Å lese kan medføre betydelige konsekvenser. Kirkefader Augustin beskriver i sine ”Bekjennelser” hvordan han engang i ungdommelig åndelig krise hørte en barnestemme utenfra si: ”tolle lege, tolle lege!” eller ”ta og les, ta og les!” Han gjorde så (fra Romerbrevet) og ble omvendt.

Over tusen år senere oversatte en annen kirkens mann, Martin Luther, bibelen til tysk. Under sitt opprør mot den geistlige øvrighet kunne han senere appellere til skriftens ord som gjennom oversettelsen var blitt tilgjengelig for alle, når meningene sto mot hverandre om hva som var den rette lære. I vår lutheranske variant av kristendommen har siden Bibelen, som etter hvert kan leses også på alle andre morsmål enn tysk, vært den øverste autoritet i trosspørsmål. Det er noe grunnleggende demokratisk i dette: I prinsippet trumfer det etterprøvbare, skrevne ordet enhver statlig eller kirkelig myndighetsperson eller dommer, uansett hvor fin kappe eller imponerende eksamener eller forbundsfeller personen måtte ha.

Vi opplever i tiden etter 22. juli en større oppmerksomhet rundt betydningen av ord. Dette henger sammen med at mange mener Anders Behring Breivik vokste ut av et retorisk miljø preget av hat og uforsonlighet mot multikulturalisme og fremmedkulturell innvandring. Selv om man som regel skynder seg med å si at man ikke holder andre enn ham selv ansvarlig for selve udåden, så skinner det igjennom at en viss medskyldighet skvalper i det meningsmessige kjølvannet etter islam- og innvandringskritiske debatter. Det blir litt ”de er ikke medskyldige, men…”, og så har man fått sagt det man ønsker ved formelt å si omtrent det motsatte.

Et hovedmoment er såkalt ”hatefulle ytringer” eller ”hate speech”. Hatefull tale leder til, eller i alle fall kan lede til, ditto handlinger, mener man, i siste instans massedrap av den typen Behring Breivik utførte. Dette må man forhindre, og derfor må man også få stoppet den hatefulle talen. Et av de fora som inneholder farlig og hatefull tale av denne typen, er document.no slik det mer enn antydes av alle fra Aftenposten via VG, Dagsavisen og Dagbladet til NRK, partisekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet og representanter for AUF. Man legger ikke fingrene imellom selv om man ikke – det passer man seg vel for – fremsetter direkte og sterke oppfordringer til sensur.

Da kommer vi til poenget med min innledning, at det står i hvert menneskes makt å lese teksten selv. Trolig er det fåfengt det jeg gjør, men jeg vil i god lutheransk tradisjon be dem som kolporterer påstandene om at document.no er en nettavis der hatet florerer, om selv å lese det som står der. Fremfor alt ber jeg dem som leser beskyldningene og lurer på om det er hold i dem, om å lese selv. Skriver Rustad, Skaug og Hjerpset-Østlie virkelig hatefullt på document.no? Eller utenfor redaksjonen – blant oss som i blant bidrar med innlegg: Skriver eksempelvis jeg selv, Breidablikk eller Genius hatefullt? Visst kan tekstene være harmdirrende med mer enn et snev av forakt over seg, men kan de med noen rimelighet kalles hatefulle eller på annen måte instigerende til bruk av vold? Hvilke av våre tekster var det i så fall som sydet av skjellsord og hat? Og dersom du ikke finner eksempler på dette, kanskje påstanden helt enkelt er feil?

La oss også inkludere leserinnleggene på document.no: Er de uvørne i form og innhold i den grad at det kan kalles hatefullt? Visst kan det skrives sviende og både form og innhold kan være foraktfullt, men snakker vi om noe som fortjener betegnelsen hatefull tale her? For ikke å snakke om noe som ens er i nærheten av å oppfordre til vold?

Et av mine favorittsitater er fra filmen ”Mitt liv som hund” og det går som følger: ”Man måste jämföra (sammenligne)”. Hvis man sammenligner leserkommentarene på document.no med tilsvarende på for eksempel Dagbladet og VG, hvor synes du man finner mest hatefull og stygg tale? Sannheten, lett å se for alle dem som ikke har trollsplint i øyet, er at det ikke er på document.no. Kan det tenkes at avisene likevel velger å rette oppmerksomheten vekk fra seg selv og bort på andre av ikke-hederlige grunner? Jeg skal ikke anklage dem, men det må være tillatt å spørre seg hvem som kunne ha nytte av en slik avledningsmanøver.

Jeg lover at jeg ikke skal komme med flere henvisninger til kirkehistorien heretter, men la meg bare minne om Mesterens ord til oss alle om ikke å bære falsk vitnesbyrd mot vår neste. Man trenger ingenlunde å være religiøs, enn si kristen, for å innse den dype moralske kraften i et slikt bud. Å beskylde noen for hatefull tale i etterkant av 22. juli-massakrene, en type tale som indirekte settes i årsakssammenheng med drapene, er alvorlig. Beskyldningen stempler oss som samfunnsfiender, en type mennesker som har mistet retten til å delta på like linje med De Gode i den offentlige samtalen, som noen som bør overvåkes og tas avstand fra. En slik beskyldning, om den da ikke er sann, er derfor moralsk sett riktig stygg. Jeg er redd det er for mye å håpe på at anklagerne selv vil innse ved faktisk å lese document.no at det de har sagt var urett, og at de derfor utfra allmenne ærlighets- og anstendighetsbetraktninger vil slutte med beskyldningene, kanskje til og med innrømme at de tok feil. Men jeg har et håp om at personer med mindre politisk og personlig prestisje knyttet til forutfattede meninger vil undersøke saken selv og først etter egen lesning bestemmer seg for hva de skal tro.

Det dette nettstedet gjør er ikke å spre hat, men å markere uenighet til store deler av norsk samtidspolitikk, inklusive og ikke minst norsk innvandringspolitikk som oppfattes som ikke bærekraftig, endog på sikt skadelig for det norske samfunnet. Jeg presiserer at dette er min egen tolkning som uavhengig skribent her; redaksjonen får selvsagt korrigere meg om den ikke er enig. For øvrig er det åpenbart at de ulike skribentene vektlegger ulike aspekter ved politikken mer eller mindre, og hva mange ting angår er det tydelig uenighet oss imellom. Dette er som det skal være i alvorlig og ærlig samtale mellom frie borgere; det er demokratiets salt, verken mer eller mindre. Og document.no ved sin redaktør og redaksjon er faktisk først og fremst nettopp en kompromissløs forsvarer av den demokratiske statsskikk og det demokratiske ordskiftet. Alt som skrives her, er innenfor de demokratiske rammene, ellers blir det ikke publisert.
Jeg oppfatter meg selv som politiske opposisjonell i og med at jeg ønsker en annen norsk samfunnsutvikling enn det stortinget og regjeringen har stått for i min levetid. Ingen store norske aviser, radio- eller tv-stasjoner støtter mitt syn. Det ergrer meg at jeg gjennom skatteseddelen og på annen måte må være med å finansiere (pressestøtte, NRK-lisens) slikt som jeg oppfatter som samfunnsskadelig propaganda, men selvsagt bøyer jeg meg for det. Jeg er iblant hoderystende over den virkelighetsskildring som standardmedia gjerne kommer med, både hva gjelder perspektiv og konklusjoner. På de områder der jeg har fagkunnskap, vet jeg at man ofte gjør slett arbeid og prater makthaverne etter munnen. Det er bare sjelden man biter den hånden som mater en i norske media, og man biter ihvertfall ikke så hardt at man setter seg selv og sitt utkomme i riktig fare.

Jeg aksepterer at mine meninger latterliggjøres av politiske kommentatorer; vi er politisk uenige og det har de rett til. Men når de gjør det, opphører de å være uavhengige betraktere av, dommere i, det politiske ordskiftet og blir i stedet propagandister for eget syn. Slikt må et demokratisk innstilt mindretall leve med. Sånne som jeg har et ideologisk pustehull i document.no i stedet, og får akkurat nok luft derfra til å leve.
Men tålmodigheten blir tynnslitt når de som selv bruker stygge ord (statsråd Halvorsen kalte oss ”grums” mens NRKs Midtøsten- og terrorekspert, filosofen Gule, omtalte oss som ”kloakk som noen måtte ta på seg å stake opp”; han har vist betydelig vilje til nettopp det, det skal medgis) tillike anklager sine meningsmotstandere (altså oss) for å tale og skrive hatefullt. Rett nok er vi visstnok ikke uniformert i grilldress lenger og vi verken heiler eller roper taktfast på annen måte, men alt dette gjør oss etter sigende bare enda verre og farligere. Vi skal være noe Øyvind Strømmen – enda et av disse oraklene med venstreradikalt ståsted som benyttes flittig som såkalt ekspert av angivelig balanserte nyhetsmedier – kryptisk kaller ”den tredje bølgen.” Mange av oss skal endog være dress- og slipskledde og taler sobert språk, intet mindre. Uffda, sånne kan man sannelig skremme barn med.

Man blir trett av slikt, og selvsagt også litt oppgitt. Jeg gjentar derfor min saktmodige oppfordring til dem som måtte være i tvil om hva som er rett: Vær så snill å lese selv. Stol ikke på autoritetene, ikke i dette spørsmålet heller. Når du leser det jeg og andre skriver, vær så snill å sammenligne stoffvalget og fremføringen, tonen med det du finner i andre medier. Døm så selv, og jeg skal respektere din avgjørelse, uansett hva du kommer fram til.