Jeg min­nes en ganske kos­te­lig film­scene fra en to-tre tiår til­bake der den lokale pres­ten del­tok i en banne-og-skjells­ord kon­kur­ranse (mon var det på ita­li­ensk?) med en av lands­by­ens røffe og slus­kete her­rer, og der kir­kens mann feide gulvet med mot­stan­de­ren. For ingen kjente ned­si­den av men­neske­li­vet bedre enn den gods­lige og – skal vi med et pent ord kalle ham ver­dens­vante – pres­ten. Dess­verre, eller hel­dig­vis, min­nes jeg intet av over­set­te­rens brag­der i situa­sjo­nen, men også han leverte sik­kert et fro­dig stykke arbeide.

En del av det sosiale livets dyna­mikk gjen­spei­les i hvor­dan ukvems­ord, skjells­ord og neg­a­tive beteg­nel­ser i sin almin­ne­lig­het end­rer seg. Man har et sta­bilt til­fang av kjerne­be­gre­per hen­tet fra kjønns­li­vets område, der for­res­ten vi nord­menn i paren­tes bemer­ket all­tid har vært ganske pus­lete sam­men­lig­net med hvor­dan man bolt­rer seg på andre språk jeg kjen­ner, og frem­de­les har vi også ord av meta­fy­sisk opp­rin­nelse selv et halv­se­kel etter at dje­ve­len ble offi­si­elt stedt til hvile som tros­mes­sig rea­li­tet. Inn­imel­lom kom­mer dess­uten i blant også et og annet nyord som åpen­bart ikke hører til i noen av hoved­ka­te­go­ri­ene, men som like­vel i løpet av kort tid brøy­ter seg fram og blir all­ment anven­de­lig. Stygt behø­ver ordet ingen­lunde være, langt ifra, det kan tvert imot godt være salon­fähig, men det dek­ker altså et nyopp­duk­ket eller ust­et­tet behov. Et slikt nytt nisje­ord som i alle fall jeg ikke var opp­merk­som på inn­til for noen få måne­der siden, er ”ekko­kam­mer”.

Det er ikke til­fel­dig at jeg tar opp temaet akku­rat her, for nett­opp document.no beskyl­des jo tidt av menings­mot­stan­dere for å være et ekko­kam­mer. Slik jeg for­står ord­bru­ken betyr det at stem­mene som gjør seg hørt her inne, er enty­dige, lite pre­get av menings­mes­sig varia­sjon, og med stor tendens til, bil­led­lig talt, å klappe hver­andre på skuldre og rygg når noe sies. Det skri­ves med andre ord bare for menig­he­ten, for de alle­rede frel­ste, og føl­ge­lig blir dis­kur­sen inn­ad­vendt og uten inn­fly­telse på det store sam­fun­net uten­for.

ANNONSE

Det er selv­sagt en del rett i dette, og som flit­tig skri­bent på nett­ste­det tar jeg min del av skyl­den, om skyld det er; det skal vi komme litt til­bake til. Men kri­tik­ken berø­rer også et mye mer almin­ne­lig og vik­tig spørs­mål: Hvem har ansvar for at ulike menin­ger kom­mer til uttrykk i sam­fun­net? På hvil­ket detal­je­rings­nivå skal man etter­strebe balanse mel­lom menin­gene?

Det torde være åpen­bart for alle at den enkelte skri­bent ikke kan gi lik vekt til alle syns­punk­ter; det får nå være gren­ser for shi­zoide balanse­krav. Selv­sagt plik­ter man i skrift og tale å for­søke å trekke inn rele­vante momen­ter fra ulike hold når man dis­ku­te­rer et gitt tema, gjerne både slikt som taler for og mot den kon­klu­sjo­nen man ender opp på, da vil også reson­ne­men­tet frem­stå som mer tro­ver­dig, men man aksep­te­rer som uunn­gåe­lig at enkelt­men­nesker kan være for­blin­det av egen over­be­vis­ning (eller av mang­lende kunn­skap, svik­tende evne til å skjelne mel­lom vik­tig og uvik­tig og en rad andre ting) og føl­ge­lig har vi bare betin­get til­tro til det de sier og skri­ver. Skri­ben­ten gir oss sin mening og sitt syn, hver­ken mer eller mindre, og det sit­ter i rygg­mar­gen på oss at vi øns­ker å høre flere og kan­skje andre syns­punk­ter for slik å skaffe oss et bre­dere bilde før vi bestem­mer oss for hva vi selv mener.

Påhvi­ler det redak­tør Rustad å slippe alle menin­ger til på document.no, for nå å ta vårt fore­trukne eksem­pel, kan­skje til og med i en kvan­ti­ta­tiv grad som sva­rer til deres fore­komst i sam­fun­net? Fjernt fra at jeg skal tale for andre enn meg selv, og Rustad er så åpen­bart i stand til å gjøre rede for eget syn, men jeg fin­ner det selv­sagt at noen slik redak­tør­plikt ikke fore­lig­ger, hver­ken juri­disk eller moralsk. Folk som angripes, skal ha til­svars­rett, det er noe annet, og det fin­nes sik­kert en del andre spe­sial­til­fel­ler der det kan synes rime­lig at for redak­sjo­nen utri­ve­lige syns­punk­ter slippes til, men ellers er man under­lagt redak­tø­rens rett til selv å trykke eller ikke trykke det han vil ha eller ikke ha. Dette er ikke sen­sur; ingen har noen grunn­leg­gende rett til å få sine skri­ve­rier pub­li­sert i annen manns tids­skrift. Man kan ikke for­vente at Klasse­kam­pen skal la seg bruke til sten­dige angrep på sosia­lis­men, at Vårt Land skal åpne sine spal­ter for en strøm av invek­ti­ver mot kris­ten­dom­men, og altså hel­ler ikke at document.no skal begynne å kol­por­tere pro­pa­ganda for multi­kul­tura­lis­men.

Selv vur­de­rer jeg orga­ner som Dag­bla­det, VG og Aften­pos­ten til å være i akku­rat samme kate­gori som de oven­for nevnte, de er bare større og omset­ter mer pen­ger, og føl­ge­lig blir jeg ikke like arg som mange andre over at de sys­te­ma­tisk dem­per noen leser­re­spon­ser mens andre frem­mes: Disse avi­sene er med hud og hår en del av det multi­kul­tu­relle, nasjons­om­for­mende pro­sjek­tet, de har omfav­net den nye norske all­menn­ra­di­ka­lis­men og opp­fø­rer seg der­et­ter. Aften­pos­ten er ikke en kon­ser­va­tiv avis len­ger, de frem­mer andre grunn­hold­nin­ger, og vi må bare lære oss at slik er det blitt og at vi føl­ge­lig intet kan for­vente oss fra det hold.

Fra sta­ten, der­imot, skulle man kan­skje kunne vente seg en mer inklu­de­rende hold­ning der man bevisst ser til at også syns­punk­ter i utakt med den domi­ne­rende tids­ån­den sik­res mot kvel­nings­dø­den? Sta­ten er jo ellers så gene­røs når det gjel­der mang­fol­det, er den ikke?

Nja, det kom­mer vel litt an på hvil­ket mang­fold man snak­ker om, later det til. Man har eksem­pel­vis rause presse­støtte­ord­nin­ger i Norge hvis angi­ve­lige hoved­hen­sikt er å sikre menings­mes­sig diver­si­tet, det er sant, både direkte og indi­rekte ord­nin­ger, men så vise­lig er det laget at de tref­fer noen (sær­lig aviser som Dags­avi­sen og Vårt Land) mer enn andre, hvil­ket selv­sagt også var hen­sik­ten. Og så kan nå hver enkelt tenke sitt om den kos­miske rett­fer­dig­he­ten av slikt; per­son­lig tror jeg i alle fall ikke det er en til­fel­dig­het at utfal­let og for­de­lin­gen ble som det ble.

Norske ikke-stat­lige orga­ni­sa­sjo­ner (NGOer) deler også ut en hel del offent­lige mid­ler til ver­dig tren­gende i konge­ri­ket; slik er det nå engang man orga­ni­se­rer det sivile sam­fun­net hos oss. Det fin­nes sik­kert eksemp­ler på at orga­ni­sa­sjo­ner i oppo­si­sjon til den store norske enig­he­ten er blitt beguns­ti­get med mid­ler, men prak­sis tyder sterkt på at som hoved­re­gel skal den som ikke er poli­tisk kor­rekt, ikke beguns­ti­ges med så mye som en krone av fel­les­ska­pets mid­ler der­som det bare kan unn­gås. Jeg ten­ker helt kon­kret på den mang­lende til­de­lin­gen av støtte til document.no fra Fritt Ord for et drygt år siden, en forbi­gå­else som man skal være sær­de­les naiv for ikke å se som det den var: En beskjed om poli­tisk avstands­ta­gen.

Det er klokt å lære av dette: Ingen andre kom­mer til å holde liv i noen poli­tisk oppo­si­sjon i Norge hvis ikke de oppo­si­sjo­nelle gjør det selv. Ord om mang­fold og diver­si­tet kom­mer til å rulle over skjer­men og rumle som de tomme tøn­nene de er, mens man på alle til­gjen­ge­lige måter vil for­søke å brenne­merke et nett­sted som document.no menings­mes­sig; tiden etter mas­sa­krene 22. juli i fjor har i så måte vært klar­gjø­rende. Sam­ti­dig vil man prøve å hindre enhver øko­no­misk støtte, den være seg direkte eller indi­rekte; å tro noe annet er naivt.

Skal reell oppo­si­sjon mot rådende norsk (innvandrings)politikk mål­bæ­res inn i det offent­lige rom, så må vi stå for den selv. Regn ikke med støtte fra de poli­tiske par­ti­ene med mindre de tror de kan vinne vel­ger­opp­slut­ning på det; de er alle, også Frem­skritts­par­tiet, popu­la­ri­tets­sø­kende opport­u­nis­ter og sær­de­les lyd­høre over­for de flyk­tige dag-til-dag stem­nin­ger som piskes opp. Regn ikke med noen støtte fra de store elekt­ro­niske eller papir­ba­serte nyhets­me­diene; den kom­mer ikke. Regn ikke med noen fai­r­ness når Ole Torp eller andre kory­feer fra det offi­si­elle Norge arran­ge­rer debat­ter om slike spørs­mål; den vil ikke bli vist. For­vent intet, da blir skuf­fel­sen som minst.

Også for dem som har vokst opp i Ibsens skygge, er det ensomt å føle at man står helt alene, at det man selv anser som rime­lig gren­sende til selv­sagt, i alle fall som kurant og ukon­tro­ver­si­elt, med ett er blitt tabui­sert i ens eget land. Det kan dreie seg om fun­da­men­tale spørs­mål som at ekte­ska­pet er en insti­tu­sjon mel­lom mann og kvinne etab­lert for å sikre barns trygg­het, eller at sta­ten ikke må handle slik at nord­menn kom­mer i mino­ri­tet i vik­tige deler av Norge. Dette var i går udis­ku­ta­belt, men i dag er det ikke len­ger det, og de som hev­der de gamle syns­punk­tene, søkes lat­ter­lig­gjort.

For meg var det en kilde til glede da jeg for noe over et år siden opp­da­get document.no, et nett­sted som hev­det van­lige kon­ser­va­tive syns­punk­ter på det norske sam­fun­net, syns­punk­ter som jeg ikke len­ger hørte for­svart på Stor­tin­get eller i avi­sene og NRK. Det var en bekref­telse på at ikke alle nord­menn var gått av skaf­tet, på at ikke alt som engang gjaldt som rett og rik­tig, nå var kas­tet på den ideo­lo­giske skrap­hau­gen og erstat­tet med lett­vinte og godt­kjøps­po­pu­lære menin­ger. Noen tenkte frem­de­les lang­sik­tig, med nasjo­nens beste som rette­snor. For slik er det at den som ikke grun­ner over sam­tids­po­li­tik­kens lang­tids­kon­se­kven­ser for eget sam­funn, for eget fedre­land, ”han er ikkje verd slikt eit land å få” som det med en omskriv­ning heter i ”Krå­ke­visa” (eller: ”Og man­nen han gjekk seg til ved­a­skog”). Siden har document.no vært et medie­mes­sig puste­hull for meg og flere av mine ven­ner, en bekref­telse på at det fin­nes også andre som bryr seg om Nor­ges ve og vel langs de samme utvik­lings­mes­sige ret­nings­lin­jer som også jeg synes er de vik­tigste.

I den for­stand er jeg stolt av å bidra til at dette nett­ste­det er et ekko­kam­mer, altså i betyd­nin­gen et sted der de gode ordene og tan­kene gir gjen­lyd hos andre og ska­per for­nyet sam­klang. Såpass selv­be­hand­ling skal vi unne oss i blant, ikke minst når kul­den og bles­ten ute i kon­sen­sus­sam­fun­net river og sli­ter i dem som uttryk­ker uenig­het. Selv­sagt gjen­tar vi oss selv, vi som skri­ver her, men slik vil det all­tid være: Det sies at ingen for­fat­ter har skre­vet mer enn én bok, men den kan til gjen­gjeld omskri­ves og revi­de­res og gjen­ut­gis mange gan­ger. Vi bidrar fra så mange vink­ler og med de for­skjel­ligste stå­ste­der, derom hers­ker ingen tvil. Mang­ler et vik­tig per­spek­tiv, så rett på det ved å skrive selv; de fleste kan. 

Gir artik­lene noen nye (og gamle) lesere ”råg i ryg­gen” som våre svenske ven­ner sier, en bekref­telse på at nei, det er ikke all­tid DE som har mis­tet vet­tet eller gått av skaf­tet, noen gan­ger er det fak­tisk sam­ti­den og tids­ån­den, så er i alle fall noe opp­nådd. Skulle det som skri­ves dess­uten ha en viss over­be­vis­nings­kraft for tvi­lende sje­ler, så ville det være rent stor­veis, natur­lig­vis, men det er altså ikke nød­ven­dig for at styk­kene skal ha verdi.

Det er ikke ofte jeg site­rer Audun Lys­bak­ken med aner­kjen­nelse, men jeg synes han avslut­tet sin lands­møte­tale nylig på en utmer­ket måte: Det BLIR vår, sa han. Der er vi ihvert­fall enig, om enn her­rene Lys­bak­ken og Mimis­brunnr sik­kert leg­ger ulik over­ført betyd­ning i begre­pet.

Så der­for, kjære document.nos ekko­eks­po­nerte lesere: Enten nå solen skin­ner eller ikke, ha en rik­tig god tid­lig førpåskehelg…elg…elg…elg!

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Naa­ti­den

    @echo

    ” For meg var det en kilde til glede da jeg for noe over et år siden
    opp­da­get document.no, et nett­sted som hev­det van­lige kon­ser­va­tive
    syns­punk­ter på det norske sam­fun­net, syns­punk­ter som jeg ikke len­ger
    hørte for­svart på Stor­tin­get eller i avi­sene og NRK. Det var en
    bekref­telse på at ikke alle nord­menn var gått av skaf­tet, på at ikke alt
    som engang gjaldt som rett og rik­tig, nå var kas­tet på den ideo­lo­giske
    skrap­hau­gen og erstat­tet med lett­vinte og godt­kjøps­po­pu­lære menin­ger.
    Noen tenkte frem­de­les lang­sik­tig, med nasjo­nens beste som rette­snor. For
    slik er det at den som ikke grun­ner over sam­tids­po­li­tik­kens
    lang­tids­kon­se­kven­ser for eget sam­funn, for eget fedre­land, ”han er ikkje
    verd slikt eit land å få” som det med en omskriv­ning heter i
    ”Krå­ke­visa” (eller: ”Og man­nen han gjekk seg til ved­a­skog”). Siden har
    document.no vært et medie­mes­sig puste­hull for meg og flere av mine
    ven­ner, en bekref­telse på at det fin­nes også andre som bryr seg om
    Nor­ges ve og vel langs de samme utvik­lings­mes­sige ret­nings­lin­jer som
    også jeg synes er de vik­tigste. ”

  • AOM

    Apro­pos Ibsen – om salig Hen­rik skulle skre­vet sine sam­funns- og men­neske­kri­tiske ver­ker per dd med vår sam­tids utgangs­punkt. ville jeg anta, med ganske stor viss­het, at de ikke hadde blitt noen suk­ses­ser. Ei hel­ler ville han fått noen pri­ser. Men der­imot høs­tet enten for­døm­melse, lat­ter­lig­gjø­ring eller for­ti­else.
    Det poli­tisk kor­rekte kul­tur- og media­norge ville ikke ha avfun­net seg med at slike for­mas­te­lige tan­ker skulle bli popu­la­ri­sert.
    Det er min ringe opp­fat­ning.
    PS. “Terie Wii­gen” ville vel kan­skje pas­sert, med litt omskriv­ning av fien­de­nes iden­ti­tet.

  • The­rion

    Gio­vanni Gua­res­chis Don Camillo – per­soni­fi­sert av Fer­nan­del?

    Ube­ta­le­lig.

  • Natt­ug­len

    Slike artik­ler gjør det til en for­nøy­else å være ekko­eks­po­nert leser.

  • Supra­fon

    The­rion: “Gio­vanni Gua­res­chis Don Camillo – per­soni­fi­sert av Fer­nan­del?”  Jeg tenkte også på fil­mene om Don Camillo om den sta­dige kam­pen mel­lom Camillo, lands­by­ens prest (Fer­nan­del), og lands­by­ens ord­fø­rer som lig­ger i sta­dig krig med hver­andre med sine flok­ker bak seg (tro­ende kato­lik­ker og tro­ende kom­mu­nis­ter), en som like­vel lever i en for­stå­else med hver­andre (og de blir på en måte blir enig til slutt i hver film, ihvert­fall inn­går de våpen­hvile). Ja, fil­mene er ube­ta­le­lige , hvor­for sen­der ikke NRK fil­mene på nytt, hvor­for fin­nes de ikke på Nor­ges eneste kaval­kade­kino (Film­hu­set i Oslo)? Kan­skje vi skulle lage en under­skifts­kam­panje for å få NRK til å vise fil­mene, som er så moromme at man ler på seg mage­ondt, men der gjen­si­dig tole­ranse lig­ger som en solid grunn­mur under hand­lin­gen. Don Camillo, en vik­tig del av film­his­to­rien og fil­mer til å le seg skakk av på en god måte.

  • ad1648

    Ekkokammer”-mentalitet er en del av livet. Nevn et poli­tisk par­tis lands­møte som IKKE er pre­get av slik men­ta­li­tet! Og lands­mø­tene til Nei Til EU og Euro­pa­be­ve­gel­sen har all­tid gitt sterke asso­sia­sjo­ner til vek­kel­ses­mø­ter.

  • beat­beat­beat

    Et
    ekko kan være gjen­lyd av en vel ser­vert løyn, eller en repe­tert klang av sann­he­ten.

  • Fest­lig inn­legg.

    

Men jeg er uenig i “redi­ge­rings” reto­rik­ken som blir brukt. Jeg synes at en sann­fer­dig avis eller annen media-medium burde til­late andres stem­mer.

    Jeg er enig i «ingen har noen grunn­leg­gende rett til å få sine skri­ve­rier pub­li­sert i annen manns tids­skrift.». Men hva jeg prøver å si, og jeg håper de på document.no er enig, er at hvis noen fra klasse­kam­pen kom på document.no og siterte Marx og erklærte “ekko­kam­mer” under deres artik­ler at dere fort­satt hadde til­latt hans stemme i kom­men­tar sek­sjo­nen.
    


    Det er det jeg rea­ge­rer på i de “store” Oslo avi­sene. En ting er ensi­dig vink­ling i artik­lene, en annen ting er når de fjer­ner folks kom­men­ta­rer under artik­lene. Det er galt. Da er det bedre at folk ikke har kom­men­tar­sek­sjon under et innlegg/artikkel enn at de fjer­ner folks svar. Jeg er så imot sen­sur at hvis noen skrev “Vi må drepe [en poli­ti­ker]” under en artik­kel så burde det også få bli. Ialle­fall burde ikke absurde kon­spi­ra­sjons­teorier (være de fra høyre eller venstre siden) fjer­nes eller radi­kale menin­ger av den ene eller andre typen. Vi tren­ger å vite hvor vi har hver­andre hen og er det noen som mener noe «eks­tremt», så vil jeg vite hvor­for.

    Det løgn­ak­tige og det «ekko kam­mer» aktige er når man har kom­men­tar felt under artik­ler som bare til­la­ter en type mening eller en type for­mu­le­ring. Jeg er så lei av å lese “kom­men­tar er fjer­net” og ikke vite hvem som sa hva og hvor­for.

  •  Kja­ere  Mimis­brunnr,

    har nu i lang tid lest Deres komen­ta­rer, og gle­der meg hver gang til den neste. Som god gam­mel aar­gang (hadde et flott 70-aars lag for et par uker siden),bosatt uten­for Norge-men, og det er vik­tig-i Europa,er det en stor glede aa se ‚lese og for­staa at det sta­dig vekk er noen til­bake som kan uttrykke seg paa et vak­kert norskt.Ikke altid er vi av samme samme menig,maa vi vel hel­ler ikke vaere, dog vel­dig ofte.Vennlst fort­sett slik.

    • Guest

       Håper du vil komme med flere sin­dige og reflek­terte kom­men­ta­rer fra deg i frem­ti­den, Thore!
      Øns­ker deg vel­kom­men til document.no, og er enig med deg at det er en fryd å lese Mimis­brunnr.

      • The­rion

         Til­tre­des.

      • Takk,takk.Kommer tid,kommer(kanskje) svar/mer.
        T

  • Ps
    Was beinahe genau so schön ist:Jüdische All­ge­meine / KULTUR / Sprachgeschichte(n) – Back­ware? Puste­kuchen!

    • The­rion

       Judisch.

      http://www.youtube.com/watch?v=X1Tx8CvYxjU&feature=related

      Kol nid­rei, für Yom Kippur.

      (Borochou es’ Adoschem).

    • Guest

       Das ewig jüdische zieht uns hinauf?

      • Wohl nicht als Anti­se­mi­tis­mus gedacht,oder??
        Ein­fach schön und auch lustig zu lesen,auch zu ver­ste­hen wie unsere Spra­che sich entwickelt/bereichert
        T

        • Guest

          Kein Anti­se­mi­tis­mus gedacht. Nur eine Reflexion darüber,wie unent­behr­lich das “jüdische” Ele­ment gewe­sen ist, und noch ist, in was man als der christ­lich-euro­päische Zivi­li­sa­tion und Kul­turk­reis nen­nen kann..
          Es war “uns” 1945 Jahre benö­tigt, diese Ein­sicht wir­klich zu gestat­ten, und knapp 70 Jah­ren danach, wir sind diese Ein­sicht wie­der­mals zu ver­lie­ren..

          • Takk, er saa enig,ogsaa den norske nasjon baerer paa en skyld naar det gjel­der dette,desverre.
            .…und  @ The­rion :  Goethe:Gesamtausgabe der Werke,Artemis Verlag,Nachdruck dtv Feb.1962.
            Wer hat recht?? Ich weiß nicht,bin nicht vom Fach

      • The­rion

         Nach mei­ner mein­ung ist es “Zieht uns hinan”.

        (Jit­ka­dal v’jitkadasch schmei rabba…) 

        http://www.youtube.com/watch?v=uYM54vhLYTU

        Alles ver­gäng­liche ist nur ein Gleich­nis”

        • Guest

          An, auf, hin­ter, in, neben über, unter und zwischen! An dem Tischen”.
          Du er SLEM, The­rion, og jeg bru­ker Øystein Sunde som sann­hets­vitne på det. 🙂

          • Guest

             PSST:
            Du behø­ver ikke nevne at jeg glemte bort en pre­po­si­sjon i den regla..

          • The­rion

             Pre­po­si­sjo­nene som sty­rer akkusativ/lokativ etter sam­men­hen­gen. (“Loka­tiv” i menin­gen “på-steds-dativ”, mere brukr i de sla­viske språk).

            Ich bin ein­ver­stan­den mit, dass man mich als schlimm dann und wann auf­fas­sen mögen. (Ver­bet im Bei­satz på neste side – vil du ha eks­termt god tysk, fin­ner du det hos Kleist).

        • Goethe: Faust, Zwei­ter Teil: Chorus Mys­ti­cus, de 2 siste lin­jene i  ver­ket: “Das Ewig­wei­bliche Zieht uns hinan.”
          Bemerk: “Ewig­wei­bliche” i ett ord og ikke som hyp­pig sitert: ewig Wei­bliche.
          Stor for­skjell.

          T

  • Svark­tan­der­Bull

    Ja, det har vært mye snakk om ekko­kamre i det siste. Jeg møter det selv i sam­ta­ler med kol­le­ger og ven­ner (når vi snak­ker om Docu­ment, HRS etc.). De ser bare rart på meg når jeg sier at de store avi­sene og tv-sel­ska­pene er de største ekko­kam­rene jeg vet om. Når de ber om eksemp­ler, viser jeg for tiden til fel­les­kam­pan­jen til støtte for asyl­barna, uten at bjel­lene rin­ger for dem av den grunn. Det er rik­tig nok mulig å bli hørt i aviser som Dags­avi­sen og Aften­pos­ten, for jeg kom­mer selv på trykk med min skep­sis noen gan­ger i året. Og kjente stem­mer, som Hege Stor­haug og Ole Jør­gen Anfind­sen, får en hel- eller halv­side inn­imel­lom. Men det druk­ner i det store Fel­les Vi. Fin­nes det én eneste jour­na­list i de store medie­hu­sene som står for noe uten­for fast­lagte ram­mer?  Mis­for­stå meg ikke. Jeg synes at det er greit at en avis eller en tv-sta­sjon har en poli­tisk pro­fil (kan­skje med unn­tak av NRK, som vi alle må full­fi­nan­siere). Jeg leser gjerne artik­ler til for­svar for det fler­kul­tu­relle. Jeg VIL møte mot­stand, både intel­li­gent og mindre intel­li­gent. Men jeg vil også lese det som støt­ter opp under mine syns­punk­ter. Det er dette som er essen­sen i det libe­rale demo­kra­tiet. Og nett­opp der­for er det synd at vi ikke har en skik­ke­lig bredde i pres­sen. Svens­kene har det hel­ler ikke, mens dans­kene i det minste har Jyl­lands­pos­ten (og nylig kom Den Korte Avis, som anbe­fa­les). Det er trist at man ikke len­ger kan se om en artik­kel er fra Klasse­kam­pen eller Aften­pos­ten. Det så man for tyve år siden. Jeg set­ter stor pris på Docu­ment og flinke kom­men­ta­to­rer som deg, Mimis­brunnr. Selv om jeg ikke er enig i alt som sies her, er det vik­tig at det sies. Og i mot­set­ning til nett­de­bat­tene i de store avi­sene møter man her en rede­lig og sunn debatt­kul­tur. I de store avi­sene tar det ikke lang tid før inn­vand­rings­de­bat­ten er øde­lagt med hit­ling og rasis­tiske skjells­ord. Jeg til­hø­rer ikke dem som tror at den euro­pe­iske kul­tu­ren plan­mes­sig utra­de­res. Der­for stil­ler jeg meg avvi­sende til ufine karak­te­ris­tik­ker og begre­per som “lands­svi­ker”. Det blir for kon­spi­ra­to­risk for meg. Jeg tror at fler­kul­tu­rens for­sva­rere gjør det i beste hen­sikt, og jeg tror at de luk­ker øynene for alle skygge­si­dene fordi det er så for­dømt vans­ke­lig å gi slipp på sine idea­ler (det vet jeg en del om).   Uan­sett, plan eller ikke plan, for meg er det fler­kul­tu­relle sam­fun­net et verdi­re­la­ti­vis­tisk sam­funn, et sam­funn uten lim. Og det skrem­mer meg. Øyne må åpnes og tren­den må snus. Her har Docu­ment en vik­tig rolle. Med Hans Rustad, som til­hø­rer den utdø­ende rasen av skrive­kyn­dige jour­na­lis­ter, i spis­sen.

  • ExitS­weden

    Jag blev så glad när jag körde till job­bet i morse, trots lång kö. På radion kunde NRK All­tid Nyhe­ter berätta att kri­mi­na­li­te­ten i Gro­rud­da­len är hal­ve­rad sedan 2000, det är inte sant att det är utländ­ska män som våld­tar mest (det är för­stås nord­menn) och mulla kre­kar är en sym­pa­tisk man.  Dessutom är ben­sin­pri­set lågt.  Goda nyhe­ter en kylig mån­dags­mor­gon. Igno­rance is Strength.

    • Stei­n­ad­ler

       Leser man artik­ke­len om dette hos NRK (http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.8050427)  så fin­ner man jo at det dreier seg om er en reduk­sjon av antall anmel­del­ser. Sta­ti­stik­ken fra Stov­ner politi­sta­sjon som man kan klikke seg inn på (http://www.nrk.no/contentfile/file/1.8050622!Stovner.doc)  ser ut til å vise at det ikke er noen sta­tis­tisk sig­ni­fi­kant ned­gang i volds­for­bry­tel­ser i peri­oden 2003–2011. For de fleste av kate­go­ri­ene er for­skjel­lene også såpass små og vari­able at det er umu­lig å si om reduk­sjo­nen er sig­ni­fi­kant. Skal man finne noen menings­fylt trend må man nok også ha et sta­tis­tisk mate­riale som går len­ger til­bake. Unn­ta­ket her ser ut til å være kate­go­rien “Tra­fikk” og “Motorv tyv” (bil­ty­veri) som har hatt såpass stor ned­gang at man her kan ha reell grunn til å tro at noe vir­ke­lig har skjedd. Det er efter hva jeg for­står adskil­lig vans­ke­li­gere å stjele nye biler, feks med start­sperre. Kan­skje er det også færre bil­ei­ere i Gro­rud­da­len nå ?

      • ARVEVOLDEN

        Godt om sta­tis­tiske krumspring,men det siste,om “færre bil­ei­ere,” kan det jo være omvendt.Så mange har råd/mulighet til å skaffe seg en sådann,at tyveri blir mindre aktu­elt.
        Vel­stan­den –den med bil­lige indu­stri­va­rer-gir flere bileiere,og flere stereoanleggseiere.(Lite å tjene på bilinnbrudd.Varene kan gjen­nan­skaffes bil­lig.)

        Det er jo det som “opp­ly­ses” om ved mel­din­ger som: “Kri­mi­na­li­te­ten går ned,men den som finnes/anmeldes er gro­vere.”

        Gladmeldinger,og andre for­søk på å lede opp­merk­som­he­ten til “rett kon­klu­sjon,” hos den for­vil­lede opinion,er ikke all­tid vellykkede.Man frel­ser de frelste.Resten for­stet­ter å tvile.