Kommentar

Norske medier benytter sammenligningen av drepte mot drepte for å vise hvor uproporsjonalt Israel reagerer. Politikere lar seg også presse til å godta dette tilsynelatende moralske premisset.

Det er et premiss Norge aldri ville godtatt hvis det var vår egen sikkerhet det gjaldt.

En slik sammenligning ser helt bort fra forskjellen på de to aktørene. Den ene er en velordnet stat/samfunn, som gjør alt den kan for å beskytte sivilbefolkningen. Det andre en religiøs-politisk bevegelse som fører hellig krig mot nabolandet og benytter sin egen befolkning som skjold. Hvis man benekter disse fakta, bedriver man ikke journalistikk, men propaganda.

Ved sin nyhetsform minner mediene konstant om Israels ondskap, som kan drepe ti for hver av sine egne. Terpingen på dette er ekko av Det gamle testamentets «øye for øye – tann for tann»-mentalitet, og spiller på gammelt religiøst grums. At forskjellen har noe med konfliktens natur å gjøre, blir konsekvent underslått.

Brutaliteten som ligger i å sende raketter på måfå mot sivilbefolkningen i et annet land, og den risiko man med viten og vilje utsetter sin egen befolkning for, utpensles ikke.

Den konstante kverningen på forskjellen på antall drepte har en bestemt funksjon: Den gjør lyttere/seere/lesere til aktive. Storyen har en implisitt appell om at mottakeren må gjøre noe for å rette på dette misforholdet, slik at rettferdighet kan skje fyldest. Hvorvidt det betyr at Israel må stanses, eller det betyr sympati med de som dreper flere israelere, og således skaper balanse i regnskapet, avklares ikke. Det viktige er appellen om balanse, at det ikke er riktig at Israel har en slik evne og overlegenhet.

Neste skritt er da maktbalanse, eller at Israel må pålegges store begrensninger for å kompensere for Hamas’ og palestinernes underlegenhet. Det kan jo ikke være riktig at en stat kan benytte jagerbombere mot selvlagde raketter? Dette misforholdet males ut i detalj: Se de store ødeleggelsene! Dette kan ikke være riktig. Propagandaen er effektiv. Man vender Israels selvforsvar til et våpen mot Israel selv. Uansett hvor behersket Israel opptrer, vil det kunne vendes til et våpen mot den jødiske staten. Selv betegnelsen den jødiske staten er blitt et våpen mot Israel. Det lyder suspekt. Så effektiv er propagandaen. Man har oppnådd definisjonsmakt på alle nivåer. Også når det gjelder statens karakter og legitimitet.

At man da nærmer seg islamistenes totale deligitimering av den jødiske staten, er ikke vanskelig å konstatere. Da er man kanskje ikke så interessert i å dvele ved stadig grovere og alvorligere angrep på jødenes rett til sitt eget land. Jfr. PA-styrets påstander om at jødene ikke har bodd i Israel, og at Jerusalem ikke er en jødisk by.

Denne delegitimeringen er en av de viktigste byggstener i det som kalles den nye antisemittismen.

Den politisk-moralske avvisningen av Israel er samtidig en avvisning av historien.

Norske medier nevner ikke at Israel faktisk trakk seg ut av Gaza i 2005 og overlot hele området til det palestinske selvstyret til PLO/Fatah, som ble utkonkurrert av Hamas i valg som var et brudd på Oslo-avtalen. Der står det at ikke noe parti kan stille til valg som har en milits til disposisjon.

Men avvisningen av dagens Israel går enda dypere. Den forklarer hvordan Kåre Willoch kan bli invitert til å minnes deportasjonen av norske jøder 26. november 1942. Det er m.a.o snakk om en ny form for revisjonisme, med store konsekvenser både for jøder og for rettskafne borgere, for hvem historien er noe man ikke må klusse med.

 

Les også

-
-
-
-

Les også