Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, leder for islamsk råd Abdirahman Diriye, Senaid Kobilica og Lena Larsen under presentasjonen av handlingsplanen mot diskriminering av og hat mot muslimer i Oslo den 23. september 2020. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB.

Et stort flertall på Stortinget ønsker å beholde § 185, dvs. kriminalisere «hatefulle ytringer». Bare FrP har vist motstand mot paragrafen. Nå har den siste Ytringsfrihetskommisjonen pekt på svakheter i ordlyden, som faktisk er håpløs på flere måter. For det første er det tale om «en diskriminerende eller hatefull ytring». Man antar da at det er tale om to grupper av ytringer, for selvsagt kan man diskriminere uten å ytre seg hatefullt. Men nei, det skal være synonymer, det diskriminerende og det hatefulle forstås som to ord for samme sak. Det er en forvirret og forvirrende språkbruk.

For det andre mislykkes forsøket på å definere de kriminaliserte ytringene. I paragrafen opptrer det gammelmodige ordet «ringeakt», som ordrett betyr «liten aktelse». Hva er hatefullt ved dét? Ingen ting tyder på at lovgiverne har overveid problemene ved å definere det hatefulle. Skitt au, vi forbyr det uansett.

Og hvorfor spesifisere grunner til hat, slik det gjøres i § 185? Hvorfor skal ikke alle være beskyttet mot hatefulle ytringer? Dagens lovtekst gjenspeiler enkelte gruppers politiske gjennomslag. Den sist tilføyde spesifikasjonen gjelder «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk». Der er ringeakt kriminelt. Hva med «Du din jævla mannegris»? Ringeakt ja, men nei, det er andre, mer mangfoldige kjønnsfenomener man vil beskytte.

Når en ytring fordømmes som hatefull, virker det opplagt at den mentale drivkraften, nærmere bestemt hat, må være moralsk forkastelig. I så fall må det vel være et ideal å leve uten hat?

Det later til å være i tråd med kristendommen. Å bekjempe sine fiender uten å hate dem er vesentlig også i Gandhis ikkevoldslære. Enda mer radikalt synes hevn og hat avvist i Jesu ord om å vende det annet kinn til. Budskapet kan være at hat forgifter sjelen. Likevel blir det forkynt at vi skal hate det onde. Den kristne filosofen Egil A. Wyller sa det slik: Bak hat kan det ligge kjærlighet (nemlig til ondskapens ofre), men bak kjærlighet kan det ikke ligge hat.

I denne verden finnes utallige eksempler på berettiget hat. Et par linjer av Henrik Wergeland er en brukbar veileder:

Den hedeste Flamme i Nordmandens Indre
er Had mod Tyranner, de store og mindre.

I tråd med språkbruk fra antikken, ennå vanlig på engelsk, bør «tyrann» forstås som en enehersker, ikke nødvendigvis en brutal person, men nødvendigvis en undertrykker. Så her roser Wergeland hat til politisk undertrykkelse. President Putin er den siste som entydig har plassert seg i den lange rekken av brutale tyranner. De som utøver vold i privatsfæren, kan meningsfullt regnes blant de «mindre» tyranner. De fortjener alle å bli hatet, og dette hatet kan bli wergelandsk lidenskapelig hos dem som er direkte rammet. For andre vil det kanskje heller vise seg som emosjonell nummenhet, usigelig tristhet.

Hatefulle ytringer som staten ønsker å forby, kan naturligvis ikke være berettiget. Det er et åpent spørsmål om slike ytringer er mer alminnelige nå enn før, pga. sosiale medier er det mer oppmerksomhet rundt dem. De kan være avskyelige, som når overlevende etter Utøya-massakren blir fortalt at dessverre siktet ikke Breivik godt nok, eller lignende. Utrolig nok blir noen utsatt for hets av dette slaget. Hetserne kan ikke kalles tyranner, til det har de for liten makt, men de har likevel gjort seg fortjent til hat. For oss som ikke er personlig rammet, er det vel også i slike tilfeller tale om tristhet. Vi andre bør ikke gi inntrykk av å være rammet like hardt.

Hva er hat? Man kan anta en særlig følelsesmessig intensitet, slik Wergelands ord tilsier – hatets flamme omtales i superlativ, som den «heteste». Er hat en særlig intens motvilje? I så fall antas en gradering der hat opptrer som et maksimum. Det er opplagt mulig å se det slik, dvs. anta en kvantitativ forskjell mellom motvilje/antipati og hat. (I en kultur der moralsk status primært handler om ære, er hat ikke typisk et maksimum av motvilje. For i hat ligger en anerkjennelse, bare et menneske med ære kan hates. De æreløse kan bare foraktes.)

For meg gir det bedre mening å anta en kvalitativ forskjell. Man kan mislike et menneske intenst uten å ønske vedkommende død. Men nettopp et slikt ønske kunne tjene som definitorisk kjennetegn på hat: Hvis, og bare hvis, du i fullt alvor ønsker at et menneske (eller et parti eller en ideologi) skal forsvinne fra jordens overflate, er det tale om hat. Det kan være misvisende å tenke på intens varme. Isnende kulde treffer kanskje bedre.

Fascisme, nazisme og kommunisme var alle tyranniske, så disse bør være gjenstand for hat. I tillegg har vi i dag den tyranniske islamismen, slik den tydeligst utfolder seg i Afghanistan og Iran. Iranere er kjent for å uttrykke politisk hat særlig klart og tydelig. Før var det «Død over sjahen», nå er det «Død over Khamenei».

I dagens politiske analyser er «glidende overgang» et tema. Riktignok skal man være forsiktig med å omtale en glidende overgang fra islam til islamisme, for det vil mistenkeliggjøre alminnelige muslimer. Marx antok en overgang fra sosialisme til kommunisme, men siden det er blitt umulig å se noe frigjørende ved kommunisme, er ikke dagens sosialister tjent med tanken. Det holder med sosialisme. Når høyre-partier har fremgang og kommer til makten, derimot, da er glidende overgang et stort tema. Det antydes en glidning fra høyreorientert over høyreekstremt til fascistisk, en mulighet som nå skal være truende i Sverige og Italia. Det virker for meg mer sannsynlig at valgvinnere i begge land vil gli mot sentrum.

Partiene det gjelder, hevder standpunkter som for ikke lenge siden ble sett på som normalt konservative. At den virkelige fascismen forherliget krig og gjorde bruk av omfattende vold, ser man glatt bort fra. Der Spiegel skriver at Giorgia Meloni «går for å være ny-fascist.» Mer trenger man i grunnen ikke si.

Aftenposten bidrar med følgende ingress 26.9.: «Hvorfor tas partier fra ytre høyre inn i varmen? Og hva blir konsekvensene?» Den mest nærliggende konsekvens er at EU overveier hvordan man skal straffe italienerne. Før valget truet kommisjonspresident von der Leyen med egnede «redskaper» for formålet. Men det mest slående ved ingressen er at det hintes til en historisk erfaring: Hitler kom legalt til makten ved hjelp av de konservative i Weimar-republikken, med Franz von Papen som den fremste brobygger. Så når Moderaterna tar SD «inn i varmen», da er vel parallellen tydelig? Det er hensiktsmessig å forstå mest mulig av dagens situasjon i lys av mellomkrigstiden, for den referansen viser hva resultatet blir.

I Nazi-Tyskland sto naturvern og dyrebeskyttelse på programmet. Nazismen lovpriste ren og sunn natur – i motsetning til dekadent bykultur – som kilde til ekte glede og styrke. Så når omsorg for dyr og natur er politisk viktig i dag, da burde vel «røttene» i nazitenkning vekke bekymring? Nei. Det frakobles, og med god grunn. At verdien av natur og sunnhet også indikerer naziregimets grufulle sider, kan ikke annullere disse verdiene for ettertiden. Når det derimot er tale om Gud, fedreland og familie, da skal det tilkobles den italienske fascismen. Men dette er ikke mer spesifikt fascistisk enn dyrevern er essensielt nazistisk. Ingen av de nevnte emner har opprinnelse i politiske ideologier i det 20. århundret, i litteraturen har de vært omtalt gjennom årtusener.

Det finnes subtile analyser av dulgte sammenhenger. Den dulgte ledetråden i disse analysene er ofte en primitiv logisk feilslutning: Nordmenn er skandinaver, svensker er skandinaver, altså er nordmenn svensker. Fratelli d’Italia er nasjonalister, fascister er nasjonalister, altså er Fratelli d’Italia fascister. Den bristende ledetråden kan ikke presenteres som en sannhet, det holder med en vedvarende mistanke.

At en kommisjonspresident uten demokratisk legitimitet truer en befolkning som har stemt på et uønsket parti, er som ventet. Demokrati var aldri imperienes sterke side. Men en tyrann eller fascist er Ursula von der Leyen definitivt ikke. Det er dumt å etterligne andres demagogi. EUs byråkratiske imperialisme er vesensforskjellig fra Putins blodige.

Verre er også genuint hatefulle ytringer. Jeg fremhever hetsen mot overlevende fra Utøya fordi normale mennesker til høyre og venstre er enige om at dette er grotesk. Man enes om det ekstreme. Hvordan blir et menneske så perverst stakkarslig? For noen kan hatet ha blitt et lidenskapelig sentrum i tilværelsen, man lever for å holde det ved like. Det finnes ingen retningslinjer for hvordan det bør tenkes om slike fenomener. Ulike perspektiver kan prøves.

Man kan si at dette er folk som misliker Ap og AUF særlig intenst. Men det kan man gjøre uten å hetse hatefullt. Åpenbart finnes både gode og dårlige grunner til å mislike politikere, men fornuften ved en god eller selv dårlig begrunnelse, er maktesløs når begrunnelse ikke er etterspurt. Når et menneske – et fornuftig dyr – gir blanke i all moralsk fornuft, kan det oppstå en demoni som er utenkelig hos et annet dyr. Det hetses uten mål og mening.

Ytringer kan være grove, vemmelige, uforenlige med all folkeskikk – og uttrykke et forbigående raseri, som ikke er hat. Ikke desto mindre kan man mistenke rasende ytringer for å gi næring til hatet, til å ønske død over noen. Høyesteretts dom over kvinnen med det berømmelige kakerlakk-utsagnet avviser at den muligheten kan gis juridisk vekt: «Bruken av begrepet «kakerlakk» kan gi assosiasjoner til skadedyr. Det er imidlertid ikke grunn til å bygge på at det her antydes at C bør utryddes eller lignende.» (Høyesteretts dom avsagt 29. januar 2020, pkt. 32). Det tilsier at bare direkte og klare oppfordringer til drap teller. § 185 angir som kjent flere andre kriterier for hatkriminalitet, og kvinnen ble funnet skyldig.

Det er ingen grunn til å tro at lovgiverne finner frem til formuleringer som fjerner uklarheter og vilkårligheter i § 185. Man må manøvrere i et språklig landskap som er innhyllet i tåke. For i dag er det svært dårlig samsvar mellom hat og hat-anklager. Anklagene kommer, mer eller mindre indirekte, når noen finner det strategisk eller taktisk klokt. Dét bidrar ikke til mindre hat i samfunnet, snarere tvert om.

 

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.