Gjesteskribent

Er mennesker naturlig religiøse? Burde vi betrakte religionen som et medfødt, instinktivt eller på annen måte uunngåelig aspekt ved menneskelivet? Eller er religionen en historisk betinget, uviktig del av det å være menneske?

Disse spørsmålene dreier seg om mer enn akademisk nysgjerrighet. Svarene har store konsekvenser for hvordan menneskenes personlige og sosiale liv best mulig bør innrettes. De innebærer ofte en stillingtagen til sannheten i religiøse og sekulære påstander om virkeligheten. Svarene og resonnementene omkring dem er også knyttet til store historiske prosjekter som forsøker å forme samfunnets orden. Blant disse er forlengelsen av opplysningstidens prosjekt for realisering av en rasjonell, sekulær modernitet, og forskjellige religiøse prosjekter for å skape en modernitet som rommer religiøse livssyn sosialt, eller gir disse en sentral plass. Det utkjempes i dag en kamp om fremtiden for verdens forskjellige sivilisasjoner mellom bevegelser som er påvirket av ulike svar på spørsmålene stilt ovenfor. Implikasjonene av svarene er derfor av stor betydning for offentlig politikk, institusjonelle praksiser og den dype kulturelle dannelsen over tid.

Med «det som vedrører menneskets natur» mener jeg det som er viktig og universelt for mennesker, i alle fall siden aksetidens begynnelsen ca. 800 f.Kr., og trolig siden den neolittiske tidens begynnelse ca. 9500 f.Kr. Jeg fremmer universelle antropologiske påstander, som burde gjelde for mennesker i alle andre kulturer, ikke bare kristenheten eller Vesten.

Det empiriske grunnlagsmaterialet gir oss fire opplysninger som ikke gir noe konsekvent svar på spørsmålet. For det første er veldig mange mennesker i verden ikke religiøse, og noen kulturer synes å være ganske sekulære, uten at det tilsynelatende reduserer deres lykke eller funksjonalitet. Dette antyder at religion ikke er en naturlig del av det å være menneske, men en tilfeldig eller ikke essensiell praksis som bare deles av noen mennesker.

For det andre er ikke religionen i ferd med å svinne hen i hele den moderne verden. Selv mektige staters mest målbevisste forsøk på å undertrykke og utrydde religion (f.eks. i Russland, Kina, revolusjonens Frankrike, Albania og Nord-Korea) har mislyktes. Religionen ser altså ut til å være utrolig slitesterk, kanskje helt ute av stand til å bli ødelagt eller brakt til opphør. Dette antyder at religion på en eller annen ubendig måte er naturlig for mennesket.

For det tredje, selv når tradisjonelt religiøse former for menneskelig aktivitet synes å svinne hen i noen sammenhenger, dukker det i deres sted ofte opp nye og alternative former, som møter menneskers behov for det hellige, åndelige, transcendente og liturgiske. New Age-ideer og påstander om at ting er «åndelige, men ikke religiøse», er opplagte eksempler. Organisasjoner, bevegelser og praksiser på så forskjellige områder som «sekulær» miljøvernideologi, akademisk økonomi og sportsbegivenheter har religiøse dimensjoner. Mange av dagens mest populære filmer, skjønnlitterære verker og TV-serier dreier seg om overmenneskelige krefter, overnaturlige fenomener og åndelige temaer.

Selv personer i tradisjonelt religiøse grupper som ser ut til å ha oppgitt religionen, viser det som hevdes å være religiøs praksis, herunder det sosiologene kaller «vikarierende religion», «tro uten tilhørighet» og «hverdagsreligion». Noen har, som St. Augustin, argumentert for at mange tilsynelatende antireligiøse aktiviteter — som drukkenskap, rangel, promiskuøs sex, hardtrening, engasjert politisk aktivisme, uopphørlig konsum av materielle goder og narkotikamisbruk — faktisk representerer en dypt menneskelig religiøs lengsel og søken, en jakt etter sann religiøs godhet som tilfeldigvis er på villspor. Nærværet av disse alternativene til religionen gir større tyngde til oppfatningen om at religion er uløselig knyttet til menneskets natur.

Den fjerde omstendigheten peker tilbake på det syn at religionen ikke er en essensiell del av det vi er. Religionens rolle i samfunns og enkeltmenneskers liv avhenger i stor grad av personlige og historiske erfaringer og utviklingstrekk. Disse er, som sosiologene sier, avhengig av veien man går. Forskjellige mennesker og grupper går i helt forskjellige retninger når det gjelder religion. Ingen fortelling og intet tidsforløp gir hele historien. Kanskje finnes det slett ingen dominerende fortelling. I beste fall kan forskere observere og tolke brede mønstre og relasjoner. Dette tyder på at religionen ikke er naturlig, hvis vi med naturlig mener konsekvent uttrykt.

Hva kan vi få ut av disse fire opplysningene, som ser ut til å tale både for og imot tanken om at menneskeheten er naturlig religiøs? Jeg tror det lar seg gjøre å gi mening til hele grunnlagsmaterialet. Det som er nødvendig, er å forstå hva det betyr når man sier at noe er «naturlig» for mennesket.

Ofte kan ikke folk forstå spørsmålet om menneskets natur fordi deres forståelse skjer innenfor rammene av den positivistiske erfaringslæren, hva enten de vet det eller ikke. Positivismen forsøker å lese menneskets natur fra overflaten av den menneskelige adferd. Den ber oss om å lete etter regelmessige sammenhenger mellom observerbare empiriske hendelser, og definerer «forklaring» som identifikasjon av de sterkeste og betydeligste sammenhengene mellom disse. Når positivistene finner disse forklaringene, bruker de dem som «dekkende lover» i alle relevante tilfeller og situasjoner. Anvendt på spørsmålet som er stilt her, tar drøftelsen utgangspunkt i den ubestridte antagelsen om at mennesker enten definitivt er naturlig religiøse, slik at religionen alltid vil vedvare i menneskelige samfunn, eller at de ikke er naturlig religiøse, slik at moderniteten uunngåelig vil sekularisere menneskene og samfunnet etterhvert som vår kulturelle fortids tilfeldigheter kommer på avstand.

Men dette gir ikke tilstrekkelig oversikt over hva vår natur er. Vi må i stedet ta en virkelighetstro tilnærming, som tar hensyn til at alt som eksisterer i virkeligheten besitter karakteristiske egenskaper og evner i kraft av sin spesielle ontologiske beskaffenhet. «Naturen» til hva som helst har å gjøre med de stabile karakteristiske egenskapene, evnene og tilbøyelighetene det besitter på et «dypt» nivå i kraft av hva det er. Som jeg har argumentert for i min bok What is a person?, har mennesker ved sin natur spesielle egenskaper, evner, krefter, grenser og tilbøyeligheter, og den menneskelige natur er definert av disse slik de som helhet uttrykkes av mennesker. Tilbøyelighetene leder normalt bruken av våre evner i bestemte retninger, og ikke i andre. Folk har evne til å bruke musklene sine, men de har en tendens til å gjøre det på bestemte måter — for eksempel å gå oppreist fordi det er enklere og mer effektivt enn å krabbe.

De virkelige tingenes kausale evner og tilbøyeligheter er hverken fast bestemte eller fast bestemmende, hverken tilfeldige eller kaotiske. De er derfor hverken uforståelige eller helt forutsigbare. Når mennesker utfører handlinger under innflytelse av sin natur, er de hverken fullt bestemte eller helt selvstendige. Men fordi tilbøyelighetene normalt leder evnene i bestemte retninger, viser vi til en del av de personlig uttrykte funksjonene, evnene, tendensene og handlingene når vi snakker om menneskets natur. Når vi sier at en sosial aktivitet, ordning eller innretning er i samsvar med eller i strid med menneskets natur, mener vi at det enten fungerer med eller mot denne delen av naturen.

For å forstå disse tingene ordentlig, må vi også skille potensialitet fra virkeligheten, og muligheten fra den fulle realisering. Ulike miljøer aktiverer eller lar være å aktivere forskjellige kombinasjoner av evner og krefter. Et barns anlegg for matematikk, musikk eller baseball vil for eksempel realiseres eller oppfylles avhengig av miljøforhold som på ulike måter aktiverer dette anlegget og gir det næring. Naturlige potensialer kan forbli urealiserte. Men det gjør dem ikke uvirkelige, det forhindrer ikke at de er en del av tingenes natur. Det betyr ganske enkelt at de for tiden er sovende og urealiserte.

Den sosiale virkeligheten utvikles gjennom komplekse prosesser for samhandling og fremvekst, som i ulike sammenhenger vil produsere helt forskjellige hendelser og utfall. Men variasjonen i den sosiale virkeligheten betyr ikke at det ikke er noe som har en natur, men at den virkelig naturen kan og vil bli uttrykt på forskjellige måter.

De høyst variable egenskapene både ved individuelle mennesker og menneskelige samfunn, følger altså av ideen om at vi mennesker har en stabil natur, snarere enn å motsi den. Våre naturlige evner og tilbøyeligheter må realiseres eller komme til uttrykk, og et kulturskapende vesen som mennesket realiserer og uttrykker disse på alle slags forskjellige måter. En annen måte å få frem det poenget på, er å si at visse naturlige krefter og potensialer eksisterer på et dypt nivå, og de utløses og aktiveres bare under visse omstendigheter. Og når de aktiveres blir de realisert på bestemte måter.

Så når vi vurderer hvorvidt mennesker er naturlig religiøse, må vi avvise empirismens forestilling om at vi kan lese menneskets natur fra overflaten av den menneskelige adferd. Som realister må vi i stedet bruke alt tilgjengelig grunnlagsmateriale til å forstå det vi ikke alltid kan se, herunder også medfødte evner og anlegg som vi observerer i sine svært komplekse uttrykk når de blir realisert, men kan ikke se når de ikke realiseres. Vår oppgave er ikke (som positivismens) å oppdage dekkende lover som forklarer og forutsier observerbare sammenhenger mellom forhold og hendelser, men å bruke fornuften og alt tilgjengelig grunnlagsmateriale til å utvikle konseptuelle modeller, som så nøyaktig som mulig beskriver de reelle evnene og kausale prosessene som opererer på dypere, uobserverbare nivåer av virkeligheten. Dette er hva forskere gjør med subatomære partikler, for eksempel. Det er noe all menneskelig kunnskap krever.

Hvordan hjelper dette oss til å forstå spørsmålet om hvorvidt mennesket er naturlig religiøst? Jeg skal begynne med å oppgi mitt standpunkt negativt. For det første er ikke menneskene religiøse av natur hvis vi med «av natur» mener at de er tvunget av noe ukuelig naturlig behov, instinkt eller ønske om å bli religiøse i positivistisk-empirisk forstand. Ren observasjon viser at noen mennesker er religiøse og at andre ikke er det, men likevel lykkelige og funksjonelle.

For det andre, og nært beslektet med det første, er ikke menneskene religiøse av natur hvis vi med det mener at enhver menneskelig kultur har et funksjonelt behov for eller en ustyrlig impuls i retning av å gjøre religionen til et av sine sentrale kjennetegn. I likhet med individuelle mennesker, varierer det hvor viktig en rolle religionen har i samfunnenes liv. Noen er svært religiøse. Andre er ganske sekulære, med religionen i en sideordnet rolle. På observasjonsnivå kan vi ikke si mer enn at total sekularitet synes å være umulig i ethvert samfunn. Men det er langt fra å si at mennesker er naturlig religiøse.

Likevel er mennesker naturlig religiøse hvis vi med det mener at de i kraft av sitt gitte ontologiske vesen har et komplekst sett av medfødte egenskaper, evner, krefter, begrensninger og tilbøyeligheter som gir dem evnen til å tenke, oppfatte, føle, tenke, ønske og handle religiøst, og som under de rette omstendigheter har en tendens til å lede dem i retning av religion. Menneskehetens naturlige religiøsitet lar seg ikke oppdage i noen (ikke-eksisterende) ensartethet av observerte religiøse trossetninger eller praksiser hos personer eller samfunn. Den finnes i stedet i de naturlige egenskapene som ligger latent i vår menneskelighet, og er som alle andre medfødte evner gjenstand for det kompleks av vekselvirkninger og stimuli som kan bringe disse egenskapene til overflaten.

Dette bidrar ikke bare til å forklare religionens opprinnelige, ukuelige, utbredte og tilsynelatende uslukkelige natur i menneskets erfaringsverden. Det antyder også at den skeptiske opplysningstidens, den sekulære humanismens og nyateismens visjoner for en helt sekulær menneskelig verden, rett og slett ikke er realistiske — de stanger imot en meget slitesterk del av virkeligheten, og vil derfor ikke kunne realiseres. Men det er ikke hele historien. Ved å forstå begrepet «religiøs av natur» i granskende forstand, hjelper det oss å tolke dataene som forteller oss at mennesker og samfunn ofte ikke er religiøse.Det forteller oss at ikke-religiøse mennesker besitter de naturlige evnene og tilbøyelighetene til religion, men at disse ikke er blitt aktivert av miljø- eller erfaringsmessige utløsningsmekanismer, eller at de er blitt aktivert, men siden nøytralisert eller deaktivert av andre sosiale krefter.

Men eksakt hvilke naturlige tilbøyeligheter til religion er det som bunner i menneskets personlighet? Det er et sammenvevd sett av innstillinger til livet og verden, hvor menneskene stadig ser ut til å finne seg selv. Vi snakker her om viktige aspekter ved den menneskelige tilstand.

Den første av disse naturlige menneskelige tilbøyelighetene til religion springer ut fra vår universelle menneskelige tilstand i relasjon til hva vi fastholder som sant. Som jeg har hevdet i min bok Moral, Believing Animals, er alle mennesker er troende individer, ikke vitende som vet sikkert. Alt vi vet er tuftet på forutsatte overbevisninger som ikke kan verifiseres med mer fundamentale bevis, eller med en sikkerhet som gjør oss visse på at de er sanne. Det er like sant for ateister som for religiøse tilhengere. Jakten på bunnsolid visshet, som vi alle kjenner til, er et utpreget moderne prosjekt, lansert en som en reaksjon på ustabiliteten og usikkerheten i den tidlige modernitetens Europa. Men dette moderne prosjektet mislyktes. Det finnes intet universelt, rasjonelt fundament som sikker kunnskap, hevet over tvil, kan bygges på. All menneskelig viten bygger på tro. Det er den menneskelige tilstand.

Det betyr at det religiøse engasjementet ikke er grunnleggende forskjellig fra annen engasjert menneskelig tro. Det å tro på mer enn det man kan «bevise», involverer det samme medfødte menneskelige behovet. Uten dette ville vi levd i en kognitiv ørken, ute av stand til å forsyne våre sinn med nok oppfatninger og ideer til å begynne å tenke. Den religiøse troen er altså i en erkjennelsesmessig situasjon som er felles for all menneskelig tro.

Den andre naturlige tendensen til religion springer ut av menneskets evne til å gjenkjenne problemer, samt vårt ønske om å løse dem. Ifølge en sosiologisk tenkemåte som sikkert er riktig så langt den går, har religionen sine dypeste røtter i det menneskelige ønsket om å avverge, forebygge og løse reelle eller opplevde problemer. Som mennesker er vi særlig godt i stand til å erkjenne problemer, og vi ønsker å overvinne dem. Selvfølgelig støter vi på problemer som vi har liten eller ingen evne til å løse. Døden er det mest åpenbare eksemplet, sykdom et annet. Men nettopp fordi vi kan gi våre problemer en kognitiv form, og fordi vi ønsker å løse dem, klarer vi ikke å ignorere selv de mest gjenstridige, tilsynelatende uløselige problemene. Vi ønsker ofte å løse problemer vi ikke kan løse. Når tanken på en hjelpsom overmenneskelig makt forespeiles menneskesinnet gjennom kultur, sosialisering, åpenbaring eller på annen måte, er det helt naturlig for oss å appellere til denne makten for å prøve å unngå eller løse problemer.

For det tredje peker også vår eksistensielle tilstand i retning av tilbøyeligheten til religion. Mennesker har både utrolige evner og alvorlige begrensninger. Vi vet at vi skal dø, men ikke hva som kommer etter døden, for eksempel. Vi søker ofte sannhet, godhet og skjønnhet, men finner ikke så mye av det i denne verden, ofte heller ikke i oss selv. Det er naturlig at man stiller seg de store spørmålene og sliter med svarene. Hva skal jeg leve for, og hvorfor? Hva bør jeg tro, og hvorfor bør jeg det? Hva er moral, og hvor kommer den fra? Hva slags person bør jeg være? Hva er meningen med livet, og hva bør jeg gjøre for å leve et meningsfylt liv? Vi er menings- og betydningssøkende vesener, men vi har vanskelig for å bli tilfredse med den mening som kan skapes utelukkende innenfor horisontene av den erfaringsverdenen vi lever i.

Religion har vært den primære måten menneskelige kulturer har besvart disse spørsmålene på. Likevel er ikke religion den eneste måten mennesker besvarer dem på for å leve funksjonelle og lykkelige liv. Den menneskelige eksistensielle tilstanden krever ikke at folk er religiøse eller at de føler behov for å stille og besvare slike spørsmål — mange synes tilfredse med å fokusere på nåtiden, leve så godt de kan, og ikke la seg plage av de store spørsmålene. Men evnen til å hanskes med den menneskelige eksistensielle tilstanden på måter som ikke er religiøse, innebærer ikke at denne eksistensielle tilstanden ikke eksisterer, eller at tendensen den har til å føre til religion ikke er kraftig. Det er den.

Endelig fungerer det menneskelige behovet for å gjøre det Charles Taylor kaller «sterke evalueringer» som en annen tendens i retning religion. Vi handler uunngåelig i forhold til moralske oppfatninger som ikke anses for å ha oppstått fra våre personlige ønsker eller preferanser, men fra transcendente kilder. Det er rett og slett unaturlig for mennesket å tro at moral ikke er noe annet enn et spill, at alle moralske krav bare er relative menneskeskapte konstruksjoner.

Friedrich Nietzsche prøvde seg med en versjon av dette, men til slutt kunne han ikke selv unngå å argumentere for at enkelte ting faktisk var sanne, at enkelte standpunkter faktisk var rette — hvilket var grunnen til at han skrev sine verker for å overbevise leserne om disse. Hans nye fremstilling av verdiene endte også opp med å forplikte ham til visse verdier, påstander om sannhet og oppfatninger om godt og dårlig. «Slavemoralen» var for ham dårlig, for eksempel, mens den hedenske, edle krigerens moral var bra.

Denne medfødte tendens til å gjøre sterke evalueringer gjør det nødvendig for oss å redegjøre for hvor moralen kommer fra, hva som gjør den virkelig. Noen mennesker klarer å fjerne slike spørsmål fra bevisstheten, men de moralske spørsmålene vender igjen og igjen tilbake i kulturer og sosiale grupper, om ikke nødvendigvis i enkelte menneskers liv. Religion ikke den eneste kilden til svar, men historisk har det vært en grunnleggende og sentral sådan. Selv om de færreste vanlige mennesker er moralfilosofer som etterstreber intellektuell konsistens (ikke at de fleste moralfilosofene nødvendigvis er så konsekvente heller), vil disse spørsmålene aldri forsvinne fra menneskelivet. Under de rette betingelsene utløser dette også den menneskelige muligheten til religion.

Det å være menneske innebærer kort sagt en genuint naturlig evne til religion, som disse fire tendensene ofte fører i retning av praktisk religionsutøvelse. Det er ikke noe menneske eller kultur som med nødvendighet svarer religiøst på disse betingelsene. Enhver slik tendens, hva enten den er sterk eller svak, er bare en tendens — ikke noe forutbestemt, nødvendig, eller noen historisk skjebne. Det finnes andre funksjonelle, ikke-religiøse måter for håndtering av den menneskelige tilstand.

Likevel kan vi med rette si at mennesker er naturlig religiøse — forstått som et ekte og naturlig potensial, en evne og en tilbøyelighet — og samtidig erkjenne at svært mange mennesker, og sågar noen kulturer, ikke er særlig religiøse i det hele tatt. Denne oppfatningen løser opp i den tilsynelatende selvmotsigende informasjonen vi startet med. Religiøsiteten er utbredt, men ikke universell, og selv om den ikke er uunngåelig, er den umulig å slukke.

Hva forteller så dette oss om ting i vår egen samtid, trolig også om fremtiden? Det at vi er naturlig religiøse betyr ikke at vi nødvendigvis vil se noen stor vekkelse i morgen, eller at alle tilhengere av sekularisering lider i hemmelighet som «anonyme troende» på annen måte mangler noe menneskelig fordi de i en viss forstand lever i strid mot en del av sin natur. Men det tyder sterkt på at vi ikke bør forvente at menneskelige samfunn kommer til å bli gjennomsekulariserte. Fordi vi mennesker faktisk er religiøse av natur, vil sekulariseringen ha begrenset effekt, avhenge av en rekke faktorer, og i det lange løp være utsatt for tilbakeslag.

 

Christian Smith er professor i sosiologi ved University of Notre Dame, Indiana. Essayet Man the Religious Animal stod opprinnelig i First Things i april 2012, og republiseres i norsk oversettelse på Document med vennlig tillatelse.