Kommentar

Vil Israel klare seg de neste 60 år? Svaret kommer an på hvem som spør. Blant opinionsdannerne i Norge er holdningene blitt mer distanserte/kjølige eller direkte fiendtlige. Dette gjelder til og med etablerte institusjoner som Den norske kirke.

Men dette er ikke bare en politisk holdningsendring. Det forandrer også oss selv. Israel er ikke et hvilket som helst land. Det er en del av vår mytologi, og endrer vi synet på jødene, endrer vi våre egne myter.

Det er betegnende når leder av Palestinakomiteen Line Khateeb kaller dagens kronikk i Aftenposten for «Syv myter om Israel». Hun angriper etablerte sannheter og kaller dem myter. Når hun kommer til den religiøse myten, går hun ikke inn på den i det hele tatt, men fortsetter i det politiske sporet og spør bare indignert: Hvor kommer dette engasjementet for Israel fra?

Strategien er klassisk: Ved å stemple etablerte sannheter som myter, skal de diskrediteres. Men dette er en politisk bruk av ordet myte. Khateeb nevner overhodet ikke den andre siden av mytene: de vi lever av og på. Hun ser selv ut til å være engasjert i den palestinske myten. Hvis hun hadde anerkjent den jødiske-israelske, ville hun stått mye sterkere. Men de som forsvarer palestinerne gjør ofte ikke det. Det er kanskje et utslag av svakhet. Den jødiske myten er så sterk at man ikke tør å ta i den en gang. Men aggressiviteten mot det israelske-jødiske har ikke tjent palestinernes sak, den har bidratt til at de i dag befinner seg i en dårligere situasjon enn noen gang.

Europa

Det som imidlertid er skremmende er at denne ikke-anerkjennelsen av Israel og jødene er i ferd med spre seg til de kondisjonerte i Europa. Anti-israelismen har lenge vært en fanesak for venstresiden. De har nå fått medspillere blant Europas muslimer. De to graver fra hver sin side.

Men europeerne graver dermed en grav for seg selv. På to plan: Myten om Israel og jødene er en av de sentrale mytene i kristendommen. Det er umulig å være kristen – dvs. tro på Jesus – uten å ha Israel og jødene som del av fundamentet.

Jødene er ikke priviligerte som Guds utvalgte folk, hevet over andre, slik noen liker å fremstille det. Israel er menneskeheten i mikrokosmos. Israel representerer menneskeheten overfor Gud. Det har derfor vært en prøvelsens vei for jødene å være utvalgt.

Del av historien

Vi har fått monoteismen fra jødene, og en av de sterkeste politiske frigjøringsmyter som finnes: utmarsjen fra Egypt, og de derpå følgende Ti bud. Dette er religion som politisk samfunnsbygging. Fra Abraham brøt opp fra Ur i Mesopmotamia: Vi er alle hans barn. Han er vår stamfar. Det gjør også oss spesielle, gir oss en egen historie. Vår identitet går gjennom Abraham og Herodot, den greske arven. Dette er det som skapte oss. Det er ikke noe vi kan skifte ut etter forgodtbefinnende som mekaniske deler.

Muslimer er konkurrenter/rivaler til denne oppfatningen. Det passer dem ikke at det finnes en eldre historie, og de vil gjerne inkorporere den i sin egen. Bak kampen om dagens Israel, bak synet på religionsundervisning i skolen og krav om særrrettigheter ligger et ønske om å fortrenge myten fra Abrahams tid. Muslimer er ikke en gang klar over at de fortrenger den, de mener bare at de oppfyller den sanne lære. De kan ikke problematisere sin egen historie. De blir hissige hvis man står for en konsekvent linje, som er å vedkjenne seg den historiske arven fra Abraham til dagens Israel.

Må vesterlendinger forsvare Israel?

Svaret er Holocaust. Forsøket på utrydde jødene var også et europeisk selvmord. De som nå vil frakoble Europas ansvar og skyld fra ansvaret for dagens Israel, begår et stort bedrag. For det første kan aldri europeerne få gjort opp skylden. Det finnes ingen handling som kan oppveie det som skjedde. Man må leve med og i det.

Men glemsel og annullering representerer en stor trussel mot Europa. Europa overlevde med et nødskrik nazismen og kommunismen, men blir aldri det samme. Kun en vedvarende anstrengelse for å bevare vår humanitet kan redde oss.

Vi går ikke lenger på tradisjonens trygge gulv. Vi henger i løse luften. Kun ved å fornye og hente det beste fra tradisjonen inn i samtiden og aldri miste bevisstheten om det som skjedde, kan Europa bestå. Det er derfor Europa som trenger Israel, i eksistensiell forstand, mens Israel mer trenger Europa som politisk støtte.

Israel vil bestå. Det er mer usikkert med Europa.