Kommentar

26. november er en alvorlig dag i norsk historie. For jødene i Norge er den en katastrofedato. Det er dagen da skipet «Donau» la ut fra kai i Oslo med kurs for Polen med arresterte 532 jøder om bord. De visste ikke hvor de skulle. Det vet vi nå.

Jødene hadde ingen stat som beskyttet dem, det hjalp ikke at de var norske statsborgere. Norske jøder ble arrestert av norsk statspoliti. Slik er arrestasjonen og deportasjonen også et skammens dag for Norge.

Erfaringene med europeiske nasjonalstater som ikke kunne beskytte dem, gjorde at behovet for en egen jødisk stat ble maktpåliggende.
Det internasjonale samfunn kunne ikke nekte jødene en slik rett. Seks år senere var staten en realitet. Jøder skal ikke lenger være utlevert til andres nåde.

Derfor handler minnedagen 26. november 1942-2012 om Norges forhold til sine jøder og jøder generelt.

På Møhlenpris i Bergen har en komite invitert SV-leder Audun Lysbakken og tidligere statsminister Kåre Willoch til å holde taler for dagen. Det har fått flere jøder og ikke-jøder til å trekke seg. Slik klimaet er i dagens Norge ønsker flere ikke å stå frem med navn. Men Jan Benjamin Rødner gjør det. Han er medlem av Det mosaiske Trossamfunn og styremedlem i Med Israel for fred, MIFF.

– Det er svært provoserende at mennesker som så til de grader fremstår som motstandere av vesentlige jødiske interesser blir invitert til et program som skal minnes – på en positiv måte for ofrene – jødeforfølgelsene under andre verdenskrig, sier Rødner.
Han mener et betydelig stort flertall av norske jøder oppfatter SVs og Willochs politikk ikke bare kritisk til Israel, men Israel-fiendtlig.
– Hvis deres politikk skulle bli fulgt, vil det føre til utslettelse av staten Israel slik vi kjenner den, sier Rødner.
– Når vi tenker på at nettopp mangelen av en jødisk stat var en vesentlig årsak til at jødene ble arrestert og sendt ut av Norge for å dø i konsentrasjonsleirene, er det opprørende at nettopp disse to personene skal tale, sier Rødner.

Lysbakken skal holde tale på Menneskerettighetenes plass, og Willoch skal holde foredrag i Rafto-huset. Valget av de to viser en stor grad av umusikalitet, og mangel på sensitivitet for den gruppen man offisielt skal minnes – norske jøder. Et minimum av anstendighet på en slik dag måtte være å ikke velge talere som provoserer jøder. Likevel gjør man det. Hvorfor?

Svaret ligger i valg av sted: Menneskrettighetsplassen og Rafto-huset. Det signaliserer hvordan man ønsker å bruke Holocaust som ledd i byggingen av det nye Norge. Men som fremholdt tidligere: man kan ikke bruke historien og spesielt ikke en katastrofe som Holocaust og slett ikke på en måte som krenker de etterlatte.

Valget av Lysbakken og Willoch er et signal. Det er et svært dårlig signal. Om hvor langt man er villig til å gå. Selv på en dag da man skulle minnes hvordan Norge sviktet sine egne jøder, velger man talere som står for svært fiendtlige holdninger til den jødiske nasjonalstaten. Det kan ikke misforstås. En hvilken som helst annen dag, men ikke denne. Det er et bevisst budskap.

Hvis arrangørene dekker seg bak at det er riktig å utvide minnesmarkeringen til å omfatte menneskerettigheter generelt, så må konklusjonen bli at også menneskerettigheter kan brukes til å skade jøder. Det er bekymringsfullt for menneskerettighetene, for norske jøder og jøder i Europa.

La oss se tilbake: under 50-årsminnemarkeringen for avslutningen av annen verdenskrig i 1985 «glemte» man å invitere representanter for norske jøder. 27 år senere velger man å krenke jøder ved 70-årsdagen for deportasjonen med «Donau», begynnelsen på Holocaust for norske jøder.

Det representerer et skifte. På 80-tallet hersket glemsel og tankeløshet. Forglemmelsen var talende, men den var passiv. Det var ikke en aktiv forglemmelse. Det var ikke bevisst. Men det er talerne ved 70-årsmarkeringen for «Donau». Men ikke i egne øyne! Det er det spesielle og nye! I egne øyne er de rettskafne, anstendige mennesker, borgere av den nye tid.

I deres verdensbilde er jøder redusert til statister i sin egen historie. Jøder får ikke lenger være Den andre. Nå må de finne seg i å bli kritisert.

Nettsiden miff.no har fått tak i en epost fra en fra arrangementskomiteen, Gunnar Wiedestrøm. Han har erfart kritikken, men finner ingen grunn til å beklage. Har det ikke vært mange talere tidligere som har vært sterkt pro-israelske, spør Wiedestrøm. Her blir altså forsvar for jødene klassifisert som partsinnlegg. Å være for seg selv er noe som kvalifiserer til motinnlegg! Fra noen som er mot. Ja, mot hva da? Mot jødene? Det sier selvsagt ikke Wiedestrøm. Han mener Israel. Men dynamikken i det han beskriver fører til et slikt resultat.

Det gir i jødiske ører rabbi Hillels ord en egen klang: – Hvis ikke jeg er for meg selv, hvem er det så?

Igjen står jødene alene, på samme dag som de ble deportert! Det vekker en uhyggefølelse. Det tok 70 år før vi igjen kan snu ryggen til jødene. Dette rammer jøder rett i hjerteroten.

Wiederstrøm beklager seg over at jøder utviser så liten toleranse.

“Opp gjennom årene har vi hatt appellanter og foredragsholder med ganske ulikt syn på staten Israel. For to år siden var det daværende fylkesmann Svein Alsaker som talte. Han har vært en svoren Israel-venn i hele sitt voksne liv og bakte i sin tale inn en sterk solidaritet med Israel.
En annen solid venn av Israel, Jo Benkow, holdt både appell og foredrag noen år tilbake. Ja, jeg tror ikke vi har hatt en eneste appellant eller foredragsholder som ikke er varme forsvarere av Israels rett til å leve innenfor trygge grenser. Men vi har også hatt appellanter og foredragsholder opp gjennom årene med langt mer kritiske holdninger til hvordan Israel søker trygghet, således kommer ikke Kåre Willoch i en særstilling.
Det skuffer meg at venner av Israel ikke kan utvise større toleranse overfor personer som måtte stille seg kritisk til deler av den politikken som utøves av Israel. I enkelte kretser søker man desserre å sidestille Israel-kritikk med antisemittisme og slik plassere Kåre Willoch og andre i bås med noen av historiens aller verste.”

Karakteristisk for det offisielle Norges forhold til jøder før annen verdenskrig var at nordmenn visste best. Også hva jøder tenkte og følte. Akkurat denne provinsialisme og selvgodhet er noe vi tror vi har lagt bak oss, nå som vi er blitt åpne, vidsynte og bygger et nytt Norge.

Men så ser vi den gamle hoven stikke frem. Wiederstrøm bryr seg ikke om hva jøder måtte føle og mene. Han vet best. Han velger å gå god for at Willoch og Lysbakken er tilhengere av Israels rett til å leve innenfor trygge grenser. Det skal bare et minimum av kunnskap til for å vite at andre, seriøse jødiske stemmer, ser helt annerledes på de to. Men dette velger komiteen i Bergen helt å se bort fra. Det er da vi er tilbake i mellomkrigstiden.

Wiederstrøm irettesetter norske jøder for at de ser noen sammenheng mellom jødedeportasjonen og forsvar for Israel. Han mener de mangler toleranse.

Det er grovt å påstå at kritikere av Willoch og Lysbakken plasserer dem i «bås med noen av historiens aller verste». Wiederstrøm karaktiserer seg selv, når han forsøker å redusere kritikerne til «enkelte kretser» som ikke tåler kritikk av «deler av politikken som utøves av Israel».

At minnesdagen over jødedeportasjonen brukes til å fornærme og krenke norske jøder, er et nytt lavmål. At kritikken avfeies med selvfølge og freidighet sier oss noe om at det kommer mer.

Les også

-
-
-
-
-