Gjesteskribent

Det er alltid vanskelig for en samvittighetsfull kronikør å avgjøre når noe begynte. Likevel: At svært mye av nåtidens vansker, utfordringer og løsningforsøk kan spores tilbake til den franske revolusjonen i 1789, er en påstand mange historisk interesserte vil nikke enighet til. Detaljene i den nevnte omveltningen er for de fleste blitt heller uklare siden skolens historielesning, men revolusjonens overgripende krav og motto – oppsummert i tittelordene ovenfor – står spikret i erindringen som målbærende det vakreste håp før blodet druknet forsøkene på realisering av også denne menneskeskapte utopien.

Jeg kom i tanker om sammenhengen mellom de tre slagordene da jeg leste Rustads kommentar «En bitter lekse: Frihet og likhet lar seg ikke forene». Korrekt påpekte han, følgende Roger Scruton, så vel som andre konservative tenkere, at internasjonale sosialister og globalister av alle de slag sliter med samtidig å skape både frihet og likhet i det grenseløse samfunnet de arbeider for. Ligningen går ikke opp. For mye av det ene skader det andre og omvendt, helt til man blir alvorlig «hautoillat» av oscilleringen mellom ytterpunktene enten man begynte fra et kapitalistisk og frihetlig ståsted eller opprinnelig la hovedvekten på sosialistisk fundert likhet menneskene imellom.

For mennesker er helt enkelt ikke like hva mange viktige parametere angår, hverken på individ- eller samfunnsnivå; dette er livets enkle og harde biologiske sannhet enten man er villig til å innse den eller ikke. Man kan godt hevde at alle besitter samme verdighet, altså er likeverdige i et slags metafysisk perspektiv, for eksempel ved at vi alle er uendelig små stilt opp mot Gud, hvorfor forskjellene mellom oss svinner hen til intet, men det er forskjell på verdi og verdighet. At vi er eller skulle kunne bli like mye verdt i et menneskelig (nytte)perspektiv – for ikke å snakke om påstanden i sin enkleste form, at vi alle faktisk er like – det er med respekt å melde ikke annet enn kontraintuitivt tøv som aldri er sannsynliggjort, og selvsagt langt mindre bevist.

I den mer subtile enden av skalaen finner vi dessuten det om og om igjen observerte faktum at ulike mennesker har ulikt behov for selvhevdelse og lyst til å gå sine egne veier. Selv når ingen ytre tvang finnes som hindrer våre aktiviteter, manifesterer vi forskjellig vilje og evne til å ta verden rundt oss i bruk og besittelse. Da vil nødvendigvis den enes frihetsbehov stundom komme i konflikt med nestens ønske om likhet, om ikke annet så fordi noen kan føle seg utilstrekkelige når de sammenligner eget vankelmot med sidemannens glupskhet etter å oppleve stadig nye og spennende ting; annerledes kan det ikke være og er det heller ikke.

Hvordan se til at spenningen mellom de to prinsipielt inkompatible kvalitetene, altså frihet og likhet, blir til å leve med? I denne sammenhengen er det at det tredje ordet, det ofte oversette brorskap, kommer inn med full tyngde.

Vi aksepterer og tåler mer av våre nærmeste slektninger enn av andre, på samme måte som våre foreldre, barn og søsken gjerne viser større overbærenhet med oss enn vi med rimelighet kan forvente av fremmede. Enhver, iallfall de fleste, kan overbevise seg om sannheten i påstanden ved å se tilbake på egen livserfaring.

Søsken innser på et tidlig tidspunkt at de er forskjellige. Noen ganger leder erkjennelsen til livslang misunnelse, kamp og uhygge, det skal medgis, men forbausende ofte aksepterer man at stoda er som den er: ulikskapen finnes, men man gleder seg over, snarere enn misunner den andre hans eller hennes særlige evner i den ene eller andre retningen, alternativt avfinner man seg med at av henne eller ham kan man ikke forvente like mye som av andre. Livet er som livet er, mangslungent og med underlige kast hit og dit; rettferdig er det bare unntaksvis. Enda mer tvinger innsikten seg frem i forholdet til egne barn, skjønt uansett gjelder at man er og forblir nært knyttet til de nærmeste enten man liker det eller ikke. Man velger like lite sine søsken og barn som man velger foreldre. Trass i dette stundom småtriste faktum, så går det oftest bra. Hadde det ikke vært slik, altså at blod er vesentlig tykkere enn vann, hvorfor foreldre stundom går ut av sitt gode skinn for å ta seg av sine besværlige små, så hadde vi helt enkelt ikke vært her og hadde følgelig heller ikke kunnet fundere over forholdet.

Annerledes da når man ufrivillig blandes sammen med fremmede, når intet brorskap eksisterer lenger som kan mildne reaksjonen overfor andres mangler og unnskylde deres feil. Dette vet folk, de har følt det i eget liv, de av dem som har levd lenge nok til å ha bevisste erfaringer.

Også på nivået over familie og direkte slektskap er brorskapsbånd betydningsfulle, og atter en gang er det betimelig å klistre på et «selvfølgelig.» Igjen gjelder at alle innser dette bare de er villige til tro på det de faktisk ser og historien lærer oss. I motsatt fall begår man tankefeilen å tro at noe er riktig bare fordi man synes at slik må vel en optimal verden være skrudd sammen, hvilket svarer til den velkjente moralistiske feilslutningen hvis essens det er å slutte fra bør til er. Samfunn preget av nært brorskap innbyggerne imellom – altså at de har felles språk, religion, historie, kort sagt kultur i sin alminnelighet, samt naturligvis også aller helst felles etnisk bakgrunn samme hvor motbydelig akkurat dette poenget måtte fortone seg for politisk korrekte samtidsmennesker – samarbeider bedre og har færre interne konflikter. I slike samfunn kan folket lettere «som brøder saman bu» slik det «sømer seg» både kristne og andre; de preges av indre samhold og tillit.

Det er mange forskjeller mellom Skandinavia og Balkan, men den ovennevnte er viktigst i vår aktuelle sammenheng som eksempel på samvariasjon mellom samfunnsmessig heterogenitet og vold og krig på den ene siden og tette brorsbånd innad i befolkningen, evne til samarbeid og solidaritet folk imellom på den andre. Korrelasjonen er observert ofte og på mange steder og det fortoner seg intuitivt selvsagt at vi her har å gjøre med et årsaksforhold. Slikt kan rett nok ikke formelt bevises – vi har tross alt å gjøre med historiske foreteelser – men fravær av bevis må ikke tolkes som bevis for fravær. Det er tillatt å bruke vettet også når man vurderer denne typen spørsmål.

Når den franske revolusjonens etterkommere om og om igjen har forsøkt å skape likhet sammen med frihet for moderne europeiske mennesker, hvorfor har de da «glemt» brorskapets rolle som aggresjonsbuffer mot at konflikter skal blusse opp hver gang noen feiler enten det gjelder likheten eller friheten? Hvorfor har man bevisst skapt mindre brorskap i samfunnet, ikke mer, samtidig som de to første idealene ble forsøkt virkeliggjort? Ja, si det, rett svar burde gi ikke bare 64 000 blanke premiekroner, men halve riket og kongsdattera attåt. Noen ganger må man bare akseptere ikke å ha fyllestgjørende forklaringer på hvorfor rare ting skjer. Man får da nøye seg med å påpeke at det underlige faktisk fant sted og hadde de og de effekter, mer klarer man ikke.

I flere tiår nå har de politisk-ideologiske elitene arbeidet for å gjøre ulike europeiske samfunn, inklusive det norske, mer befolkningsmessig heterogene, altså skape et såkalt mangfold som de bejubler, ved å slippe inn store mengder innvandrere. Disse har vært kalt alt fra flyktninger til gjestearbeidere; det viktige i sammenhengen er at de, og senere deres familier, faktisk har kommet og blitt værende, ikke hvordan det skjedde. Svært mange av dem er fra helt andre kulturer, de har en annen religion, en historisk bakgrunn som er helt forskjellig fra vår og dessuten tilhører de andre etniske grupper enn de vi før var vant til på vårt kontinent. Samtidig med alt dette okker og veer politikerne seg over at skilnadene i samfunnet blir større, at gapet mellom rike og fattige øker og at samholdet mellom menneskene blir mindre. Tiltak må treffes, ny dugnadsånd må skapes, sier de, solidaritet må igjen bli limet som bygger landet; det mangler ikke på ny-sosialistiske kamprop for å lage et Europa tilpasset migrasjonens tidsalder eller, for vårt vedkommende, Det Nye Norge. Står alt dette til troende?

Nei, ikke mer enn hva krokodilletårer vanligvis er verdt eller munnsvær kan sies å være en indikator på sann empati. De styrende har rørt ihop en sosial gryterett av befolkningsmessige komponenter som ikke bare medfører en alt annet enn harmonisk smaksopplevelse, men der sausen skiller seg og ingrediensene trekker og trekkes i hver sin retning. Da Tyskland for et kvart århundre siden ble gjenforent etter murens fall, sa man at «was zusammen gehört, soll nie mehr getrennt werden», men like meget gjelder at det som ikke hører sammen, skal man heller ikke forsøke å blande. Det gir helt enkelt ikke bra resultat uansett hvor gode hensikter man kanskje hadde.

Særlig underlig blir det når sosialister og sosialdemokrater som står fremst i rekken av arvinger etter de revolusjonære fra slutten av 1700-tallet, er de som fører an i kampen for å redusere det kulturelle og biologiske brorskapet samtidig som de sier seg å ville fremme likhet og frihet. Da fjerner de den éne komponenten som kunne glattet over det uløselige ved samboerskapet mellom frihet og likhet. En struktur hvilende på alle tre kunne oppnådd en viss stabilitet, men uten det tredje beinet blir det knall og fall.

De er like dårlige i fysikk som de er i historie når de prøver på slikt, sosialingeniørene. Sannsynligheten for at de skulle lykkes, var minimal, og praksis har da også vist at deres store utopiske eksperiment endte dårlig for dem det foregav å skulle gagne, folket. Nå får vi andre prøve å rake så mange kastanjer ut av ilden som mulig. De skyldige kan ikke tiltros hverken evne eller vilje til å rydde opp etter seg.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også