Demonstrasjonen «We can’t breathe – rettferdighet for George Floyd» utenfor Stortinget fredag 5. juni.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Det er ganske vanskelig å forstå hvorfor minoriteter plutselig får sette agendaen for hele samfunnet. Hvor mange homofile, lesbiske, transer og biseksuelle finnes i samfunnet vårt? Hvor mange muslimer finnes det, og hvor mange av dem er aktivister? Hvor mange omfatter antifa? Hvor mange sorte aktivister finnes det? Ikke mange. Og de har ingen rett til å kreve noe som helst av flertallet.
De er få, de er utafor, de er rasende, men de har ingen rett
Brekkstangen for disse minoritets-aktivistene er påstanden om at flertallet hetser dem på en eller annen måte, og at det skaper et dårlig samfunn. Men vi har ikke noe dårlig samfunn. Majoriteten synes samfunnet er helt brillefint, og har ingen ønsker om å rive det, endre det eller konstruere et helt nytt, basert på minoriteters aktivisme. Det er ikke sånn et demokrati fungerer.
Minoriteter må gjerne kreve mer makt, mer respekt og mer oppmerksomhet – det gjør de alltid, og det kan minoritets-aktivister aldri få nok av. Sametinget gjorde dem visst overmodige. Men det er ikke minoriteter som bestemmer i dette landet. Dere er ikke sjefen. Sjefen er den store tause majoriteten som bestemmer i dette landet, og vi skjønner ikke hva dere bråker for:
Hvor er problemet med det rause, åpne og inkluderende samfunnet vårt?
Hvor mye rasisme finnes det egentlig i et samfunnet som ble kurert for raseteori for 75 år siden? Hvor lite raust kan et samfunn egentlig være når det har tatt imot all slags folk fra hele verden uten, ID-papirer, med åpne armer og vidåpen lommebok? Hvor lite inkluderende kan et samfunn være når absolutt ALT handler om å inkludere enhver særhet og skjevhet? Hva er det dere babler om?
Minoritets-aktivistene gjør mye ut av seg, men med hvilken rett? Andelen homofile i en menneskelig populasjon varierer litt etter hvem du spør og hvordan man måler, men snittet av påstander ser ut til å ligge et sted mellom 3 og 4 %. På Wikipedia kan vi lese at kun 3,8 % av USAs befolkning identifiserer seg som LGBT, hvorav transpersoner utgjorde kun 0,58 prosent.
Men når vi følger mainstream media, får vi inntrykk av at andelen er minst 38 %, og vi hører påstander fra miljøet om at ALLE er delvis homofile, og at kjønn er en «konstruksjon». Det er ikke sant. Biologien sier noe annet. Kjønn er virkelig, og de aller fleste er helt streite heterofile. Sorry.
Å være homofil, lesbisk, bifil eller transperson er med andre ord ganske uvanlig. Så uvanlig at det burde være helt unødvendig å gi fenomenet så mye oppmerksomhet som det faktisk får. Og bare så dét er sagt: LHBT-aktivistene snakker ikke for alle homofile, lesbiske, bifile eller transpersoner. De snakker for en fraksjon av fraksjonen, og nå er det snart på tide dere holder munn. Det store flertallet har fått nok av maset.
Det mest påfallende ved dagens aktivisme er at den slår inn åpne dører
Da Espen Pirelli Benestad ble et mediefenomen på 2000-tallet, var det ingen som egentlig reagerte negativt på noe annet enn at privatliv ble utlevert til offentligheten. Det var litt freakshow. To tiår før var Great Garlic Girls et av Norges mest populære show, som ble besøkt av et stort gjennomsnitt av befolkningen. Selv firmafester ble lagt til Humla, og jeg har selv vært på en forestilling med GGG. Det var great, men hva så?
Det er altså helt feil å påstå at disse sub-gruppene i samfunnet ikke er inkludert. Like feil som å hevde at de blir hatet, mislikt, forfulgt eller hetset i større grad enn andre grupper … som for eksempel politifolk, trafikkbetjenter, trygdesnyltere eller politikere fra Fremskrittspartiet.
Aktivistene forsøker å male et glansbilde av et samfunn hvor alle liker hverandre. Det er dessverre ikke normal menneskelig reaksjon og atferd, og det burde de «liberale» aktivistene forstå bedre enn de fleste: Med stor stolthet og selvfølge spyr de daglig ut hat, motvilje og fordommer mot enhver de får i trådkorset. Undertegnede inkludert. De hater meg fordi de vil bekjempe hatet. De er sinnssyke.
Siden LHBT-miljøet allerede var inkludert, og altså ikke spesielt utsatt for hets eller angrep fra noen sider av det offentlige Norge (kanskje foruten noen religiøse miljøer), fremstår både prideopptoget og rasende demonstrasjoner for «inkludering» som absurde.
Å bruke ropert for å proklamere at man har rett til å elske hvem man vil i Norge anno 2020, blir helt kokkeliko med tanke på at ingen egentlig er uenig i dette. I hvert fall ikke hvis man ser stort på det.
På samme måte er det absurd å starte en Black Lives Matter-kampanje, siden det egentlig ikke finnes noen som har påstått noe annet. Hvem er uenige i at Black Lives Matter? Hvem og hvor er motstanderne? Man må gjerne hate hvite mennesker fordi de drev med slaveri (akkurat som alle andre kulturer, folkeslag, raser og religioner gjennom tusenvis av år), men da ber man også om motstand, og at noen påpeker det åpenbare:
Hvem var det som gjorde slutt på slaveriet?
Hvilken hudfarge og hvilket kjønn hadde de hvite mennene som gikk i bresjen for å avvikle alt slaveri? Tell us. Hvor startet den motstanden i moderne tid? Og hvilken hudfarge hadde de som oppfant menneskerettighetene og slagordene om frihet, likhet og brorskap? Hmm?
Kanskje det er på tide at vi som utgjør den enorme majoriteten roper ut svaret i kor, med ropert. For disse aktivistene er omtrent like tunghørte som de er historieløse. Dét er mainstream media også, som opptrer som propagandaorgan for bittesmå minoriteter som er helt på jordet.
Så hva i huleste er det som foregår? Hvorfor eksploderer gode, trygge, antirasistiske, rause, inkluderende vestlige samfunn i aktivisme over noe som strengt tatt ikke er et problem i Europa og Vesten – men som fortsatt utgjør gigantiske problemer i alle andre land i verden? Og da ikke minst i islamske land, som utrolig nok er den nærmeste allierte til denne gruppen aktivister?
Svaret kan åpenbart ikke ha noe med rasisme, hets eller ekskludering å gjøre. Alle med farge forsøker jo å komme seg hit, i stedet for å flykte tilbake dit pepper’n gror.
Dette handler overhodet ikke om rettigheter for minoriteter
Nei, dette er kort og godt god, gammeldags maktsyke. Opportunisme. Dette er en kampanje hvor minoriteter har blitt overmodige og forlanger å bestemme over majoriteten. Og ikke nok med dét: De forlanger å få bestemme hvilke tanker og meninger majoriteten skal ha i hodet – fordi de anser seg som bedre mennesker enn alle andre.
Men hvorfor forakter de den store majoriteten? Den store majoriteten av heterofile, «folk flest», som skjøtter sin egen hverdag og egentlig gir fullstendig blaffen i hele pride-styret, rasismepåstandene og klimaskremslene, fordi alle skjønner at det er bare er overdrivelser. Og fordi «alle» synes det er fullstendig, revnende likegyldig hvem du elsker, har sex med, hvordan du kler deg eller hva du identifiserer deg som. Who cares? Hvorfor i alle dager skal dét interessere folk flest? Det er privat.
Majoriteten gir f-en. Majoriteten bryr seg ikke. Det er ikke majoritetens problem at du er mørkhudet, homofil, lesbisk, transe eller bifil. Det er ikke majoritetens problem om du er muslim eller krever å få gå med hijab. Hvorfor skulle det interessere noen som helst? Gjør som du vil. Who cares?
Nei, det er ikke sånn at alle misliker deg. Nei, vi gir faktisk blaffen i hva du «er» eller oppfatter seg som. Nei, det er ikke sikkert at det du «føler», faktisk er basert på virkelighet. Og, nei, du blir ikke utsatt for strukturell rasisme. Alt det er bare helt normal paranoia, og vi har alle et snev av det. Slapp av, ikke plag oss med det, så plager ikke vi deg. Ok? Dette er kanskje det mest provoserende du kan si til «the liberals».
DER er problemet: Aktivistene er ubetydelige
Når identitet blir knyttet til seksualitet, overtro, hudfarge, hårfarge, tatoveringer, piercinger – eller 80-tallets pønk-uniformer, antifas sorte kampuniformer, eller islams sinnssyke kvinne-uniformer, så reduserer man også identitet til å være ytre staffasje. Man ifører seg en personlighet i stedet for å ha en personlighet. Det funker alltid veldig dårlig.
Disse aktivistene er besatt av å flashe og fronte sin identitet, fordi de mangler identitet. Og når man mangler en identitet, formål, retning eller fremtid, så blir ethvert angrep på symboler for egen identitet, også et personlig angrep på ens eget selvbedrag.
Det er ikke normalt for mennesker å gå brølende i opptog med en mobb for å bekrefte at man har identitet eller verdi, og tvinge folk rundt seg til å akseptere det. Det er et mentalt sykdomstegn. Det viser at man mangler et indre åndsliv og et moralsk kompass – som den store majoriteten er utstyrt med. Identitet, formål og selvtillit er noe som spontant springer ut fra innsiden – skapt av å tilhøre en familie, et samfunn, en kultur og et land. Røtter.
Når man har denne indre identiteten, trenger man heller ikke tenke over det. Man trenger ikke farge håret, tatovere seg, klamre seg til en hijab eller insistere overfor andre på at man har en identitet fordi man er veganer. Folk med ekte identitet anser identitet som en privatsak, og da er det ikke et problem å være ubetydelig: Man er jo uansett en del av storsamfunnet, og man er viktig for sine nærmeste. Tanken på å være ubetydelig sliter imidlertid identitetsløse i stykker fra innsiden.
Et indre kaos som skaper et ufattelig ytre kaos
Aktivistene har ikke røtter. De er rotløse, kulturløse, historieløse, formålsløse og landløse. Og det gjør dem rasende. Noen må ha skylda! Kaoset vi ser rundt dagens kulturrevolusjon, er således et resultat av et indre kaos hos aktivistene, skapt av globalismens og flerkulturens grenseløse oppløsningsprosjekt.
Når aktivistene vil rive ned statuer, eller rive samfunnet i stykker, gjenspeiler det bare tomheten på innsiden. Når BLM-aktivister går til angrep på andre, gjenspeiler det bare at de er voldsmenn. Og de er aldri i stand til å forklare hva det er de vil bygge, for de har ikke noe av substans å by på.
Når individet ikke føler noen indre verdi, og ikke har noen røtter som forankrer personligheten, blir man drivved på livets hav. Den eneste muligheten til å bli en del av noe større, er å bli med i mobben. Flokken gir mennesker både identitet og formål, og flokken kan forlange at alle andre skal respektere, ære og anerkjenne deg. Raseriet vi ser når mobben går amok, blir en erstatning for individets verdi. Det er ikke progresjon. Det er selvjustis.
Aktivistene som insisterer på at det ikke finnes kjønn, rase, kulturer, nasjoner, historie eller faste holdepunkter i naturlig menneskelig atferd, gjenspeiler egentlig bare tomheten de har i seg selv. De leter etter noe, men vet ikke hva. De ønsker noe nytt, men vet ikke hva. De krever respekt for sin identitet, men har ingen annen identitet enn den flokken gir dem. De er en sørgelig gjeng med gærninger som er farlige for alt som kommer i deres vei. Mobben er alltid det.
Beviset for disse påstandene er ganske åpenbare:
Når sist hørte du en LHBT-aktivist uttrykke selvkritikk, tvil, nyanser eller filosofere om hvorvidt dette er en indre kamp eller noe som hele samfunnet skal delta i? Når rettet de ropertene sine mot mobben og proklamerte at «kanskje det er oss det er noe galt med?» Aldri. Men alle oppegående mennesker begynner der, med å spørre: «Er det meg, eller er det alle andre». Det kalles å være «voksen».
Denne astronomiske mangelen på selvkritikk er ikke noe nytt. Det er nøyaktig samme rotløshet som vi så i 1968, da de samme hule menneskene insisterte på at de skulle bygge et nytt samfunn. De fikk Charles Manson.
Mens norske visesangere sang mykt om at de «prøver å finne meg sjæl» (noe vi alle og enhver faktisk prøver), så sang hippieopprøret om revolusjon. Det endte med kaos, sex, narkotika, skitt, gjørme, filler, skjegg og flytende forhold – som igjen endte opp i mer rotløshet, skuffelse og barn uten voksne personer og familie rundt seg.
Det er ikke samfunnet det er noe galt med. Det er aktivistene det er noe galt med
Uansett hva minortets-mobben krever, og uansett hva man gir dem, så vil det aldri være nok. De mener på fullt alvor at det er alle andre det er noe galt med, og derfor har de rett til å angripe alle andre som ikke tenker som dem – det være seg verbalt eller fysisk. Forkvaklet logisk, og fryktelig feil.
Disse aktivistene er ikke i stand til å bygge stabile forhold eller stabile samfunn, for de er ikke stabile selv. Andelen afro-amrikanske barn som vokser opp uten en far er ekstremt høy: 70 prosent. Aktivistene klarer ikke å bygge sin egen stabile familie engang – likevel insisterer de på at de er i stand til å bygge et helt nytt samfunn.
Dette gigantiske paradokset driver dem til vanvidd. Men de har altså ingen rett til å overta samfunnet fra en stor majoritet. No, Sir.
