Kommentar

Jeg minnes et intervju med den gamle arbeiderpartihøvdingen Haakon Lie en gang for lenge siden – trolig var det på slutten av 70-tallet – der man kom inn på de voksende meningsforskjellene mellom ham og de mer radikale brushodene som nå hadde fått friere spillerom. Stemte Lie likevel fremdeles på sitt gamle parti, ville intervjueren vite? Jo, jeg gjør det fortsatt, svarte den gamle, ”men jeg holder meg for nesa når jeg gjør det!”

Når nå kommunevalget står rett for døren, så griper jeg meg i å være minst 50% enig med den forhenværende partisekretæren: Rett nok kommer jeg ikke til å stemme på Arbeiderpartiet, der skiller vi lag, men jeg kommer til å stemme, i år som ved alle valg, og jeg kommer til å holde meg for nesen når jeg gjør det.

Å føle at man ikke hører hjemme i noen av partiene som byr seg fram, verken ved kommune- eller stortingsvalg, er ikke trivelig for en mer enn alminnelig politisk interessert samfunnsborger. Det er likevel slik jeg alltid har hatt det. Du kan kalle det fremmedgjøring eller noe annet psykologisk, men man innser jo etterhvert som livet går at det er slik det er, at følelsen bare er noe man får lære å leve med. Selv synes jeg riktignok ”skylden” først og fremst er den politiske samtids og bunner i at man her til lands ikke makter å holde seg med et gjennomdemokratisk, konservativt parti verdt navnet, et parti som er sine venners venn internasjonalt, men som alltid holder norske interesser og verdier fram som det viktigste. Skjønt av og til blir jeg ettertenksom og undrer om jeg kanskje ville følt meg ”uttafor” uansett; man trenger ikke ha en Alf Prøysens empatiske og litterære evner for å føle seg ”ainnsleis”.

Et lite knep hjelper meg ved valgene. Jeg klarer ikke å ta innover meg hele spekteret av partienes meninger og ofte er jeg ikke spesielt interessert i dem heller, særlig ikke på kommunenivå, så jeg begrenser meg stort sett til det jeg mener er det viktigste politiske spørsmålet i samtiden, eventuelt sogar til bare en symbolsak som illustrerer holdningene i dette spørsmålet. For å konkretisere kan jeg sitere en god venn av meg som spør retorisk: ”ER mullah Krekar fremdeles i Norge eller er han nå vist ut i praksis og ikke bare på papiret?”

Jeg røper ingen stor hemmelighet når jeg sier at for min venn er den store fremmedkulturelle innvandringen til Europa og Norge det viktigste spørsmålet. Han ønsker ikke den endring av europeisk og norsk demografi og kultur som han ser rundt seg, og jeg er enig med ham. Vi stemmer deretter, selv om gudene skal vite at det er mangt ved Frps gjøren og laden ellers som ikke alltid er tillitvekkende. Er du et menneske med selvstendige og sterke meninger, så finner du aldri et parti du er enig med i alt. Man må ikke la det beste bli det godes fiende.

Spiller det noen rolle om enkeltmennesker stemmer ved valg? Selvsagt er det slik at summen av de enkelte velgeres adferd utgjør totalen, og i den forstand har verken Stoltenberg eller Mimisbrunnr mer enn en bitteliten påvirkningsmulighet hver. Metaforen er haltende, jeg innser det, men litt er vi som mursteiner i veggene til rådhuset i Oslo, selveste Brunosten: Man kan alltid klare seg med noen færre her og der, men hvis det blir mange færre, så faller strukturen. Dessuten: Hver stemme på noen er en ikke-stemme på andre, en type prosentregning med betydelig trøstepotensiale. Å stemme MOT noen kan være like viktig som å stemme FOR andre.

Også et mindre matnyttig aspekt ved det å stemme ved valgene finner jeg verdifullt, nemlig følelsen det gir av at man gjorde det man kunne, man sa sin mening da man hadde muligheten. Som en annen kommentator på document.no – jeg husker dessverre ikke hvem – treffende skrev det: ”Mine barnebarn skal vite at jeg sa fra.” Jeg gjør hans ord til mine, om han enn er litt foran meg generasjonsmessig i løypa. Både han og jeg prøver å si fra på mange måter, blant annet ved å skrive her, og stemmegivning ved valgene inngår i dette.

Så 12. september møter jeg igjen opp på den lokale skolen og gjør borgerplikten, nå for første gang sammen med barn som har nådd myndighets alder. Vi snakker sammen om dette og diskuterer en smule. De vet hva far stemmer, mens jeg ikke er sikker på hva de vil stemme. Det er hemmelige valg, og det respekterer selvsagt far. Jeg gleder meg og er litt stolt; det er en god følelse. Sannelig tror jeg ikke at de er litt stolte også.

Jeg ønsker alle document.nos lesere et godt valg og håper at flest mulig kommer til å stemme. Vi ytrer oss her på nettstedet, og det er bra. 12. september sier vi vår mening ved kommunevalget. Jeg kommer til å huske på Haakon Lie når jeg legger stemmeseddelen i urnen, og jeg kommer til å smile litt.

Les også

-
-
-
-
-
-