Gjesteskribent

Bildet: Gustav Vigeland – Vigelandsparken

Det finnes svært mye jeg ikke forstår, ikke minst av slikt som ligger i grensesnittet mellom naturvitenskap og menneskelig adferd. Ta eksempelvis alle forklaringsforsøk på «hvorfor det er så mye vondt og trist i verden», eller fjern gjerne en «v» slik at spørsmålet gjelder det onde og triste; hvorfor er det slik? Temaet har naturligvis vært omtalt mange ganger før, uendelig vanskelig og viktig som det er, også av meg, men i dag skal vi rette søkelyset mot et lite, men ytterst interessant fragment av helheten: hvordan hatet, ondskapens likeverdige og utspekulerte bror, skinner gjennom i godtfolks ytringer. For selv om menneskets grunnleggende og naturlige godhet har vært akseptert av opplysningstidens arvinger siden Rousseaus tid – et riktig underlig synspunkt etter min mening, men dét lar vi ligge – og motsatt djevelens eksistens ikke bare som kilde til alt ondt, men overhodet har vært underkjent siden 1950-tallet i vårt land, så har tankemessig og språklig hat ingenlunde forsvunnet. Tvert imot, det vokser frem som sopp etter regn overalt rundt oss, dukker opp i flere og flere miljøer og på mer og mer utspekulert vis, i det minste i følge hva mediene forteller og hvordan et stadig ekspanderende lovverk reflekterer virkeligheten. Hva i all verden er det som skjer? Hvorfor er det i vår godhetshyllende tid plutselig blitt så mye hat overalt?

Den oppmerksomme leser vil ha lagt merke til at jeg tok et aldri så lite forbehold eller tre ovenfor, ved operasjonelt å akseptere som hatefulle ord og uttrykk det den påstatt dannete offentligheten, den meningsbærende eliten, definerer som sådanne; hva som ellers måtte skjule seg innen begrepets rammer, for ikke å snakke om det som måtte utgjøre hatets essens, blir for vanskelig å favne i noenlunde kortfattet omtale. Dette offentlig erkjente hatet har imidlertid en forhistorie, det står i en bestemt politisk kontekst. Ikke minst har den ideologiske så vel som praktiske kampen mot hatet samfunnsmessige konsekvenser.

Norges regjering tar utvetydig avstand fra alle former for diskriminerende og hatefulle ytringer, et standpunkt som sikkert deles av et temmelig nært enstemmig Storting og et massivt flertall i folket om noen skulle finne på å spørre, for hvem er ikke mot hat, men for fred og fordragelighet? Samme sentiment var utvilsomt fremherskende innen EUs topporganer da de i 2008 fremla sin rammeverkbeslutning om «Combating Racism and Xenophobia» som påla medlemsstatene (og Norge er i disse sammenhenger et fullblods og alltid lydig EU-medlem) å kriminalisere hatefull tale i henhold til et dertil egnet lovverks formuleringer. Som imidlertid blant andre den danske menneskerettighetseksperten Jacob Mchangama påpeker, går historikken mye lenger tilbake hva gjelder bruk av lovverk mot hatets språklige manifestasjoner, faktisk til en begynnelse som burde få velmenende borgere både på Stortinget og andre steder til å tenke over hvilken funksjon slike lovbestemmelser faktisk fyller.

For det var Sovjetunionen på Stalins tid som først gikk i bresjen for lovforbud mot bestemte typer ytringer som de fant fortærende eller avskyelige. Motsetningen mellom et samfunn som sikrer – ja, nærmest helligholder – borgernes frihet til å ytre seg tilnærmet ubegrenset kritisk (første paragraf i den amerikanske konstitusjonen sier dette enkelt og klart), og de som vil bremse, regulere og til syvende og sist forby uønskede ytringer, brøt ut i full blomst da paragrafene i FNs erklæring om menneskerettighetene ble utmeislet i 1948. Artikkel 19 uttrykker uten forbehold at «enhver har rett til menings- og ytringsfrihet.» Kommunistlandenes motstand mot det de omtalte som «erklæringens utpreget borgerlige ånd» ble ikke tatt til følge; slik var maktforholdene i FN på den tiden. Kommunistenes hensikt var å bremse ytringsfriheten for derved å slippe unna kritikk mot det egne samfunnssystemet («trygghet er den egentlige frihet» var gjennomgangstemaet hos sosialister på begge sider av jernteppet; få eksempler på nyspråk eksemplifiserer mer pregnant hva omdefineringer av både språket og virkeligheten kan lede til), såpass tør man som ikke-naiv historieinteressert formode, men ennå hadde de ikke støtte fra mange nok meningsfeller eller medløpere til å gi den egne virkelighetsforståelsen hegemonisk status.

Etter 1968 lyktes man bedre, og dét til tross for at den statlige kommunismen bare få tiår senere spilte praktisk fallitt i og med Sovjetunionens implosjon; i sannhet et historisk paradoks av første klasse. Samtidig som kommunismen på statsnivå opphørte å eksistere som en reell politisk-militær trussel, så seiret deres intellektuelle arvtagere da kulturmarxistiske idéer ble allment akseptert først innen ulike ungdomsgrupper og akademia, deretter rund baut i alle typer læringsinstitusjoner, mediebedrifter, kirken og endelig: i samfunnet generelt. Det som før hadde vært uønskede, uhørte og uakseptable begrensninger av enkeltmenneskers rettigheter, ble nå hyllet som selvsagte restriksjoner av individuell valgfrihet som ansvarlige og anstendige mennesker måtte akseptere «for the greater good.» Følgende underliggende premiss trumfet alle innvendinger: Ingen må krenkes, ingen underprivilegert må oppleve noen form for eksklusjon fra samfunnets smørgåsbord; de som tidligere hadde hatt makt og privilegier, måtte nå i godhetens, likhetens og rettferdighetens navn gi avkall på alt som smakte av førstefødselsrett. At denne nyfunne etiske «beskjedenheten» var av overveiende nominell natur, noe som skulle se fint ut snarere enn ramme dem som virkelig hadde potene i honningkrukken, er en annen sak.

Lyder fremstillingen overspent? Ja, jeg er enig, men slik har det faktisk blitt, og utviklingsskruen er ikke nødvendigvis ferdig ennå med å bore seg ned i all den bisarre selvskadingen som preger samtiden. Amerikanske læresteder fører som vanlig an; positiv særbehandling og hypersensitivitet overfor alt som kan oppleves som krenkende av eller hatefullt overfor de tidligere underprivilegerte, er den nye normen, og gudene skal vite at den er både ærgjerrig og streng. Galskapen – for det er intet mindre vi står overfor sett gjennom øyne som er mer enn noen tiår gamle – er selv hos oss i Norge blitt så outrert at man lager en mediesensasjon av noe så komplett uskyldig som at Siv Jensen går på karneval i Pocahontas-drakt. Alt fra samer i Finnmark via indianere (ja, jeg tillater meg fremdeles å bruke ordet) fra regnskogen til representanter for Generasjon Krenket på Blindern uttrykker sin fortvilelse og allmenne misbilligelse over at en ledende politiker kan være så lite fintfølende. I sannhet: Galskap er det vi opplever.

Visst eksisterer genuint hatefull tale som det også finnes smakløse klesdrakter (nei, hverken hodepryd av fjær eller historisk ikke-autentiske indianerkjoler kan med rimelighet regnes blant dem) så vel som andre språklige og visuelle plumpheter; ingen tvil om saken. Noen ganger fornærmes et medmenneske uten at gjerningsmannen er klar over det, andre ganger er krenkningene resultatet av bevisst malice. Men slike eksempler er da vel for pokker ikke alvorlige nok overtramp til at man derfor skal hule ut og vesentlig innskrenke en av de aller viktigste demokratiske rettighetene vi har, retten til frie ytringer? At journalister og politikere ikke har vett nok til å puste rolig ut og inn et par-tre ganger før de setter i gang kampanjer for å korrigere et overdrevet problem, vitner om en eager-to-please ynkryggethet som ikke tjener dem til ære.

Det finnes mye som ikke er bra i verden og i samfunnet – i særdeleshet av slikt som har med kontakt mennesker imellom å gjøre, som sagt – men som ikke av den grunn fortjener å dekkes av lovverket. Forsøk på å gjøre lover altomfattende vitner om overdreven tiltro til jusen, noe som aldri har vært et samfunn til nytte. Det er mange former for dårlig oppførsel man ikke kan hindre gjennom lovforbud, men som i stedet bør og skal slås ned på uten henvisning til paragrafer. Tvert om bør man ta innover seg at betydelig samfunnsskade gjøres ved å forsøke å undertrykke folkelig mishag ad juridisk vei, også slikt mishag som uttrykkes på en lite stilsikker måte. At folk tillates å si fra om at de er utilfredse med det ene eller det andre, representerer alltid en terapeutisk sikkerhetsventil. Lovverket bør begrenses til forbud mot direkte trusler.

Visst finnes det en bro fra tanker og ord over til gjerninger, men veien dit er ikke like direkte eller uavvendelig som man pretenderer i det utrettelige samtidsarbeidet mot alt som kan oppfattes som hatefullt eller krenkende. Slett ikke alltid ligger det store eller ens bevisste tanker bak det folk slipper ut av seg i hverken skrift eller tale, og oftest er det da best å la dumhetene falle platt til jorden; de har sjelden intellektuell spenst nok til å reise seg igjen av egen kraft, altså dersom de ignoreres av dem som ser, lytter og leser. Jeg gjentar: På samme vis som tanker ikke alltid leder til ord, leder heller ikke ord til gjerninger med noen nødvendighet. Det er et utslag av overdreven intellektualisering når klåfingrete lovmakere og smaksdommere setter seg fore å regulere hvilket språk som tillates, like strengt som hva man faktisk gjør.

Lovverket skal sette grenser for folks gjerninger, om dette er alle enige, men det skal aldri ha som ambisjon å regulere de samme menneskenes tanker. Da er vi over i en samfunnsdystopi som ingen politiske grupperinger ønsker å assosieres med. I grenselandet mellom tanker og gjerninger ligger ordene, ytringene. Samtidens varhet overfor det påstått hatefulle (noen ganger er betegnelsen på sin plass, som sagt, mens den andre ganger like åpenbart ikke er det; her er politisk definisjonsmakt avgjørende) har gått helt over stag på en måte som alvorlig skader både den offentlige og private samtalen. Da skades også demokratiet.

Den politisk-juridiske aktivismen bevirket en utvikling i feil retning. Det er nå på tide å rette opp igjen samfunnsskuta og la den styres i henhold til et mer minimalistisk – jeg synes realistisk – juridisk rammeverk. Livet var, er og vil aldri bli noen søndagsskole, ei heller på den måten at enkeltindivider eller spesielle grupper kan garanteres mot å utsettes for synspunkter eller ytringer de oppfatter som krenkende eller hatefulle. Noe må man helt enkelt tåle. Alternativet, enda et forsøk på å skape en utopi der alle er snille mot alle, og dét hele tiden, farer uvegerlig galt av sted. I alle fall så pass vet vi fra historien.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her