Raker jødenes og Israels skjebne oss?

Historien om arabernes samarbeid med nazistene handler ikke bare om historie. Det handler om staten Israels overlevelse. Den antisemittiske strengen er overtydelig blant islamister, og har vært der også blant PLOs folk og andre grupper, selv om norske medier ikke har villet rapportere den.

Hvorfor ikke? Fordi det ville ødelegge bildet av den heroiske og rettferdige kamp. I disse dager hvor 68’ernes historie tas opp til revisjon er det tid for å grave opp gamle hunder og ta skjelettene ut av skapet.

For faktum er at norske medier ugjerne tar Yassser Arafat ned fra pallen, men heller ikke vil hive for mye skitt på Brorskapet. Da oppstår en ublanse. Det blir «feil». Indre hemninger trer i kraft.
La det være sagt: Uten å forstå antisemittismen forstår man heller ikke den store sekteriske krigen som idag raser over hele det utvidede Midtøsten. Antisemittismen er nøkkelen til å forstå hvordan uenighet og forskjeller går over til å bli uløselige motsetninger, akkompagnert av et hat, som bare kan løses ved at den ene «forsvinner».
Denne manglende evne til å tolerere forskjeller og håndtere uenigheter på er det som gjør Midtøsten til et så voldelig sted, og de senere år har volden tiltatt.

To hendelser har eskalert utviklingen: Amerikanernes «halshogging» av Saddam Hussein og den arabiske våren. Det er neppe tilfeldig at den store sekteriske krigen får sitt mest morderiske utslag i kampen mot den andre Baath-diktatoren.

Syria er langt unna. Men ikke lenger enn at 6.000 utenlandske krigere har dratt dit. Det er mye nærmere enn Afghanistan. Noen av disse vil vende tilbake til Europa. De meldes allerede om motsetninger mellom sunnier og shiaer i Storbritannia og mellom barn i barnehaver i Libanon.

Europa opplevde et slikt hat på Balkan i første halvdel av 90-tallet. Europa hadde store problemer med å ta inn over seg det som skjedde slik at det kunne munne ut i handling. Handlingslammelsen sitter i ryggmargen.

Men hva er overføringsverdien til dagens Europa?

Hvis muslimer utenfor Europa dreper hverandre, vil det polarisere muslimer i Europa. Uten tvil. Hat egger, gjør en kampberedt, og kan anvendes i andre sammenheng:

Hva skjer neste gang Israel ser seg nødt til å aksjonere?

Muslimer føler de har en rett til å øve innflytelse på Europas politikk, slik at Israel ikke skal tilgodesees. Det er deres interesser som skal ivaretas. De vil tydelig gjøre klart at forsvar for eller støtte til Israel er et svik. Mot dem, som kollektiv, med en rett i demokratiet. Det vil være deres forståelse av demokrati. Flere politikere vil være enig og tale deres sak, mer eller mindre åpenlyst.

Hvilke konsekvenser har dette for Europa?

Arven etter Holocaust betyr at de levende jødene skal beskyttes. Men dagens Europa klarer ikke en gang å beskytte jødene i Europa. Hva da med Israel?

Denne sammenheng har israelerne forlengst forstått, og flere og flere jøder forlater Europa. De stoler ikke lenger på at de vil bli beskyttet. Det er ikke enkeltepisoder i og for seg. Det er måten de blir behandlet på og den manglende responsen.

Jøder beskyttes ikke av sikkerhetsystemer, de beskyttes av europeerne som forstår sammenhengen og hvor Europa hører hjemme.

For å gjøre et hopp: Den venstreliberale fortolkningen som dominerer Europa forestiller seg at jødene selv forspiller noe av sin rett ved å fortsette okkupasjonen. Slik man kan gradvis redusere sitt eget ansvar. Jødene har selv meldt seg ut.

Men dette forutsetter at man beveger seg innenfor den rådende oppfatning og forveksler den med virkeligheten.

Hvis ansvarsfraskrivelsen skulle hatt noen gyldighet måtte europeerne ha satt seg inn i jødenes situasjon. Det har europeerne ikke ønsket å gjøre.

Israelerne befinner seg i den situasjon at de ikke har råd til å begå feil, de har ikke råd til å tape en krig, fremholdt Benjamin Rødner.

Europeiske jøder føler at de heller ikke har råd. Deres erfaringer på europeisk jord gjør at de ikke kan leve med usikkerhet. De tør ikke legge sine barns fremtid i europeernes hender. Det handler om tillit. De stoler ikke lenger på europeerne.

Det handler om en grunnleggende erkjennelse: Man legger ikke sitt liv i andres hender.

Skal man gjøre det må man ha 100 % tillit. Man må vite at den andre vil sette livet inn for en.

Men denne tillit er ved å forsvinne i Europa. Samfunnet er ved å fragmenteres. Vil man kunne stole på hjelp? Vil gatene være trygge, nabolaget? Skolen? Fotballaget?
Mediene fortier hvorfor tilliten forsvinner, men at den forsvinner er umulig å skjule.

I Israel er den et must. Uten den tilliten er staten dødsdømt.

Vil en lignende solidaritet kunne gjenoppstå i Europa?

Den kan det hvis man kan lokalisere hva som er ankerfestet, det som eksistensen er forankret i.

Det er her vi kommer tilbake til antisemittismen.

Det er en gift som tok livet av seks millioner jøder og nesten tok livet av Europa. Europeere burde derfor være ytterst vare for slike signaler.

Man burde spisse ørene når det sies – og dette budskapet fremmes også av PLO/Fatah og PA-styret, for ikke å snakke om islamistene – at jødene ikke har noen tilknytning til Palestina.

Man hevder på ramme alvor at jødene ikke har noen tilknytning til Jerusalem. Det er ikke ment som en spøk. Israelerne forstår hva det betyr: en dødelig trussel.

Ayaan Hirsi-Ali sa det under et besøk i Israel: så lenge ikke den andre siden kan anerkjenne jødenes eksistens og rett til landet, kan det ikke bli fred. Det handler ikke bare om jord, det handler om waqf – religiøs jord, jord som ikke kan avstås, som for alltid tilhører Allah. Den kan ikke reverseres til jødene, og man justerer historien accordingly: de har aldri vært der.

Slkt sprøyt er dødelig alvor i Midtøsten, og er også blitt det i Europa, når man i skoleklasser ikke vil høre om Holocaust.

Det refereres som en pinlig/beklagelig hendelse i Dagsrevyen og Kristin Halvorsen nedsetter et utvalg.

Men man vil ikke se det i sammenheng.

Benektelsen av jødenes historie i Palestina er ikke bare fornektelse av et historisk faktum. Det er benektelse av en rett som denne historien er basert på, og det er samtidig hevdelsen av en triumfalisme som vil parkere både judaismen og kristendommen, som historisk passerte. I islams blodige oppgjør med seg selv spiller jødene en spesiell rolle. Jerusalem får en endetidsdimensjon.

Selvfølgelig finnes det resonans i den jødiske befolkningen. Den er heller ikke statisk. Israelske jøder spør hvorfor de ikke kan bestige Tempelplassen. Det handler ikke bare om frykt for å betrå stedet der Arken sto. Det handler om ikke å provosere muslimene, og det finner jødene seg ikke i. De vil ha rett til å tilbe på Tempelplassen.

Hvor står Europa i denne striden? Som tilskuer. Akkurat som under annen verdenskrig.

Men et Europa som skygger unna dette oppgjøret vil selv gi avkall på det mest dyrebare i sin arv. Pakten som Jahve opprettet med sitt folk er den samme vi bygger vår sivilisasjon på: I Guds eget bilde skapte han mennesket.

Vi har vanskelig for å fatte at en mytisk hendelse for mellom 2000 og 3000 år siden har formet vårt gudsbilde og sivilisasjon. De er fordi vi har hivd ut sansen for det transcendente. Skuta fløt likevel.

Men også i Europa vil tidene bli slik at vi spør: hva er det som får skuta til ikke bare å flyte, men finne rett vei mellom skjærene?

Historiens gjenkomst er ikke noe man kan flykte fra etter forgodtbefinnende.

Det er riktig som Benjamin Rødner sa at forholdet mellom kristne-jøder-muslimer har endret seg over tid. Det har ikke vært statisk, og det har variert fra land til land.

Men  dagens fiendskap mot Israel er ikke en vanlig animositet.

Nylig var den israelske ambassadøren på ytringsfrihetsfestivalen i Stavanger: halve salen reiste seg og gikk i protest.

En betydelig del av venstresiden i Norge deler fiendskapen til Israel. Israel har lenge blitt utsatt for en særbehandling i Norge som ingen annen stat.

Konflikten er allerede importert av oss selv.

Men den spesielle sammenheng mellom venstresidens antisemittisme og muslimenes, er et ikke-tema.

Norge er sårbart fordi vi har så få jøder. Så får heller ikke-jøder sette seg i deres sted.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-