Høyesterettsbygningen i Oslo. Foto: Andreas Haldorsen / Wikimedia Commons.
Landets høyeste domstol har dømt to personer for brudd på paragraf §185, «rasismeparagrafen». Flere aviser har applaudert dommene, med lederartikler som blant annet gleder seg over at «det finnes grenser» (Aftenposten), at dommene «gir et kraftig og nødvendig signal om at storsamfunnet står opp for minoriteter i Norge.» (Dagbladet) Dessuten: «Det er oppløftende at landets øverste domstol viser omsorg for ytringsrommet. Ingen skal føle seg truet til taushet.» (Bergens Tidende).
Jeg skal først kort kommentere enkelte aspekter ved domsavsigelsen, deretter ta opp noen mer prinsipielle sider ved begrensning av ytringsfrihet.
Et lyspunkt er at straffen for den 71-årige kvinnen ble mildnet fra ubetinget til betinget fengsel. Vi merkes oss videre at kakerlakkuttalelsen ikke ble kalt en trussel. Det har jo vært et velbrukt argument at uttalelsen er en oppfordring til mord. Dommen avviser det: «Bruken av begrepet «kakerlakk» kan gi assosiasjoner til skadedyr. Det er imidlertid ikke grunn til å bygge på at det her antydes at C bør utryddes eller lignende.» (pkt 32)
På dette punkt gir dommen en viktig rettledning for påtalemyndigheten: En trussel må være direkte uttalt, ikke bare antatt i kraft av assosiasjoner. Det er bra. For det er viktig å skille mellom trusler – kriminalisert i §263 og §264 (om trusler og grove trusler) – og «hatefulle ytringer», kriminalisert i §185. Den første kriminaliseringen er etter mitt syn berettiget, den andre er ikke det.
En annen person ble dømt for følgende ytring: «det er vel bedre at vi fjerner disse avskyelige rottene fra jordens overflate selv tenker jeg!!» Ut fra kontekst finner Høyesterett at denne karakteristikken gjelder muslimer, noe som sikkert stemmer. Dette er en direkte uttalt trussel, og for meg virker det rimelig at en slik ytring er straffbar. Hvorfor ikke i henhold til §264?
I kakerlakkdommen bemerkes det at hatytringer er «… åpenbart belastende for dem som rammes, og mange vil av frykt for slike reaksjoner holde seg unna offentlig debatt. Deres ytringsfrihet, kan man si, blir da i realiteten innskrenket.» (pkt 42) Nå er det slik at belastende ytringer kommer fra mange kanter. Den 21. april 2019 skrev advokat Jon Wessel-Aas på Twitter om «kloakkrottene» til Lurås og Akerhaug. Rasismeanklager er mer alminnelige i offentligheten, og nordmenn skal ikke være i tvil om at bare hvite kan være rasister. Å mene noe annet er rasistisk. I Norge i dag skal man være hardfør eller pensjonist for å forlate det offisielle anstendighetsuniverset. Sylvi Listhaug har erfart hva det koster å si ta noen skritt utenfor.
Omtalen av Resetts lesere rammes ikke av §185. Hvordan forsvare en så grov forskjellsbehandling? Det er patetisk når Bergens Tidende hevder at dommene viser «omsorg for ytringsrommet». Når noen dømmes for ytringer, da er det ytringsrommet som beskyttes – det er orwellsk nytale. Hvem kan føle seg «truet til taushet» i Norge i dag? Som vanlig blir det underforstått at bare de etniske og religiøse minoritetene, fremfor alt muslimene, trenger beskyttelse. «Majoritetsbefolkningen» skal visst være usårbar. Slik er det faktisk ikke.
I Dagsnytt 18 den 24 juni i fjor uttalte Nina Hjerpset-Østlie at «Straffelovens §185 er basert på hva den enkelte kan oppleve som hatefulle ytringer, og det (…) varierer fra person til person.» Faktisk.no evaluerte denne ytringen og konkluderte: HELT FEIL. Man kontaktet en sakkyndig, advokat Jon Wessel-Aas, som var sikkert i sin sak: «Hva noen subjektivt opplever som krenkende, har ingen relevans.» Nå sier Høyesterett at de forbudte ytringer er «… belastende for dem som rammes, og mange vil av frykt holde seg unna offentlig debatt.» (pkt. 42, sitert ovenfor). Vil Faktisk.no vurdere om deres konklusjon stadig gjelder?
Et nytt begrep: «myndighetshat»
Dommene falt samtidig som PST offentliggjorde sin siste trusselvurdering. Der finnes et avsnitt kalt «Trusler mot myndighetspersoner». Vi har en lang tradisjon for sterkt vern om ytringsfrihet når det handler om politikk, myndigheter eller myndighetspersoner. Det er naturligvis PST klar over. Man uttrykker seg slik:
Ytringer som fremmer myndighetshat og bruk av vold mot politikere, er en økende bekymring. Myndighetshat, sjikane, personlig uthenging og truende ytringer mot enkeltpersoner på sosiale medier er blitt dagligdags. Særlig utsatt er unge politikere eller politikere som er engasjert i innvandrings-, miljø- og avgiftspolitikk. Også lokale enkeltsaker eller saker som får innvirkning på enkeltmennesker, vil kunne medføre et svært belastende personlig press, truende ytringer og/eller ulovlige, personrettede handlinger.
Den samlede uønskede belastningen for myndighetspersoner og andre politikere har blitt svært stor i enkelte tilfeller. I ytterste konsekvens fører dette til at enkelte avstår fra å stille til valg, slutter i politikken eller blir påvirket til å ta beslutninger de ellers ikke ville tatt. Det kan også resultere i at folkevalgte avstår fra å delta i offentlig debatt om temaer de vet er betente. Dette er en trussel mot demokratiet.
PST har adoptert et ord som stadig, og nokså tankeløst brukes i slike sammenhenger: Man nøler ikke med å anta hat. Antakelig er raseri mer treffende. Jeg vil tro hat foretrekkes fordi vi bare i ekstreme tilfeller har god grunn til å hate. Men det kan være mange gode grunner til å bli rasende, ikke minst på politikere. Uansett språkbruk kan sterke emosjoner føre til trusler – som generelt er utillatelig, selvsagt også mot politikere. Er det hele poenget med nydannelsen «myndighetshat»? Det finnes ennå stor tillit til norske myndigheter, så vi får vel håpe og tro det.
Som kjent er innvandringspolitikken det dominerende bakteppet for disse juridiske og sikkerhetsmessige problemene. De enorme kostnadene ved innvandring blir systematisk nedtont av myndighetene. Det er ingen tvil om at landet forvandles demografisk, spørsmålet er bare hvor raskt utviklingen vil skje. Innvandreren Sylo Taraku, som ikke kan mistenkes for å være blant de «fremmedfientlige», skriver følgende:
Tenker vi på etnisk bakgrunn, vil etniske nordmenn komme i mindretall i Norge allerede en gang etter 2050. Legger vi mellomalternativet (det refereres til SSBs fremskrivninger) til grunn, vil det ta noe lengre tid. (…) Men på et eller annet tidspunkt i dette århundre vil de (etniske nordmenn) komme i mindretall.» (Taraku, «Innvandringsrealisme», Dreyer 2016, s.70)
Kan noen forvente at etniske nordmenn bare avfinner seg med denne utviklingen? Innvandrerne har forståelig grepet en sjanse til et bedre liv. Landets regjeringer gjennom de siste 50 år er ansvarlige. Raseri må rettes mot dem. Massemedia meddeler at praktisk talt ingen asylsøker ankommer, folk må tro at det har stanset fullstendig opp. Det informeres sjelden om familiegjenforeningene, som gir et annet bilde. En så skjev informasjon er også en grunn til raseri.
Det er visst alminnelig å mene at språkbruken er blitt svært mye råere etter at vi fikk sosiale media. Det er det ingen grunn til å tro. Den store forskjellen er muligheten til å fastslå hva som blir uttrykt. Da skjellsordene haglet i vertshusene, på torgene, i de engelske pøbber, da hadde pøbelen fritt spillerom. Staten hadde ingen mulighet til å kontrollere det, den kunne vite bare hva som ble trykt, følgelig var det i eldre lovgivning tale om trykkefrihet. Mye taler for at språkbruken var minst like rå. Her er en oversikt over uttalelser om noen amerikanske øvrighetspersoner. Det er røster fra barskere tider. Stadig har USA et sterkt vern – antakelig verdens sterkeste – om ytringsfrihet.
Før og nå
Vernet er svakere i England, liberalismens hjemland, noe som blant annet skyldes identitetspolitikkens tabuer. Det er interessant å se hva John Stuart Mill skriver om dette emnet i «On Liberty» (1859), klassikeren om individets frihet generelt, ytringsfrihet spesielt. Filosofen diskuterer nesten utelukkende politiske og religiøse doktriner og (kvasi)vitenskapelige teorier. Disse skal kunne ytres offentlig uansett hvor feilaktige eller skadelige de er. Er det enighet om det i den vestlige verden i dag? Det er umulig å vite hvordan Mill ville stilt seg til fenomenet deep fakes, basert på teknologier han ikke kunne forestille seg.
Såkalt hatefulle ytringer er ikke avhengige av ny teknologi. I kapittel III i «On Liberty» fastslår Mill at «No one pretends that actions should be as free as opinions.» Det er ukontroversielt. Mill hevder videre at selv meninger kan bli straffbare dersom de ytres under visse omstendigheter:
An opinion that corn dealers are starvers of the poor (…) ought to be unmolested when simply circulated through the press, but may justly incur punishment when delivered orally to an excited mob assembled before the house of a corn dealer (…)»
Med andre ord skal man uhindret kunne anklage noen offentlig, rimeligvis også politikere, for å være folkets fiender dersom det gjøres i en situasjon der ingen er fysisk truet. Straffbar skal ytringen være bare hvis den direkte øker faren for vold. Mills eksempel, en opphisset mobb utenfor kornhandlerens hus, viser hvor akutt faren må være etter hans mening.
Lovgivning i dag setter terskelen for ytringskriminalitet vesentlig lavere. Det er i tråd med statens dramatisk sterkere kontroll med befolkningen. På andre områder, som helse, velferd og utdanning, er det liten grunn til å beklage at staten er så mye større nå enn den var på Mills tid. Utviklingen i Storbritannia har vært som i Norge. I 2006 vedtok Underhuset The Racial and Religious Hatred Act.
Folket er blitt disiplinert og langt bedre utdannet. Misnøye uttrykt i akademiske former er akseptabelt selv om det underliggende raseriet kan være intenst. Ja, folk må skjerpe seg. Begge ytringer som nå blir straffet av Høyesterett, er hinsides all folkeskikk. Språkbruken røper ingen akademisk dannelse. Med tanke på ytringsfrihet er det en risikofaktor.
Nå som før er det uråd å vite hvilke ytringer man kan bli straffet for. Hva skal til for å vise «ringeakt» for de utsatte gruppene? Terskelen kan bli stadig lavere. En lovgiver skal gjøre det så klart som mulig hvor grensen for lovlighet går. Ved §185 er slik klarhet umulig. Paragrafen er overflødig og dessuten, beklageligvis, egnet til å skape irritasjon for ikke å si «myndighetshat».
Oppropet for å fjerne «rasismeparagrafen» kan undertegnes her.
Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!
