Kommentar

Holocaust-markeringen 27. januar er nå noen år gammel. Holocaust-senteret har også kommet til. Dette burde gitt seg utslag i økende oppslutning. Men tirsdag var det bare et 50-tall mennesker som sto hutrende ved foten av Akershus festning.

Hva kan det komme av? Holocaust-dagen markeres attpåtil i alle norske skoler. Marit Nybakk var glad for å kunne fortelle at det var Fjell skole i Drammen som hadde fått årets pris for antirasistisk arbeid. Holocaust-dagen er nemlig blitt ensbetydende med antirasisme i alle fasonger. Kan det gå på bekostning av minnet om Holocaust? Det kan faktisk det, særlig hvis man har et ambivalent, forvirrent, eller rent ut sagt fiendtlig forhold til Israel.

I den sosialdemokratiske verdslige humanismen er antirasisme opphøyet til en troslære. Benjamin Hermansen døde på denne dagen. Dermed ble han det perfekte symbol. Man har Auschwitz i den ene ende (fortid) og Benjamin i den andre (nåtid). Antirasisme er den mest effektive måten å forhindre et nytt holocaust på. Slik lyder budskapet.

Men er det sant? Holder resonnementet/trossetningen? Alle som bebor den virkelige verden, og ikke en idyll, vet at det gjør ikke det.

Marit Nybakk vet også det, men hun later som hun tror likevel. Hennes gjennomgang av jødeparagrafen i grunnloven, historien om jøden som kom til Kristiania i 1839, men måtte snu på kaia, og Wergelands ukronte kamp for å få paragrafen fjernet mens han ennå levde, var vel og bra. På sin plass. Men når hun beveget seg opp mot vår egen tid, haltet det kraftig. Nybakk lever mentalt på 90 tallet. Hun snakket om nynazister. Det er ikke dem jødene i Europa er redd. Det er muslimsk ungdom. Det vet Nybakk godt, men hun unngikk omhyggelig å nevne ordet islam eller muslim. I stedet snakket hun om nynazismen i Øst-Europa. Hun snakket om rasisme og apartheid, men unngikk også omhyggelig å nevne Israel. Alle som hørte på visste at hun gjorde det av høflighetshensyn, fordømmelsen av Israels metoder ville ellers hatt en naturlig plass.

Er man venn av det jødiske folk tåler folk å høre ting de kanskje ikke er enig i fullt ut. Det sosialdemokratiske borgerskapet er blitt så besteborgerlig og skal holde seg inne med alle. Nybakk hadde ingenting på seremonien å gjøre.

Det jødiske samfunn har behov for forståelse, sympati. Men jeg vet ikke om en tale på Akershusstranda avholder Nybakk fra anti-israelske utspill ved neste korsvei.

Jeg tror ikke folk som Nybakk hater Israel. Jeg tror hun først og fremst er intellektuelt lat, nekter å tenke ting til sin logiske slutt, og trenger noen idealer å pynte seg med.

Kanskje det å invitere folk som Nybakk snarere gir henne følelsen av å ha sitt på det tørre, være kosher i jødenes øyne. Jeg kan fortelle henne at det er hun ikke.

Det var mye som skurret i gårsdagens markering. Det var ikke høyttaleranlegg og nesten umulig å høre hva folk sa. Rolf Hobson er forsker ved Institutt for forsvarsstudier. Han ga en gjennomgang av utviklingen av Holocaust. Det var lovlig stor vekt på nazistenes raseprogram, at Holocaust bare var del av noe større, selv om han understreket det unike ved Holocaust. Jødene var de eneste som var markert for utryddelse.

Men det akademiske forsøk på å forstå Holocaust, sette det inn i en sammenheng, rommer i seg selv farer. Man står hele tiden på nippet til å rasjonalisere. Man kan bare forklare inntil et visst punkt. Derfra overtar noe ubestemmelig: Røyken, stillheten, tausheten ved fallende sne. Noen setninger som etser seg inn.

I det hele tatt bar arrangementet ved Akershusstranda for mye preg av akademisering. Det burde legges større vekt på kunstneriske innslag. Det skal være en viss høytid, et visst alvor. Som bare kunsten kan fremkalle. De færreste talere kan. Knut Aukrust har ingen lett oppgave. En del av det han sa burde vært usagt.

Forstander for Det mosaiske trossamfunn, Rolf Kirschener, våget å si noe mer: Den snikende følelsen av at det skjer igjen. Ikke med tog og vogner, eller Davidstjerne, men i en uforholdsmessig kritikk av Israel, ved overfall på synagoger og jøder. (Men heller ikke Kirschener nevnte ordet muslimer såvidt jeg kan huske). Kirschener var opptatt av det som kalles den nye antisemittismen: Først for noen måneder siden oppdaget norske medier den, ironiserte han.

Kirschener var inne på dagens tema, men våget seg kanskje ikke helt utpå: Fordi det er så tungt/deprimerende. Det som skjer, skjer nå i et samfunn som vet, og ytringene kommer fra folk som vet. Det slår bena under mye. De fleste av oss blir stående opprådde og fortvilet: hva er det da som nytter? Det er egentlig kjernen, spørsmålet i vår tid.

Det sosialdemokratiske borgerskapet, som de fleste tilhører, våger ikke en gang se i den retningen. Det ville torpedere hele opplysningsprosjektet.

Da er vi nede på noe av fundamentet for vårt samfunn, og det blir for ubehagelig. Kanskje fordi man der ville finne en viss tomhet. Hvis kunnskap ikke hjelper mot ondskap, hva da?

For å fylle denne tomheten er antirasisme opphøyet til religion, sammen med FN og menneskerettigheter. Men disse verdiene kan kun fungere hvis de er forankret i noen verdier som stikker dypere. Det trenger ikke være Gudstro, eller religiøs overbevisning. Det kan også være en sterk skepsis, tvil. Men det må være noe som går utover seg selv.

Det ble lagt merke til at en viss Mohamed Ahssain skulle tale ved Holocaust-markeringen. Det var også de av oss som spurte HL-senteret hva dette skulle bety. Vi fikk beroligende svar. Ingen grunn til uro.

Ungdomssekretæren for LO i Akerhus gjorde ingen skandale. Men han var heller ingen selvskreven gjestetaler. Han var representant for dette forsøk på å blande Holocaust og antirasisme som jeg har vært inne på. Talen var som en rollercoaster: han snakket mest om hvor vanskelig det var å være mørkhudet ung innvandrer, om apartheid, og om behovet for å ta parti med ofrene: her fløy også ordet Irak gjennom lufta, og alle forsto at det bare var av høflighet at han ikke nevnte Israel. Sorry Mohamed. Det ble for hipt!

Hva kunne han sagt: Han kunne snakket om at Europa foruten kultur hadde eksportert det motsatte til Midtøsten: At denne antisemittismen er en gift som europeerne har plikt til å motarbeide og advare mot.

Jeg tror at hvis jeg skulle invitert en muslim til å tale på Akershusstranda villle det vært en som sa det uventede: -Dere europeere må passe dere så dere ikke lar toleransen overfor et voksende antall muslimer gå ut over jødene. Forstår dere ikke at dere har et behov for å ta et oppgjør med jødene for å bli kvitt noe av skyldfølelsen dere bærer på?

Det ville vært passende ord på en 27. januar, og det ville vært en lise å høre for jødenes ører.