt enn ulike økonomiske stridighetene partiene imellom. Da blir det i praksis bare Frp igjen blant stortingspartiene for mitt vedkommende, og å kaste bort stemmen på et miniparti er jeg ikke rede til. I møtet med dilemmaer tvinges man ned på den ene eller andre siden, til sist må man la tvilen og uviljen utkrystalliseres i en konkret valghandling.

 

Kanskje er du uenig med meg i partivalget, kanskje er du enig. Men leser du dette, så er du i alle fall mer enn gjennomsnittlig interessert i politikk og bryr deg mer enn de fleste om hvordan det skal gå med landet ditt i et tidsperspektiv lengre enn fram til selv en lyvende politikers nesetipp. Jeg har da en høflig bønn til deg: Vær så snill å stemme på valgdagen, sitt ikke hjemme i avsky for systemet, av skuffelse eller andre grunner. Alle monner drar selv om vi hver for oss knapt kan se betydningen av enkeltmenneskenes stemmegivning.

 

Takk skal du ha, og godt valg!

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også