Kommentar

Erna er med, slik hun også er med under ramadan. Det begynner å ligne en pakke som alle skal ha et positivt forhold til. Foto: Ola Vatn/NTB-Sanpix.

I 2019 er det 50 år siden starten på den moderne homokampen. Siden den gang har Pride bare vokst og vokst hvert år for å «øke forståelsen for å bekjempe diskriminering og fordommer mot homofile, biseksuelle og transkjønnede personer». Nå er Pride en årlig feiring av skeiv kjærlighet og mangfold hvor alle har lov til å være akkurat den de er, og dét er jo fint. Men vent litt: Etter hvert som LHBTI-miljøet har fått stadig mer frihet, aksept, inkludering og lovbeskyttelse, har Pride bare vokst i størrelse og støy. Hvorfor er dét nødvendig? Når friheten er total, hvor mye mer frihet trenger man da å kjempe for? 

Prideparaden er snart på størrelse med 17.-maitoget. Å stå frem som LHBTI har blitt moderne, og ingen medier eller myndighetspersoner våger å ytre så mye som et lite pip av kritikk mot LHBTI-personer eller deres livsstil, ettersom det øyeblikkelig vil medføre offentlig rulling i tjære og fjær, og krav om tusen unnskyldninger. Lovverket er forandret og tilpasset å beskytte LHBTI-personer i den grad at bare å tenke negativt kan straffes, og det står alle fritt å leve akkurat som de selv vil, ettersom både norsk presteskap og mørkemenn er jaget inn under historiens steinrøys. (For de unividde står LHBTI for Lesbiske, Homofile, Bifile, Transpersoner og Interkjønnede – en betegnelse som stadig forandrer seg.)

Alt dette beviser at Pride-kampen er vunnet for lengst. Så hvorfor vokser Pride da? Hvorfor blir Pride stadig mer omfattende og sprer seg til stadig flere samfunnsarenaer – ikke minst det offentlige, næringslivet og selv skoler og barnehager?

Svaret er sosialt press. Vi ser konturene av at folk ikke tør si nei, for da kan man jo oppfattes som negativ og fordomsfull, og da risikerer du at pressen ringer for å gjøre deg til årets mest hatefulle idiot. Dette presset gjør at stadig flere kjendiser, samfunnstopper, institusjoner og politikere er ivrige etter å bli sett i Pride-opptoget. Og jo flere som marsjerer, desto flere merker presset for å bli med på markeringen. («Yes! We’re all individuals!») De som ikke er med, kan jo være imot. Er det egentlig forenlig med frihetsidealet til Pride? Er virkelig homofile, bifile etc. diskriminert og hatet fortsatt? Virkelig? Hvor da? Og hvor mange er de, egentlig?

 LGBT-miljøet er lite, men gjør mye av seg 

Noen hevder at LHBTI omfatter absolutt alle i samfunnet fra 1 til 101 år, ettersom kjønn er en konstruksjon og seksuelle preferanser er helt flytende. (Det har jeg ikke merket noe til de siste 57 åra, men jeg er jo ikke helt normal.) Andre hevder at LHBTI omfatter mellom 10 og 20 prosent av samfunnet, men det er overraskende vanskelig å finne eksakte tall.

Tar vi utgangspunktet i en rapport fra Willams Institute i USA fra april 2011, er det anslått at LHBTI omfatter 3,8 % av befolkningen. Her oppgir 1,3 % å være lesbiske eller homofile, 1,8 % er biseksuelle, mens 1,2 % er transseksuelle. Selv om tallene skulle være tre ganger høyere, vil LHBTI altså fortsatt være en liten minoritet.

Det som gjør Pride-fenomenet enda mer forunderlig, er at dette lille miljøet, som utvilsomt har lidd stor overlast gjennom tidene og fortjener sin frihet, ikke lenger har noen grunn til å gå i tog for å få aksept, raushet, forståelse og åpenhet. Det har de fått for lengst, i den grad at ingen i dag egentlig bryr seg om i hvilken fil du kjører. Great Garlic Girls var en dundrende suksess allerede på 80-tallet. No problem. Programmer og filmer om lesber, homofile, biseksuelle og transer har krydret NRK og kinoene i 50 år. Melodi Grand Prix har blitt rene Euro-LHBTI-folkefesten. Ingen tenker over det lenger. Andres seksualitet er i grunnen fullstendig og totalt likegyldig etter at prestemakt ble lagt ned her i vesten.

At en så liten minoritet får så mye oppmerksomhet, etter å ha vunnet noe som virker som en total seier, er svært interessant, men lite debattert. I vårt postmodernistiske samfunn, hvor all skam, synd og skyld er opphevet, aksjonerer en minoritet for mindre skam, skyld og synd, samtidig som politiske krefter på venstresiden står bak en gigantisk kampanje for å innføre fly-skam, klima-skyld og olje-synd som samfunnsfundament for en «grønn» revolusjon – SAMTIDIG som disse politiske kreftene omfavner og beskytter historiens mest skam-, skyld- og synd-drevne overtro, som er besatt av sex og systematisk har hatet og forfulgt homofile i 1400 år. Hvor kokkeliko er ikke dét? Skal vi snakke om det, eller får jeg all kjefta igjen? Akk ja …

Vi helt vanlige, sekulære heterofile bryr oss ikke om hvem du ligger med eller hva du tenner på. Virkelig! Vi har vært med på å skape et åpent og raust samfunn hvor «de skjeve» fritt kan lage et digert, fargerikt opptog fullt av outrert påkledning og åpenlys seksualisering av det offentlige rom, midt i hovedstadens paradegate, og vi gidder knapt å løfte et øyenbryn lenger. Men selvfølgelig: Det finnes fortsatt mange som i demokratiets navn er uenige og/eller tenker sitt. Dét må være lov. Hvis man hevder å være for frihet, må det gå begge veier. Vi skal ikke kontrollere folks tanker.

En kamp mot likegyldighet og heterofile? 

Mange vender ryggen til hele Pride-sirkuset, de fleste i likegyldighet, men også noen i oppgitthet eller i taus protest – for folk er forskjellige, og er det ikke nettopp dét LHBTI-miljøet kjemper for? Mangfold, åpenhet og frihet til å være den du er? Det idealet må jo også omfatte retten til å mene seg uenig. Er det disse personene man forsøker å omvende eller røyke ut med sosialt press? Handler ikke Pride lenger om rettigheter, men heller om samfunnskontroll? Se, dét må vi snakke om!

LHBTI-miljøet fremstiller seg ikke sjelden som ofre: Forfulgte, utskjelte, hatet, foraktet, mobbet og utstøtt. Men hvis dét var sant, ville jo ikke Pride vært mulig. Hvis samfunnet vårt var så fordomsfullt, ville Pride hatt samme posisjon som det har i Saudi-Arabia eller Iran. Den gigantiske Pride-paraden samler mange mennesker som ikke tilhører LHBTI, nettopp fordi homofile, biseksuelle og transpersoner ikke blir hatet, forfulgt, diskriminert og trakassert i Norge. (Ikke mer enn f.eks FrP-politikere og «høyreekstreme» journalister blir det, og ingen går i tog for oss.) Sett fra et slik ståsted bærer fenomenet heller preg av en stadig voksende fundamentalisme, hvor likegyldighet oppfattes som diskriminering. Men likegyldighet er ikke diskriminering eller hat. Likegyldighet er bare likegyldighet. Det må være greit, men det virker ikke sånn:

Det blir aldri bra nok, blir det vel?

LHBTI er altså en relativt liten minoritet (avhengig av hvem du spør) som egentlig har oppnådd alle rettighetene de ønsket seg. Selv politiet marsjerer ved deres side i Pride-toget for å markere sin solidaritet og nøytralitet – noe som burde vært helt unødvendig, ettersom selve poenget med politiet er at det skal være nøytralt. Men det er fortsatt ikke nok. I stedet aksjonerer LHBTI nå for å innføre kjønnsnøytrale ord, kjønnsnøytrale toaletter, og at barn i barnehagen skal slippe «tradisjonelle kjønnsrollemønster» og lære om LHBTI-seksualitet.

Men vent litt: Med hvilken rett krever denne minoriteten dette? Én ting er å kreve at folk ikke skal hetse, mobbe eller diskriminere. Noe HELT annet er når en minoritet tar makt over samfunnsdebatten og krever at andre mennesker skal videreføre deres meninger, interesser og særbehov, slik at majoriteten må følge minoriteten. Dét er ikke greit. Not at all.

Det er helt greit å være homo eller transe, eller hva man ellers måtte preferere eller tilhøre. Det er også helt greit å oppfatte seg selv som mann, kvinne eller kjønnsløs, og kreve å slippe hets for det. Men det er noe helt annet å kreve at alle rundt deg skal være enige, eller enda mer ekstremt: at andre skal videreføre egne oppfatninger av virkeligheten. (For utdyping, les kronikken «Jeg er en sjiraff»)

Det lengste en minoritet kan strekke sine krav mot en majoritet, er frihet til å få være i fred. Der stopper det. Deres frihet stopper der andres begynner. Krever man at majoriteten skal dele ens egen oppfatning, videreføre den, og godta at minoriteten bestemmer hvordan samfunnet skal innrettes – ja, da går man til angrep på majoriteten. Da har man krysset streken. LHBTI-aktivistene (som antagelig er en minoritet i minoritetsmiljøet) har ingen rett til å ha adgang til andres barn, enten det er i barnehager eller på skolen. Det er ikke deres barn, og hva de barna mener og tenker, er først og fremst foreldrenes ansvar. Forstått? Skoler har heller ingen rett til å tillate at barna skal påtvinges opplæring i at de er «kjønnsløse» eller eksperimentere med kjønnsroller.

Slutt å seksualisere samfunnet og samfunnsdebatten?

1000 av 1000 barn er helt aseksuelle. De er barn. De har ingen «preferanser». De driver med lek, og skal vernes fra voksenverdenens seksuelle kaos, ikke dras med i det. Den store majoriteten av barn vil også utvikle seg til å bli helt vanlige heterofile gutter og jenter, med helt vanlige seksuelle preferanser, og ingen minoritet har rett til å gripe inn i det. Like lite som de har rett til å bestemme hva slags toaletter majoriteten går på:

Trenden med kjønnsnøytrale toaletter er fullstendig galskap: Voksne mannfolk skal ikke ha rett til å gå på samme toalett som småjenter bruker bare fordi de «føler at de er kvinner». Basta! Det vil være å skape en gigantisk sikkerhetsrisiko – og det bare for at en liten minoritet med fikse ideer og sterkt engasjement skal føle seg bedre? No sir. Om det støter eller krenker noen? So what? Det er bedre at en liten minoritet føler seg beklemt enn at den store majoriteten gjør det. Det er bedre å sette grenser enn å skape en sikkerhetsrisiko. Det kan være vanskelig å være i mindretall, men det er flertallet som må få sette standarden. Sorry.

Minoritetsmakt gjennom moralisme? Flere politiske minoriteter kjører den linjen.

Sett fra mitt standpunkt er Pride i ferd med å ødelegge seg selv, fordi kreftene bak ikke anerkjenner egne seire og ikke vet hvor de skal stoppe. I stedet etterstreber de stadig mer samfunnsmakt over majoriteten. Og brekkstangen de bruker for å oppnå denne makten, er pussig nok nøyaktig det motsatte av det de selv hevder å stå for: moralisme og liten åpenhet og toleranse for opposisjon. De mer aktive LHBTI-aktivistene er slett ikke så rause og liberale som de liker å gratulere seg selv med. Tvert om, faktisk.

Dette er nøyaktig den samme politiske strategien som kreftene bak islam omfavner. Brorskapet og ummah-en utnytter det rause, åpne og tolerante samfunnet de har infiltrert, til å gripe stadig mer makt gjennom å sverte sine motstandere som intolerante, hatefulle og udemokratiske, så de selv kan innføre sitt eget samfunnssystem, som er ensidig intolerant, hatefullt og udemokratisk mot alle som opponerer. Dét er ikke veien til et bedre samfunn. No sir. Aldri.

Dette er også nøyaktig samme politiske strategi som kreftene bak det fiktive «grønne skiftet» benytter seg av. De er blodrøde sosialister i grønn kamuflasje, som driver en hemningsløs aktivisme for å få flertallet til å føle skyld, skam og legge seg flate for den grønne politiske dampveivalsen deres. «De grønne» har imidlertid mistet kontrollen over sitt eget prosjekt, og har utviklet seg til en fundamental, religiøs dommedagssekt, komplett med profeter og barnekorstog mot motstanderne. Og ikke en eneste journalist i gammel-media ser det minste problem med galskapen.

Der ligger nemlig problemet med moralisme som erstatning for ekte politikk: Det krever erfaring, integritet og ryggrad å stå imot. Og det krever kontroll for å stoppe i tide – men ekstremister ønsker aldri å stoppe. Derfor er det så viktig at minoritetsmiljøet rundt dem stopper dem før majoriteten rundt blir nødt til å gjøre det.

Demokratiet og flertallet under angrep. 

Disse tre politiske kreftene, LHBTI, islam og «De grønne», er delvis rake motpoler. Alle tre burde vise takknemlighet overfor flertallet rundt seg, og seirene de har oppnådd gjennom flertallets raushet. I stedet holder ekstremistene på å finne hverandre i felles kamp mot flertallet, gjennom en felles strategi for å overta samfunnsmakten gjennom primitiv moralisme og lite annet: De vil få flertallet til å skamme seg for å være seg selv, og gjennom det bryte ned motstanden mot at minoriteten får stadig mer av makten, og til slutt tar over hele samfunnsdebatten og samfunnet. Sånn skal vi ikke ha det!

Det vil ende med katastrofe for samfunnet vårt. Minoriteter må pent vise sin respekt for demokratiet og flertallet, og det ligger noe enda mer skummelt på lur her, for disse tre politiske kreftene har ikke nødvendigvis respekt for hverandre heller: LGBT-miljøet vil bli massakrert av islam hvis islamistene får det som de vil. Og islam vil heller ikke dele makten hverken med vantro, grønne hippier eller sosialister, men heller bruke dem som nyttige idioter. (Vent … det siste har jo skjedd allerede, helt uten at hippiene og sosialistene har fått det med seg.) Dere kjemper ikke for samme frihet og fred. Trust me.

Seiersrusen etter alt de har oppnådd så langt, gjør at hemninger og bremser forvitrer, slik det alltid går når noen får smaken på makt, blir overmodige og ikke lenger er i stand til å stoppe eller begrense seg. Da må minoritetene stoppes av flertallet. Kontant og bestemt. Det er det vi ser konturene av med Gule Vester og den nasjonalkonservative bølgen i Europa: Det er ikke en aksjon. Det er ikke «hat» mot aksjonister eller minoriteter. Det er en reaksjon fra flertallet, som har blitt presset langt nok.

Gratulerer med Pride! Men husk å kontrollere egne rekker, så man stopper i tide. Det er kanskje nok nå?