I kjølvannet av terrorangrepet på en synagoge i København har norske muslimer bestemt seg for å vise solidaritet med landets jødiske minoritet. De vil ta oppstilling utenfor en synagoge for å «passe på» den ved å omkranse den med en «menneskelig fredsring«.

Jeg skulle ønske de lot være.

Overfladisk solidaritet er vel og bra, men det vi trenger er noe mer håndfast. Intet fornuftig menneske har noen gang tvilt på at det finnes mange muslimer der ute som gjerne lever side om side med jøder. Det jeg ønsker å se er at det muslimske fellesskapet tar aktive skritt for å dempe ekstremismen i sine egne moskéer, skoler og institusjoner. Dette er ikke bare noe jødene har bruk for, alle trenger dette.

Vil noen av Europas politikere, som har makt til å konfrontere islamsk ekstremisme, gjøre noe som helst for å sikre at det virkelige problemet håndteres?

Kanskje de kunne jobbe for å motvirke islamsk ekstremisme isteden for å angripe Israels statsminister når han anbefaler jøder å emigrere? Selvsagt ville jeg ikke forvente noe annet enn at europeiske politikere opplever det skandaløst at Israels statsminister råder jødene til å vende Europa ryggen og flytte til Israel. Slike uttalelser tjener som en påminnelse om europeernes mislykkede forsøk på å inkludere jødene i et integrert Europa.

Sionisme er en jødisk såvel som en europeisk ideologi. Den ble skapt i Europa som svar på jødehatet. Et hat hvis navn, antisemittisme, ble oppfunnet av en jødehater som ønsket å gi hatet sitt en mer videnskapelig klang. Hver gang du hører noen fremme argumentet at de ikke kan være antisemitter fordi de selv er semitter, vil du se at hans arbeid har båret frukter.

Israel eksisterer ene og alene på grunn av Europas dårlige behandling av jøder. Det faktum at jøder i det 21. århundre fortsatt forlater Europa og flokker seg i Israel er et ubehagelig vidnesbyrd om europeernes svikt vis a vis jødene. Ikke rart at europeiske politikere føler seg personlig krenket, det er et sviende merke over egen ubehjelpelighet.

I april avholdes en internasjonal konferanse i Southampton, «Folkerett og Staten Israel». Her vil man angripe sionismen på bakgrunn av menneskerettigheter; hovedsaken i Europa. Den såkalt liberale grobunnen for tanker om toleranse, opplysning og mange andre gode, lodne/diffuse filosofier vil alltid ha noe å utsette på sionismen, en jødisk ideologi som holder et speil opp mot det «opplyste» Europa og viser det sitt virkelige speilbilde.

Når det kommer til stykket, hvor opplyst kan Europa være når jøder ikke vil slå seg ned der? Men isteden for å drøfte forgreningene av slike spørsmål, foretrekker Europas intellektuelle å angripe og forsøke å delegitimere Israel. Dette er både enklere og krever mindre selvransakelse.

I Southampton vil de vante argumentene brettes ut. Israel vil angripes som en etnisk-orientert stat der menneskerettigheter og demokrati ikke omfatter alle landets borgere. Det vil fordømmes for nasjonalisme når landets eksistens faktisk er et resultat av at jøder skapte en stat hvor de kunne få de like rettighetene som var utenfor rekkevidde i Europa. Dersom Europa hadde gitt jødene disse rettighetene i utgangspunktet, ville sionisme aldri sett dagens lys.

Dessuten, om europeerne hadde evnet å skape et samfunn der jøder fikk likebehandling, ville de ikke utvandre nå.

Sionismen tjener som eksempel på at de samfunn europeerne er så stolte av, har mislykkes. Det er nettopp denne kritikken som er årsak til den komplett defensive holdningen vi ser på Channel 4-intervjuet der en israelsk journalist som avdekket antisemittisme ble beskyldt for å «provosere». Vi ser det samme gjenta seg når Israels statsminister råder jødene til å forlate Europa og møtes med selvrettferdig harme og personangrep.

Det er langt enklere å hedre noen muslimske aktivisters irrelevante handlinger, angripe Benjamin Netanyahu eller utplassere væpnede vakter utenfor synagoger enn å endre de underliggende problemene i europeiske samfunn som bidrar til at tusenvis av unge muslimer i Europa reiser for å sloss og dø i Den islamske staten.

Dette europeiske behovet for å innbille seg at alt er iorden har skapt den krøniken vi ser omtalt på alle kanter. Derfor får vi høre så mye om Lassanna Bathily som hedres med fransk statsborgerskap for å vært med og skjule jøder under angrepet på et kosher-supermarked i Paris, i motsetning til Yoav Hattabs heltedåd. Han ble drept idet han angrep en terrorist som allerede hadde drept fire mennesker. I denne konteksten er det Bathily som gjøres til helt mens Hattab avspises med etpar reportasjer og en grav i Jerusalem.

Hattab, sønn av overrabbineren i Tunisia, passet ikke inn i den europeiske beretningen der en heller vil hedre en muslim som helt for å ha låst jøder inne i kjølerommet og løpt vekk, enn å minnes en jøde som angrep en væpnet muslimsk terrorist og døde i forsøket på å overmanne ham. Førstnevnte fortelling fremmer myten om sameksistens og tillater politikere å avlede krav om at de skal gi seg i kast med å håndtere den islamske ekstremismen de har latt gro under egne stortingsperioder. Sistnevnte fortelling kunne tenkes – Gud forby! – å oppmuntre jøder til å forsvare seg selv isteden for å fortsette å betro sine liv til vakter ved dørmattene sine og regjeringen i parlamentet.

Når europeiske politikere er tilfreds med å sette væpnede vakter utenfor jødiske mål men nekter å ta tak i radikalt islam og dets trusler, ei engang sette navn på problemet, da vet vi at intet vil endres. I dette Europa vil jøder forbli sårbare og forsvarsløse, avhengig av hjelp fra myndigheter som vil vise hvor fabelaktige de er når det tilbyr væpnede vakter og sier noen strenge ord om antisemittisme. Men jøder trenger væpnede vakter ene og alene fordi Europa har mislykkes med sitt jødiske problem, eller kanskje heller deres muslimske problem. Vi trenger fordømmelse av antisemittisme og soldater utenfor våre offentlige bygg kun fordi lederne i hele Europa mangler motet som trengs for å ta tak i jødehatet, et problemet som alltid har vært et betent sår i deres samfunn.

Dersom europeiske politikere for alvor ville håndtere antisemittismen ville vi se hvordan de tok tak i muslimske organisasjoner og institusjoner som indoktrinerer medlemmene i hat mot jøder, kristne og demokratiet. Isteden blir de feiret av de samme politikere som hevder at de bekjemper og utsletter ekstremisme. Det samme fastlåste tankemønsteret var gjeldende da daværende leder av Islamsk Råd i Storbritannia ble adlet på samme dag som overrabbineren Jonathan Sacks. Den ene var aktiv i veldedighetsarbeid og representerte landets jødiske fellesskap, den andre drev en organisasjon som endte med å boikotte Holocaustdagen og oppfordret til drap på britiske soldater.

Men en kan jo selvsagt ikke premiere en jøde uten å gi den samme premien til en muslim også. Tilsynelatende vil en hvilken som helst muslim duge. Det var nettopp dette klassiske tankemønsteret – oppmuntring til tilsynelatende fair play fremfor faktisk, klok strategi – som fikk oss inn i uføret fra starten av.

Jeg antar at det kan kalles fremskritt at Europas politikere nå tar til motmæle overfor antisemittisme fremfor å stimulere det eller tilogmed delta i det. Men dette «fremskrittet» er for smått og for sent. Vi trenger ikke lenger vente på at europeiske politikere skal ta mot til seg, vi avhenger ikke av at muslimer skal samles utenfor synagoger og posere for fotografene slik at alle kan enes om at alt er iorden. Faktisk ville jeg mye heller foretrekke at disse muslimene lot oss beskytte våre egne synagoger og isteden konsentrerte seg om å angripe den ekstremismen som villstyrlig utfolder seg i muslimske samfunn.

Av slike grunner lar jeg meg overhodet ikke engasjere av at muslimer står utenfor våre synagoger, men har all mulig interesse av å få kjennskap til hvorvidt europeiske myndigheter ønsker å utrydde den islamske ekstremismen som de altfor lenge har ignorert.

 

http://blogs.timesofisrael.com/i-dont-care-that-muslims-are-standing-in-front-of-a-synagogue/

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂