Den sovjetiske idealisme hadde sin avlegger også i skandinavisk sosialdemokrati, og fikk ny giv da borgerskapets barn på 60-tallet falt for maoismen og kulturrevolusjonen. «Gartner»allegorien lå bak sosialdemokratisk oppdragelse av typen helseminister Karl Evang og seksualopplysning. Men opplysningstanken hadde også en mørk side: Den tålte ikke konkurrenter. Kristne institusjoner, som lærerskolen i Wergelandsveien i Oslo, ble lagt ned. Det skulle bare være en lov i landet. Multikulten bygger videre på denne modellen. Foto: Fra museet over andre verdenskrig i Gdansk. Foto: Document.
«Likhet» – i betydningen «likeverdighet» – var midtstolpen i ønsketriaden som mer enn noe annet karakteriserte den store franske revolusjonens idealisme (Frihet, Likhet, Brorskap). Opprinnelig hadde uttrykket også avslutningen «out la mort!» (eller døden!) for riktig å understreke hvor intenst kravet om de tre rettighetene ble gjort gjeldende. I praksis ble det snarere «og døden!» i stedet for eller-varianten; så blodig ble samfunnsomveltningen at det knapt nok var plass til alle likene hverken i lasten eller på gravlundene etter hvert som de hopet seg opp gjennom giljotinens nitide arbeid.
I vårt samfunn gjenlyder ropet om likhet fremdeles sterkt mens man later til å være mindre opptatt av frihet og brorskap. Sistnevnte er kanskje til og med å anse som sexistisk – man vet aldri i våre dager – og mas om frihet har aldri kommet i første rekke når 1789-revolusjonærenes sosialistiske etterkommere skal bære opprørsfanen videre. Dessuten tror man visst i vide kretser, ikke minst i Norge, at frihet – muligens i likhet med god råd – bare er noe man har og alltid vil ha i moderne, liberale samfunn som vårt, ikke noe som må forsvares og pånytt tilkjempes om og om igjen dersom denne vår mest umistelige verdi ikke skal forsvinne. Likhet, derimot, er fremdeles fullt ut gangbart som politisk korrekt krav. Synd bare at begrepet er så rundt og mangetydig, skjønt på den andre siden gir nettopp denne kvaliteten mulighet for interessante og avklarende grenseoppganger.
La oss begynne med en halvparadoksal faktaopplysning: Folk er både forskjellige og like. Ovenstående har selvsagt gyldighet på individnivå, men påstanden eller konklusjonen, kall den hva du vil, gjelder også for grupper. Når en typisk nåtidsrevolusjonær som Lovette Jallow i vårt østlige granneland tar til orde for å rive ned svenske statuer av Carl von Linné fordi han var historiens største gruppeinndeler av alt levende, også mennesker, basert på systematiske likheter og forskjeller individene imellom, så er hun kanskje en flittig og flink antirasist av den postmoderne typen, men i alle andre perspektiver kommer hun helt enkelt med tullprat.
Man kan synes om det eller ikke, man kan fornekte faktum så markskrikersk som bare dét samt skaffe seg all verdens mektige forbundsfeller i bekjempelsen av virkeligheten, den som klassiske marxister i sin tid pleide å si at «eksisterte uavhengig av oss», men systematiske forskjeller finnes mellom mennesker med hjemstavn i Afrika, Asia og Europa. Kall de aktuelle kategoriene for raser, kontinentalgrupper, etniske grupper eller nærmest hva som helst, men forskjeller mellom dem finnes, som det også faktisk eksisterer forskjeller mellom dachshunder, pointere, fårehunder og så videre til uendeligheten og tilbake igjen.
Man kan på politisk grunnlag påstå at likheten mellom menneskegruppene er det eneste viktige, mens forskjellene mellom dem er ubetydelige, man kan alltid få med seg forskere og andre intellektuelle som nikker og sier at ja, sånn er det, fremfor alt kan man påtvinge samfunnet et tabu som slår fast at disse tingene skal det ikke forskes på eller skrives om, men intet av dette endrer den bakenforliggende sannheten. For uansett hva man gjør, kommer biologien alltid før eller senere til å riste av seg de sosiale fengselsbåndene samme hvor stor innflytelse de som hater «gamle, hvite vitenskapsmenn», temporært måtte ha fått mens verden gjennomled enda en av sine mange tankekramper. For siste gang: At forskjeller finnes, er trivielt, men sant. Hvordan man forholder seg til dette faktum, er noe annet. Men å begynne med å omskrive historien er garantert en svært lite lovende begynnelse dersom et samfunn skal forbedres.
Likeverdig er noe annet enn lik, og det er altså likeverdig «egalité» betyr. Det samme gjelder for øvrig den tilsvarende bruken av ordet «equal» i FNs erklæring om menneskerettigheter fra 1940-tallet (i parentes: ikke menneskeretter, vi driver ikke med kannibalisme). Spørsmålet blir da: På hvilken måte eller overfor hvem er menneskene likeverdige? For vi vet jo alle at noen av oss er notorisk mindre verdifulle i eksempelvis yrkeslivet enn andre, at våre barn betyr mer for oss enn grannens unger og så videre. Blir det ikke da bare en tom frase å hevde at alle er likeverdige?
Ikke dersom man skjønner at utsagnet berører vår status vis-à-vis Den Aller Høyeste, den som noen velger å kalle Gud. Siden Han er uendelig god, uendelig mektig og i det hele tatt uendelig annerledes, alt ifølge definisjonen, så blir de til sammenligning små forskjellene mennesker imellom ubetydelige. I Hans perspektiv er vi følgelig likeverdige, laget i Hans bilde som vi visstnok er.
Man kan si hva man vil om forestillingen og tankegangen ovenfor, men etisk henger den definitivt på greip. Hvordan de resonnerer som ikke holder seg med en gud som ankerfeste i tilværelsen, men likevel insisterer på alle menneskers likeverd, vet jeg ikke. Min logikk har vansker med å favne en slik kombinasjon, men for noen fungerer det sikkert. Uansett kan etisk høyverdige liv utvilsomt leves uten guders hjelp – betydelig praksis beviser dette – selv om det kan kreve overmenneskelige anstrengelser og, som sagt før, ikke enkelt lar seg forene med ambisiøse likhetsforestillinger.
Dette med at likeverd er blitt forkortet og fordummet ned til likhet – av språklig latskap så vel som manglende kognitiv presisjon, formodentlig – medfører noen nærmest pussige konsekvenser. Vi lever jo i egalitarismens tidsalder der det gir «kred» for de fiiine å late som om de er som alle andre, altså helt like mannen i gata. En norsk standardkompliment til et medlem av den ypperste overklassen er følgelig at vedkommende er folkelig, hvilket blir smått påfallende gitt at vedkommende nettopp ikke skal være akkurat det.
Det beste eksempelet i så måte er våre kongelige. Man kan nok for en stund få i både pose og sekk, altså late som om en fjern og edel nimbus fremdeles hefter ved paret Johnny fra Stovner og Mette-Marit fra Kristiansand, men illusjonen lar seg neppe i lengden opprettholdes. Det hele blir pinlig ulogisk – samtidig å være helt folkelig og helt kongelig – en slags intellektuell forskrevelse som minner om hvor vanskelig det har vært for ledende teologer gjennom hundrevis av år å skulle banke inn i hodet på tvilende menigheter at en meget fremstående entitet innen kristendommen både er sant (altså fullt ut) menneske og sann gud. For å lykkes med slikt, kreves antagelig mirakuløs medvirkning, skjønt da er man havnet langt ute på religionens enemerker der logikken er henvist til de harde, bakerste benkene. Lignende mesterstykker er ikke mulige i den verdslige verden.
Slik likhetskravene og -påstandene i praksis nå fungerer i samfunnet, kan jeg ikke fri meg fra tanken om at en glidning er skjedd over i et betydelig mindre tillitvekkende derivatbegrep, nemlig det likegyldige. Også dette ordet har sin iboende tvetydighet. Noe er likegyldig eller behandles med likegyldighet samtidig med at lik gyldighet ikke gjøres gjeldende for situasjoner og konfliktforhold som, ut fra inntil nylig aksepterte norske rettferdighetsbegreper, burde og skulle vært behandlet på nettopp lik måte. Dette siste lyder formodentlig uforståelig, så la meg forklare hva jeg mener.
Likegyldigheten viser seg i samtidens godhetsposørers særdeles avslappede holdning til dem som har måttet bære byrdene av enda et forsøk på å etablere en dennesidig utopi, et flerkulturelt lykkeland til erstatning for de gamle europeiske nasjonalstatene med solide røtter i delvis felles, delvis lokal historie. De opprinnelige borgerne – etniske engelskmenn, svensker, nordmenn, tyskere og så videre – er blitt taperne. Først og fremst er det de gamle arbeiderklassenes sønner og døtre som hittil har måttet lide i form av lavere lønn, høyere arbeidsløshet, økt voldskriminalitet, større rivninger mellom samfunnsgrupper og så videre, men forverringen kommer ikke til å stoppe der.
For de liberale elitene er nye drap og voldtekter enn så lenge hendelser som sjelden berører dem personlig, noe man kan bevare likegyldigheten overfor og bortforklare, men til sist blir situasjonen verre for alle. Da kan det være for sent å snu utviklingen. De som tror at pastor Niemöllers berømte dikt om unnfallenhetens pris har gyldighet kun i møtet med trusselen om nazistiske og fascistiske voldshandlinger, har ikke forstått mye.
Samtidig som man i dag er villig til å se gjennom fingrene med overgrep mot dem som påstås å nyte godt av såkalt «strukturell rasisme» i land som Norge, altså forestillingen om at etniske nordmenn har det urettmessig godt her på bekostning av andre grupperinger som følgelig er undertrykket, så etablerer man lover som bevisst diskriminerer mot nettopp de samme etniske nordmenn. Dette sier jeg med særlig den nye hatprat-paragrafen (§185) i tankene. Dens klare hensikt er å slå ned på nordmenns påstått ufjelge omtale av utlendinger, spesielt om disse er fargede og/eller muslimer, mens tilsvarende karakteristikker aksepteres, forstås og tillates dersom de er rettet motsatt vei. Man er ikke fornøyd med et fargeblindt lovverk lenger, for et slikt tar ikke høyde for vår angivelige rasistiske hvite arv. Så lager man isteden lover ment å sørge for positiv særbehandling av dem som vi visstnok har diskriminert og ennå diskriminerer.
Dermed har de antirasistiske revolusjonære lukket sirkelen fullstendig, ved å inndele menneskers rettigheter etter rase, ved at likhet for loven – et gammelt rettsprinsipp i vår del av verden – er erstattet med bevisst ulikhet. Det er tydelig at ord ikke skal bety det samme som før lenger, at likhet godt kan bety de facto ulikhet dersom dette er nødvendig for å skape det nye samfunnet de progressive higer etter, og som angivelig skal bli så mye bedre.
Nei, samfunnet som vi nå er på vei inn i, blir ikke bedre. Situasjonen for oss innen «urbefolkningen» blir i stedet verre og kan snart bli riktig ille. Å yte motstand mot utvikling er ikke lett, især når de som skulle tale din sak, i stedet gjør det motsatte. Første steg i riktig retning må være å åpne folks øyne for hva som skjer og hvor hen vi er på vei. Grunnleggende reparasjon av skadene får trolig bli kommende generasjoners oppgave. Det kjennes ordentlig bittert å måtte innrømme at min tids nordmenn ikke har forvaltet arven fra forfedrene bedre, men dessverre: Slik er det.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
