Kommentar

Mange av oss som lever i Europa i dag lever i en slags permanent nåtid uten noen organisk forbindelse til en felles fortid. Ødeleggelsen av fortiden og de forbindelser som knytter våre erfaringer til tidligere generasjoners erfaringer er et av de mest karakteristiske trekk ved vår tid. Det som finnes av felles fortid er stort sett knyttet til skam og skyld, der europeerne er forventet å leve i en slags permanent botstilstand for vår uendelige rekke med historiske overgrep og grusomheter. Glemt er stoltheten over vår ufattelig rike kulturarv, og over den vestlige sivilisasjon som motoren i den maskinen som har skapt de fleste fremskritt for menneskene de seneste fem hundre år, og som ethvert land med ambisjoner utenfor Europa gjør sitt beste for å kopiere hele eller deler av. Europa vil helst se seg selv som en ren abstraksjon uten en kropp.

zweig-noirquadrineutre

I den østerrikske forfatteren Stefan Zweigs skildringer av sin oppvekst i det høyborgerlige Wien frem mot første verdenskrig tegnes et bilde av et annet Europa. Zweig beskriver et Europa full av fremtidsoptimisme og en nærmest religiøs tro på fremskrittet som uomstøtelig ble bevist gjennom nye vidundere innen vitenskap og teknikk. Ut fra en liberalistisk idealisme var europeerne hellig overbevist om å være på vei mot den beste av alle verdener. Ingen trodde lenger på kriger, revolter eller store omveltninger. Nyvinninger innenfor medisin fikk ned barnedødeligheten, hygienen fikk utbredelse og nye rettigheter ble år for år tildelt individene. Sett i etterkant kan selvsagt denne fremtidsoptimismen oppfattes som ufattelig naiv, men det var som om europeerne i dypet av sin sjel visste at de nyvunne fremskritt som for første gang gjorde at menneskene kunne bli herrer over egen skjebne, egentlig var noe skjørt som kunne taes fra dem hvis de glemte årsakene til eget mirakel. På samme tid oppsto det en nærmest manisk opptatthet av historie. Rundt om i Europa poppet det opp historiske museer, enorme mengder historisk materiale ble samlet inn fra hele verden, som for første gang gjorde det mulig med omfattende komparasjoner mellom kulturer, og historisk lesestoff var obligatorisk for alle som ville følge den dannede samtale. Det var som om europeerne var besatt av å forstå og å ikke glemme sine egne mirakuløse fremskritt. En sterk historisk bevissthet var nødvendig for å tro på fremtiden, og dermed være lykkelig i nåtiden.

Ny_Carlsberg_Glyptotek

foto: Ny Carlsberg Glyptotek i København.

Den verdenen Zweig beskrev forsvant i annen verdenskrigs flammehav og nazistenes herjinger, og det Europa som oppsto fra askehaugen var en kultur som gradvis skulle lage en perversjon av sin egen dypt rotfestede evne til selvkritikk. Den første generasjonen med historikere fra de allierte landene etter krigen, skrev bredt anlagte fortellinger om en heltemodig befolkning som ofret mye for å bekjempe nazistene. Fortsatt var nazismen et spesifikt tysk fenomen. Men dette skulle endre seg. Allerede i 1947 gav parhestene Adorno og Horkheiemer ut boken Opplysningens dialektikk, som et indirekte svar på hvordan det ufattelige kunne skje. Boken som er en uhyre raffinert fortelling om hvordan opplysningstidens frigjøringsprosjekt gradvis ble til et monster, skulle få enorm påvirkning på senere generasjoner europeiske intellektuelle, og da særlig på de marxistisk orienterte som skulle få en så øredøvende innflytelse på europeisk åndsliv. Da marxistene kom stormende inn på europeiske universiteter på 60-tallet, startet et stormløp mot den europeiske sivilisasjonen. Hver eneste stein i den europeiske historien skulle snus for å finne nye ofre for utbytting og undertrykking. Med en nærmest eskatologisk historieforståelse tolket de hele den europeiske historien som en eneste lang marsj mot det ondes rike – kapitalismen. Den vestlige evnen til selvkritikk som har sine røtter i kristendom, og våre åpne samfunn, og som er helt avgjørende for at en kultur skal kunne utvikle seg, ble omgjort til en orgie av selvforakt.

Over førti år etter Opplysningens dialektikk gav den polske sosiologen Zygmunt Bauman ut boka Moderniteten og holocaust. I boken forklarer Bauman holocaust som et fenomen som bare kunne oppstå i moderniteten. Det moderne samfunn med sin spesialisering og funksjonsoppdeling svekket den enkeltes ansvarsfølelse og gjorde holocaust mulig. Holocaust lå latent i moderniteten, og dermed implisitt i den vestlige kultur, og det kunne når som helst skje igjen. Implisitt var det ikke Tyskland som var den skyldige, at nazismen oppsto der var mer av en tilfeldighet. Glemt var de millioner av allierte som ofret livet i kampen mot nazismen. Noen få år etter fikk vi Rwanda.

Den amerikanske historikeren Daniel Goldhagen hevdet i sin bok A moral reckoning: The role of the Catholic Church in the Holocaust and its Unfulfilled Duty of Repair at den katolske kirke gav nazistene et motiv for drap, og skulle bli holdt moralsk ansvarlig for ugjerningene. Goldhagen hevdet at forfatterne av Det Nye Testamentet bevisst la inn antisemittiske passasjer lenge etter korsfestelsen for å tjene sine egne politiske motiver. Dermed var hele den kristne sivilisasjonen å klandre. Skillet mellom den kristne kulturen og nazismen ble stadig mer uklar. Plutselig var vi alle blitt skyldige.

Fra en historieforståelse basert på skyld og skam går det en linje frem mot et negativt syn på historie overhode. Siden alt ondt kommer fra historien må historien overvinnes. Tyskerne har til og med et eget begrep for det, Vergangenheitsbewältigung. En historiefortelling som vektlegger ens egen kultur og identitet ble etter hvert oppfattet som dypt reaksjonært og potensielt farlig. Den franske presidenten for høyesterett i Versailles, Bernard Darco, advarte mot de monstre som kunne gjemme seg bak en tilknytning og stolthet over ens kulturelle identitet som europeer. Han kalte det for neorasisme, og tok til ordet for straffeforfølgelse. Den canadiske kommentatoren Michael Ignatieff advarte mot å overdrive viktigheten av canadisk historie for canadiere. Han avfeide å tro at canadisk historie hadde noe som helst å si for den canadiske identiteten. Med glemsel skulle fremtidssamfunnet skapes. Som vanlig ligger Sverige et hestehode foran. På Stockholms universitets hjemmeside for historieprogrammet kan man se at studentene kan velge mellom en lang rekke emner innenfor islamsk historie, migrasjonshistorie og kjønnshistorie. Svensk historie er avspist med ett fattig emne. Et emne om svensk sjøhistorie de seneste tusen år.

Knapt før de glade nittitårene hadde startet, fanget Francis Fukuyama tidsånden med sin bok The end of history and the last man. Ifølge Fukuyama var de liberale, kapitalistiske demokratiene historiens endestasjon. Litt etter litt ville hele verden følge etter.

Nå skulle hele verden bli en eneste stor global familie. De eneste identitetene som fantes var den rent individuelle og den globale. Ingenting imellom. I Europa hadde historien tatt slutt og europeerne hadde overvunnet sin egen identitet og historie, det eneste som gjensto var fortsatt botsgang, dermed kunne masseinnvandringen starte. Hvem som flyttet til kontinentet og bosatte seg i de respektive land spilte ingen rolle. For Europa hadde kvittet seg med sin egen kropp, og skulle fra nå av bestå av et knippe med abstrakte prinsipper.

Problemet var bare det at for de nyankomne borgerne utenfor Europa var ikke historien slutt i det hele tatt, den hadde nettopp begynt. Mange minoritetssamfunn i Europa opplever nå en sterk identitetsbevisstgjøring. Islamister er ikke multikulturalister i det hele tatt, de er die hard monokulturalister. De er ikke relativister. De har et mål, en visjon, er besluttsomme, og har en identitet og verdier som vestlige multikulturalister ikke engang kan forestille seg.

Slik har det gått at det ofte er folk med minoritetsbakgrunn som er de skarpeste forsvarerne for europeisk kultur og verdier. De har opplevd at friheten koster noe. Og hvilken forbløffelse må de ikke føle når de oppdager at europeerne stort sett er likegyldige, kunnskapsløse og til og med foraktfulle til sin egen kultur og identitet. Mye er blitt sagt om den uunngåelige globale maktforskyvningen østover. Men det er ikke østover Europas fiende befinner seg. Det er vår egen glemsel som er vår største fiende. Europa kan fortsatt spille en rolle. Det er forskjell på å miste verdenshegemoniet og total kollaps. Det vil ikke bare være en katastrofe for Europa hvis Europa forsvinner, men en katastrofe for hele verden. Dissidenter og frihetskjempere over hele verden har alltid sett vestover for inspirasjon. Det er på tide med en europeisk gjenoppvåkning.