Kommentar

Da jeg var student, hendte det stundom at jeg falt i tanker over bøkene om hvor ergerlig det var ikke å huske en tekst etter bare én eller et par gangers gjennomlesning. Isteden måtte jeg lese omatt og omattatte, grundig repetere gang på gang for at stoffet skulle sitte iallfall sånn noenlunde. Sant å si gjaldt problemet de fleste av oss lærende, ikke bare meg, og siden har jeg erfart at også generasjonen etter har det på samme måte. Kun noen ytterst få «lykkelige» har eidetisk hukommelse, evnen til å gjengi for eksempel et bestemt bildes innhold i all detalj etter å ha tatt en titt på det. 

Nå vet jeg ikke stort om eidetikere, men jeg innbiller meg at det uansett var berettiget å sette «lykkelige» i hermetegn ovenfor, for er det nå så sikkert at stålkontroll over minnesfunksjonen alltid er å foretrekke? Kanskje dersom du viljemessig også kan slå den av når du føler for det, det kan jeg tro på, men ellers? Husker vi for lite, for mye eller kanskje akkurat passe? 

Man kan ikke ha fokus på alt eller «stort fokus» som de tankeløse sier, i alle fall ikke dersom man skal se klart. Har man totalt fokus på noe – brennpunkt er det norske synonymet som forklarer sammenhengen best for enhver som har lekt med forstørrelsesglass en eller annen gang i barndommen – så betyr det at all oppmerksomhet, eller alle strålene fra en lyskilde, samles i ett enkelt, uendelig lite punkt som da blir belyst med uendelig styrke. Prisen man betaler for å se skarpt og dypt, er at man ikke samtidig kan se vidt; slik er avveiningsbalansen, enten man holder på med lysfysikk, psykologi eller forskning. Innsikten gjør seg like stålhardt gjeldende når man reflekterer over hvilket optimum som måtte finnes mellom hukommelse og glemsel for menneskenes evne til å ta seg frem gjennom livet.

Glemmer man ikke bort det aller meste av det man en gang kunne – telefon- eller bilnumre, tidligere venners og venninners fødselsdager, for lengst likegyldige passord og en uendelighet av andre trivia – så evner man ikke å fokusere på det som er viktig . Det er som å skulle skyte straffespark, utføre en vanskelig kirurgisk operasjon eller annet som krever full åndsnærværelse: Har man ikke tankene med seg, har man ikke fokus som det i dag er vanlig å formulere seg, så blir resultatet typisk dårlig. Ingen kan multitaske uten at oppmerksomheten rundt hver enkel oppgave blir mindre enn den burde være og resultatet deretter. Heller ikke kvinner som angivelig skal være så gode til å gjøre flere ting samtidig, makter en slik bedrift. Sånn sett er spesialisering og oppsplitting av oppgaver nødvendig, for ingen gjør alt like godt. Tikjempere slår ikke spesialistene i deres utvalgte øvelser. Glemsel er en forutsetning for fokus, og derved for prestasjoner på høyeste nivå.

Hvilken rolle spiller glemselen for våre emosjoner og den etiske bakgrunnen for adferd? Sagt på en annen måte: Burde vi husket mer eller mindre av det som skjedde før, når vi bestemmer våre handlinger i nåtid og fremtid? Her er vi i særdeles vanskelig lende. Selvsagt kjenner jeg ikke svaret eller svarene, men noen refleksjoner kan skape et mer avklart forhold til pro et contra innen tematikken. La oss nærme oss spørsmålene via noen typiske gode råd eller leveregler som ved at de er delvis kontradiktoriske, de motsier hverandre, viser på hvor innfløkt det hele er.

Det heter seg at man må minnes slikt som før er skjedd, ellers står man i fare for å gjenta fortidens feil, og du verden så enig jeg er i advarselen. Bare ferskinger tror at verden ble til i og med deres egen fødsel. Med tiden innser de fleste at de som gikk forut, fra egne foreldre og bakover, kanskje ikke var så uvitende og uforstående om mennesketypiske problemer som man gjerne innbiller seg i tidlig ungdom. Respekten for forgjengernes forsøk på å løse livsoppgavene øker med alderen. Akkurat dette ser altså ut til å være en allmenn ungdomsgreie som man vokser av seg, ikke noe som er spesifikt for en enkelt generasjon.

Når så er sagt, kan det ikke stikkes under stol at opplæringen i historie, sammen med den alminnelige respekten for samfunnets gamle, i vestverdenen befinner seg på et lavmål for tiden. Ungdomskulturen fremheves som særlig verdifull og påvirker alle sider ved det offentlige livet, i vårt land endatil hvem som settes til å bestemme på Stortinget. «Gamle skal ut, unge skal inn» er tendensen, og det later ikke til at noen bekymrer seg synderlig over at livserfaringen derved blir mindre og mindre hos lovgiverne. Utviklingen har sikkert både gunstige og ugunstige sider, slik er det jo som regel, men at den finner sted, er utvilsomt. Personlig tror jeg endringen har bragt mer uklokt enn klokt med seg, men selvfølgelig er slikt umulig å måle. Rynkefrie tenkemåter er i skuddet, og tap av refleksjonsdybde tar man i sammenhengen lett på. At ren historisk ignorans tillater argumentasjonslinjer som burde vært umulige i et samfunn av selvstendige voksne, kyndige borgere med egen erfaring og kunnskap om livets mange innfløkte sammenhenger, må man åpenbart leve med. Man får bla gjennom «Filosofiens trøst» enda en gang og registrere det som skjer med en skuldertrekning, de av oss som finner hjelp i slik lesning. Vi lever hverken i den første eller eneste nedgangstid verden har sett, og det vi ikke kan gjøre noe med, tjener det lite til å gråte over.

Den tar skade på sin sjel som ikke lærer av fortiden og historien, men sannelig kan det bære inderlig galt av sted også om man konsekvent lar nåtidsoppfatninger styres av konflikter og problemstillinger typiske for tiden som var; ting forandrer seg og det kreves av mennesker med ansvar at de kontinuerlig evner å se utover og lenger enn det som engang var og gjaldt. Kan hende er påstanden selvsagt, men jeg vil likevel henge på to eksempler som illustrasjon til hvor hardt et overtungt fortidsfokus kan straffe den ikke-fleksible.

I serbisk historie er knapt noe årstall viktigere enn 1389 da Lazar og hans menn tapte et stort slag på Kosovo Polje  (Kråkesletta) mot tyrkisk-muslimske angripere. Nederlaget innledet et mangehundreårig fremmedåk med undertrykkelse både kulturelt, politisk og religiøst, et tungt historisk faktum som påvirker også dagens motsetningforhold mellom de ulike folkeslagene i området. Det som den gang skjedde, er intet som skal glemmes, absolutt ikke, men man kan heller ikke la over 600 år gammel urett maktstjele nåtidig vurderingsevne slik at man handler uklokt og skader både seg selv og andre i misforstått respekt for egne helter fra for lengst forgangen tid. Delvis var det dette som skjedde da Jugoslavia falt fra hverandre etter jernteppets og Sovjet-kommunismens oppløsning i Øst-Europa. Det politiske bildet er og var innfløkt – slik er det alltid på Balkan – og det er ikke opp til meg å skifte sol og vind, men stort sett synes det klart at Serbia innledet en sjåvinistisk politikk overfor muslimske og katolske naboer for å forskyve maktforholdene på bakken. Det hele endte fryktelig galt, noe flere parter hadde skyld i, men det viktigste i vårt aktuelle perspektiv er at overfokusering på historisk urett, det jeg i sammenhengen kaller uvilje mot å glemme, lå til grunn for den ukloke politikken. Manglende evne til å legge ting bak seg er stundom meget skadelig for en nasjon.

Lignende tildragelser finnes det godt om også i den konfliktfylte historien Midt-Østen er forbannet eller velsignet med. Jeg har før takket forsynet for at vi europeere unngikk store omkamper da etterkrigstiden ble avløst av postkommunismen rundt 1990; ikke minst Polens krigsbetingede rokade vestover  viste seg å være stabil. Vi har i det hele tatt i vår verdensdel omsider lært oss å sette sluttstrek i alle fall hva noen uretter angår. Ikke alt kan korrigeres, blant annet er det så at tapte kriger har konsekvenser. Disse kan oppleves som blodig urettferdige av enkeltmennesker så vel som grupper det gikk ille for, og stundom har de klagende rett, men uansett gjelder at det fort kan gå fra vondt til verre dersom man forsøker å korrigere begåtte feil.

Annerledes i Midt-Østen der man med FNs hjelp etablerte en historisk unik institusjon for araberne de fleste i dag kaller palestinere, nemlig arvelig flyktningestatus. I stedet for å gå videre som andre folk har måtte gjøre, i stedet for å innse at tapte kriger har følger det ikke er enkelt å oppheve, så forstenet palestinerne seg innen en bestemt offerfortelling som gav dem «rett» overfor jødene. Dette «etiske fortrinnet» trumfet ikke bare andre oppfatninger, men også harde historiske realiteter som hvem vinner og hvem taper kriger mellom partene. Staheten har påført palestinerne lidelser, men sånn er det nå engang: Låser man seg fast i en bestemt historisk periode, nekter man å innse at da var da, men nå er nå, så gjør man folket en utjeneste. Noen ganger man som samfunn eller enkeltperson riste pelsen og gå videre, ellers blir man til en rettshavarist, en som lar kampen mot opplevd urett maktstjele tilværelsen. 

I sitt eget liv og familiens kan man mer uhemmet hengi seg til minnesmassasje, hente frem hel- og halvglemt kunnskap om det ene eller hint og slik gjøre fortiden levende for nye slekter; er man riktig heldig, så finnes det til og med noen i de nye generasjonene som ønsker å høre på. Jeg har selv stor sympati for foretagendet: Kartlegging av vår aktive, vertikale arv er og blir viktig for den enkelte, for slekten så vel som for samfunnet. På nasjonalt og statlig nivå må man imidlertid være aktpågivende for ikke å forstyrre den fine balansen som bør finnes mellom tilbake- og fremadskuende samtidsforståelse. 

Det er ikke tvil i min sjel om at vi i dag er blitt for lettvint fremoverlente i vår higen etter alt som er nytt; dette skader oss, berøver oss retningssansen og evnen til å skille viktig fra uviktig. Motsatt grøft, som preges av overstadig fokus på fortiden og gamle dagers urett, er også full av skakkjørte samfunn der man i toneangivende kretser ikke klarte å holde balansenerven i vater og tungen rett i munnen. Akkurat den feilen er imidlertid vi nordmenn svært langt unna å gjøre. 

Jeg er uansett ordentlig glad for at det ikke er jeg som har ansvaret for samfunnsskutas kurs mellom Skylla og Kharybdis. Forhåpentlig vil vi ha lykken med oss. Man kunne også satset på å være forutseende og dyktig snarere enn heldig, men dette later ikke til å være moderne nordmenns vis. Det er synd, for forholdene lå i vårt land vel til rette for utøvelse av forsiktig, konservativ politisk klokskap. Selv for et påstått annerledesland må det i lengden være tryggest å ha noe mer håndfast og bestandig enn flaksen å forlite seg på. 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også